Konsekvens­utredning av klimasaker: - Ikke effektivt nok regelverk for å synliggjøre negative konsekvenser

– Der synes jeg norske myndigheter har vært for dårlige. Jeg mener petroleumssektoren er et stjerneeksempel på at man ikke foretar de litt ubehagelige utredningene. Man har ikke et effektivt nok regelverk for å synliggjøre de negative konsekvensene av valgene som tas, mener han.

Fauchald er professor ved juridisk fakultet på Universitetet i Oslo, hvor han blant annet underviser i miljø- og naturressursrett. Han dekker også forskningsområdet internasjonal miljørett.

– Jeg har jobbet mye med biologisk mangfold-perspektivet på klimatematikken, som for eksempel verneområder. Jeg har blant annet sett på hvordan forvaltningen tar hensyn til at verneområdene kommer under press i forbindelse med klimaendringer, forteller Fauchald. En klimautfordring er invaderende arter, og disse utfordringene må ses i sammenheng med ønsker om å bruke verneområder på nye måter.

– Det oppstiller noen problemstillinger knyttet til den tradisjonelle tilnærmingen til verneområder, hvor man har tenkt at disse verneområdene har relativt stabile rammebetingelser hvor de skal vernes i den forstand at de ikke skal brukes så mye og mot menneskelig innblanding, sier Fauchald.

Men det er ikke bare menneskelig innblanding som truer verneområdene, og etter hvert som vi stadig får klimaendringene tettere på livet må man tenke nytt og mer dynamisk på verneområdene, mener professoren.

– Hvor skal man verne og hvordan skal man verne? Tilnærmingen til det er i ferd med å endre seg en del, sier han.

Denne saken ble publisert i Juristens temautgave om klima- og miljørett - les flere av sakene her

Konsekvensutredninger

Fauchald har også jobbet en del med økende produksjon av fornybar energi, og særlig vindkraft, men også med mer generelt konsekvensutredningsregelverk og sett på hvordan man lager effektive systemer for konsekvensutredninger for å få en fornuftig og god vurdering av konsekvensene av valgene man foretar i en beslutningsprosess.

– Det er selvfølgelig direkte relatert til klimasøksmålet, hvor nettopp konsekvensutredning jo viste seg å bli et av de viktige temaene hvor Høyesterett delte seg i spørsmålet om man hadde eller ikke hadde overholdt konsekvensutredningsplikten, sier han.

I årene fremover håper altså Fauchald å se grundigere utredninger som synliggjør de negative konsekvensