Menneskerettighetene brukes stadig oftere som argument i klimasaker

Vi tok en prat med Jenny Sandvig, som er fagdirektør for klima og miljø Norges Institusjon for menneskerettigheter (NIM), og kollega Hannah Cecilie Brænden rett etter at de kom hjem fra klimatoppmøtet i Glasgow i november. Der overleverte NIM på vegne av 117 nasjonale menneskerettighetsinstitusjoner i verden et brev til statene hvor de ber om at de øker sine forpliktelser til å kutte utslipp betraktelig for å avverge global oppvarming over halvannen grad.

De to juristene forteller at NIM de siste årene har trappet opp sitt arbeid på klima og miljø, og de leverte i 2020 en rapport om nettopp klima og menneskerettigheter.

NIM innga også et skriftlig innlegg til Høyesterett i klimasøksmålet, og har sammen med andre menneskerettighetsinstitusjoner i Europa intervenert for EMD i en klimasak mot Sveits. Saken hastebehandles i domstolen og handler om risikoen for livstruende hetebølger for eldre kvinner i Sveits og om staten kutter nok i utslippene for å beskytte dem mot den faren for liv og helse som utslipp påfører dem.

Sandvig og Brænden opplever at stadig flere er opptatt av sammenhengen mellom klimakrisen og menneskerettighetene.

– Internasjonalt opplever jeg at dette er helt selvsagt og et stort tema. Jeg deltok blant annet i en panelsamtale i Glasgow om konsekvenser for selskaper. Der var ikke spørsmålet om klimagassutslipp berører menneskerettighetene, men hvilke konsekvenser det får for selskaper at karbonintensiv virksomhet uforenelig med 1,5-gradersmålet er i strid med menneskerettighetene, sier Sandvig.

Sandvig opplever stadig mer forståelse og engasjement rundt temaet også i Norge, og spesielt blant yngre jurister og jusstudentene.

Brænden, som var nyutdannet jurist i sommer og startet hos NIM i august, er et eksempel på dette. Etter å ha vært i praksis hos NIM skrev hun masteroppgaven The right to life in a changing climate, som hun mottok UiOs bærekraftpris for.

– Jeg merket det blant medstudentene, at mange er opptatt av hvordan disse samfunnsendringene vi ser påvirker jussen. Du kommer ikke utenom at det er en link mellom klimaendringene og jussen, sier Brænden.

Denne saken ble publisert i Juristens temautgave om klima- og miljørett - les flere av sakene her

Tre krysningspunkter

Jenny Sandvig tror rettsutviklingen på området kanskje kan fremstå litt i overkant for mange.

– Men hvis man setter seg inn i klimavitenskapen ser man at faktumet er så ekstremt at koblingen er åpenbar, mener hun.

– Det flere domstoler i Europa legger til grunn i klimasaker er etablerte rettssetninger etter EMK som anvendes på klimagassutslipp. Så det er ikke slik at man finner opp ny juss, men man anvender etablerte rettssetninger på klimaspørsmålene, sier Sandvig.

Fagdirektøren mener menneskerettighetene kan berøres av klimakrisen på tre måter. Det viktigste krysningspunktet, som NIM jobber mest med, er at klimaendringene truer helt sentrale rettigheter som retten til liv, helse, fysisk integritet og også eiendom, og dermed forplikter staten til utslippskutt for å avverge risikoen.

– Vi ser det tydeligere og tydeligere. I Tyskland gikk 200 menneskeliv tapt i flommer og ekstrem nedbør i sommer. I British Colombia i Canada gikk 600 menneskeliv tapt i sommer på grunn av ekstrem hete oppimot 50 grader. På Svalbard har menneskeliv gått tapt i skred i boligområder som var regnet som trygge, sier Sandvig.

Klimaendringene påvirker hele planeten, og endringene er allerede godt merkbare med blant annet mer ekstremvær, skogbranner og breer som smelter.

– Og dette er jo bare med oppvarmingsnivået vi har i dag, som er på 1,1-1,2 grader. Så vet vi at noen ytterligere endringer, for eksempel i havnivå og issmelting, er låst inn på grunn av utslipp til nå. Disse endringene vil bare bli verre og farligere om utslippene fortsetter. Det som er vanskelig med klimaendringene er at den rettslige vurderingen av hvor overhengende faren er hele tiden må ta høyde for den latente risikoen fra drivhusgasser vi allerede har sluppet ut, på grunn av prosesser vi allerede har satt i gang, mener Sandvig.

De ekstreme endringene og at vi er kjent med trusselen kan gi stater positiv plikt til å kutte utslipp.

– Høyesterett i Nederland, konstitusjonsdomstolen i Tyskland og tingretten i Belgia har alle i saker lagt til grunn at staten har en plikt til å beskytte disse rettighetene og at det eneste som effektivt kan avverge realiseringen av disse truslene er å kutte utslipp, sier Sandvig.

Ikke nok med tilpasningstiltak

Videre forklarer Sandvig at staten kan være forpliktet til å tilpasse seg de endringene som uansett kommer, og som man ikke kan stanse. Det kan for eksempel dreie seg om skredsikring og vern mot flom.

– Når det går ras utløst av ekstremnedbør og liv går tapt så blir det fort spørsmål om staten kunne gjort mer i den situasjonen som oppstår.

– Men det er viktig for oss å understreke at den typen tilpasningstiltak aldri vil være tilstrekkelige i seg selv. Det er litt som å ha krana på fullt i et badekar som flommer over og så bruke all kapasitet på å tørke opp én av flisene på gulvet i stedet for å skru av vannet. Det er ikke bra nok, sier Sandvig.

– Det sier flere domstoler også, påpeker Brænden.

– Konstitusjonsdomstolen i Tyskland sier for eksempel at det vil være åpenbart inadekvat og i strid med grunnloven om man utelukkende driver med tilpasningstiltak.

Et tredje krysningspunkt mellom klima og menneskerettigheter er hvor det grønne skiftet griper inn i andre rettigheter. Sandvig trekker frem vindmølleutbyggingen på Fosen som et eksempel fra Norge.

– Der er Høyesterett veldig tydelig på at retten til miljø, som jo fornybartiltak ivaretar, er en grunnleggende rettighet som vil kunne komme inn med en slik tyngde at den kan balansere ut selv en absolutt rettighet som FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 27 om vern av kultur, sier Sandvig.

Brænden trekker frem at også konstitusjonsdomstolen i Tyskland var opptatt av at ved at man bruker opp en så stor andel av karbonbudsjettet så vil slike tiltak i fremtiden kunne rettferdiggjøres fordi situasjonen blir så prekær.

– Og det er nettopp det som ble et hovedpoeng for den tyske domstolen: at man må beskytte alle mot denne typen fremtidige inngrep menneskerettighetene. Fordi mye vil kunne rettferdiggjøres når situasjonen blir verre, sier Brænden.

Sandvig er enig:

– Og det igjen forplikter til mer inngripende utslippskutt i dag, fordi vi står overfor irreversible prosesser og fordi karbonbudsjettet er begrenset. Hvis vi uttømmer det i dag, vet vi at vi påfører konsekvenser inn i fremtiden og deretter desto mer drastiske inngrep i andre rettigheter. Derfor kjennes den tyske klimaloven ugyldig, fordi man ikke per i dag gjorde nok for å unngå et slikt fait accompli etter 2030.

Økende antall klimasaker

De siste årene har antallet klimarettssaker økt kraftig. Etter at miljøgruppa Urgenda i Nederland fikk medhold i tre rettsrunder på at det står om grunnleggende menneskerettigheter å få ned klimagassutslippene, har også antallet saker som bruker menneskerettighetene som argument økt.

– Av rundt 1500 klimasaker for domstolene internasjonalt, er det minst 48 som bygger på menneskerettigheter. Det tallet er nok økende, sier Jenny Sandvig.

Hun forteller at noen sakstyper, det man kan kalle strukturelle rettighetssøksmål, peker seg ut. Sakene går på om statens samlede utslippskutt er for lavt eller om planer om utslippskutt er for lave oppimot det som er nødvendig for å avverge oppvarming over halvannen grad.

– Og veldig mange av sakene har ført frem, blant annet i Tyskland, Irland, Belgia og Frankrike. Så førte det ikke frem i Sveits, men den saken er klaget inn til EMD, så den er ikke endelig avgjort.

Hun mener at selv om sakene er løst på noe ulike rettsgrunnlag, er det interessant å se hvordan de viser til hverandre, og bygger på hverandres argumenter. Hun trekker frem en avgjørelse fra irsk Høyesterett, som basert på den irske klimaloven stilte krav om at staten måtte spesifisere hvordan de skulle komme seg til nullutslipp frem til 2050.

– De mente det ikke var nok med vage henvisninger til teknologisk utvikling eller «dette kommer vi til å løse», men at de måtte foreta en spesifisert framskriving som det var mulig å etterprøve for en alminnelig opplyst borger, sier Sandvig, og fortsetter:

– Og det spesifikasjonskravet, som var forankret i den irske klimaloven, har blitt plukket opp av for eksempel den den tyske forfatningsdomstolen som et krav til å spesifisere årlige utslippsreduksjoner.

Under klimamøtet i Glasgow deltok Sandvig i en panelsamtale om nettopp klimasaker med menneskerettigheter som argument.

– Da samtalen var ferdig reiste flere fra publikum seg og ville snakke om sine saker, blant annet en fra Frankrike og en fra Sør-Korea, som sa at den tyske avgjørelsen var viktig for deres argumenter. Så selv om landenes rettssystemer er veldig forskjellige, ser vi at dette virkelig er en global problemstilling der domstoler ser til og lærer av hverandre, og der det dukker opp stadig flere saker, sier Brænden.

Uavhengig klimakommisjon

Hjemme i Norge har NIM blant annet ønsket utredning av en uavhengig klimakommisjon. I rapporten «Menneskerettigheter og klima» fra 2020 pekes det på at få miljøsaker prøves for domstolene.

«Fraværet av kontroll øker risikoen for brudd på menneskerettighetene. NIM anbefaler derfor at det vurderes opprettet en uavhengig og lovfestet klimakommisjon med rådgivnings- og tilsynsmandat» het det i årsmeldingen for 2020 overlevert Stortinget.

– Bakgrunnen for denne anbefalingen er at klimaområdet er særegent i den forstand at det er ganske lite annenhåndkontroll, sier Jenny Sandvig.

– På andre områder har man en rett til overprøving, men det er vanskeligere her. Dette er også et veldig teknisk område med langsiktige konsekvenser. Andre land vi liker å sammenligne oss med har sett behovet for et uavhengig ekspertorgan som kan rådgi staten på hvilke utslippskutt som er nødvendige for å nå målene, og føre tilsyn med om staten kutter det som er nødvendig.

Sandvig sikter til land som Danmark, Finland, Storbritannia, Sverige, Tyskland og Frankrike, som alle har tilsvarende institusjoner. Brænden peker på at disse institusjonene også har vært viktige i domstolsprøvingen i flere land.

– Det er som nevnt et vanskelig teknisk område, så du må ha informasjon som du forstår for å kunne ha adgang til å kontrollere at det gjøres nok for å sikre retten til miljø for kommende generasjoner. I flere av avgjørelsene utenlands har det vært sentralt at man har hatt noen som har kunnet sjekke at informasjonen er korrekt – er man på vei dit man skal? Gjør man nok for å nå egne mål? Som jo er menneskerettslige forpliktelser for disse landene, sier Brænden.

Sandvig trekker frem at det her hjemme kom en rettelse i utslippsstatistikken som viste at Norge slapp ut 1,4 millioner tonn mer klimagasser enn tidligere trodd. Endringen kom i juni i år, etter at SSB hadde oppdaget en statistikkfeil.

– Det var ingen utenfra som var i posisjon til å sjekke, og så fant man det ut rett før kuttmålet skulle nås, og da er det på en måte for sent. Staten er litt alene hjemme der da, sier hun.

Korthus

I tillegg til rapporten som kom i 2020, deltakelse på klimamøter, og bokskriving prioriterer klima- og miljøgjengen hos NIM myndighetskontakt og har som en del av sitt mandat å rådgi både det offentlige og private om etterlevelse av menneskerettighetene.

– Med den nye åpenhetsloven som trer i kraft fra sommeren så er det et område som vi også kommer til å arbeide mer med oppimot selskaper. Mange tenker at menneskerettigheter er ytringsfrihet og forbud mot tortur og tar kanskje ikke fullt inn over seg at rettighetene også forplikter positivt til å avverge trusler mot liv og helse av enhver art, også fra forurensing, sier Sandvig.

Hun peker igjen på at klimaet er den mest presserende menneskerettighetsutfordringen vi står overfor strukturelt. FNs høykommissær for menneskerettigheter kaller klimakrisen for den største trusselen mot realisering av menneskerettigheter for «nålevende og fremtidige generasjoner».

– Det er litt som er korthus: faller dette sammen er det vanskelig å ivareta retten til privatliv og hjem hvis du ikke har et sted å utøve rettighetene, sier Hannah Brænden.

– Det er nettopp det domstolene sier også. Det er en unektelig sammenheng, og det er vanskelig å skille de fra hverandre.

Sandvig og Brænden peker på at vi vil stå overfor menneskerettslige utfordringer knyttet til tap av liv ved ekstremvær, branner, ras og spredning av nye sykdommer, samt trusler mot mat- og vannforsyning ved tørke og forringelse av grunnvann. Vannstigning, bresmelting og tørke vil også gi opphav til folkeforflytninger, som igjen kan være destabiliserende og føre til konflikt.

Sandvig mener migrasjonskrisen gir opphav til flere rettighetsspørsmål fordi EMK artikkel 3 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter gir rett til opphold hvis man er i reell risiko for tap av liv eller umenneskelig behandling i sitt hjemland.

– FNs komité som overvåker menneskerettighetskonvensjonen har lagt til grunn at klimaendringene kan bli så prekære at det gir krav til opphold i et annet land, sier Sandvig.

Kullutvinning i Australia

På spørsmål om de også ser positive utviklingstrekk peker Jenny Sandvig på at lista med bekymringer dessverre er lang. Hun trekker frem at over halvparten av klimagassutslippene i verden er sluppet ut etter 1990. At norske utslipp kun er kuttet med 4,2 prosent siden 1990, mens CO2-utslippene har økt med 17 prosent.

– Det handler om å holde halvannengradsmålet i live. Vi vet at det ikke er mange år igjen med utslipp på 2019-nivå før vi har uttømt karbonbudsjettet som er på 400 gigatonn for hele verden, sier Sandvig, og fortsetter:

– Man blir jo fryktelig bekymret. Det er så mye vi ikke vet – rundt issmelting i Vest-Antarktis og hvor for det kan gå. Det er mye usikkerhet bygget inn i IPCCs rapporter, og det er viktig å huske at det går begge veier. Det kan også bli verre enn vi tror.

Hun er likevel positiv til den økende oppmerksomheten klimaendringene og også jussen rundt dette får. Brænden mener det er viktig å nå synliggjøre det menneskerettslige ansvaret statene har for å minimere skaden, og at alle stater har et ansvar.

– FNs klimapanel sier at hvert tonn teller. Hvert tonn som ikke slipper ut i CO2 teller. Hver gradsøkning teller. Det slo også den føderale domstolen i Australia fast nylig, sier Brænden.

Hun sikter til en sak om en tillatelse til kullutvinning som ville gi én million tonn i eksporterte CO2-utslipp, en femtedel av årlige norske eksporterte CO2-utslipp. Domstolen la til grunn at utslippene ville innebære en gradsøkning på en attentusendes grad, men at selv det kan være nok til å bidra til å utløse tippepunkter som igjen kan lede til en katastrofalt varmere verden på 4 grader i 2100.

– Derfor hadde Australia en beskyttelsesplikt overfor barn i Australia i dag. De har en plikt til å beskytte dem mot prematur død, personskade som følge av hetebølger og skogbranner som de risikerer i sin levetid hvis gruven ble tillatt, sier Sandvig.

– Så har Australia anket, tillatt gruven og sagt at det har ikke noe å si om de utvinner og selger dette kullet, for hvis ikke de gjør det vil andre stater gjøre det.

Det er en argumentasjon som går igjen hos stater og selskaper i flere av klimasakene.

– Det sier alle. Shell dømmes i en domstol i Nederland til å kutte minst 45 prosent av sine utslipp innen 2030. Så anker Shell og sier at «jammen, dette er et marked med perfekt substitusjon, så hvis vi produserer mindre vil noen andre produsere mer.» Sånn argumenterer selskaper og stater over hele verden, og det er det som har medført denne tragedien vi står i nå, mener Sandvig. 

Fremtidens rettighetskrenkelser i dagens vurderinger

Både Sandvig og Brænden følger utviklingen på området tett, og venter nå spent på avgjørelsene i sakene som nå behandles ev EMD. Spesielt opptatt er de av saken hvor sveitsiske bestemødre har gått til sak mot Sveits fordi de mener det ikke gjøres nok for å forhindre menneskerettighetsbrudd i fremtiden.

– Det er vanskelige spørsmål og staten vil argumentere sterkt for at dette er politiske spørsmål og at domstolen går utenfor sin rolle. Det er ikke enkle spørsmål for EMD, men det er verdt å nevne at de domstolene som har tatt stilling til lignende saker i Tyskland, Nederland og Belgia ikke har vært i tvil, sier Sandvig.

Hun føler seg sikker på at man om ikke mange år vil se disse spørsmålene mye tydeligere enn vi gjør i dag.

– Når man ser tilbake på hva som har vært de store spørsmålene, så har mye vært tvilsomt, også ting vi i dag overhodet ikke er i tvil om at var eklatante brudd på folks rettigheter. Jeg tror ettertiden vil se dette mye tydeligere enn vi gjør i dag, sier hun.

– Men er det for sent da?

– Kanskje. Det er nettopp derfor rettsandvendere må tørre å være framoverskuende nok til å integrere fremtidens rettighetskrenkelser i vurderingene som gjøres i dag, fordi det er våre utslipp i dag som forårsaker dem, sier Sandvig.

– Menneskerettighetene er ikke hugget i sten. Hele formålet er at de skal kunnes tilpasses samfunnsutviklingen så de faktisk verner om frihetene til de menneskene de er skapt for å beskytte. Rettighetene skal ikke være teoretiske og illusoriske, avslutter Brænden.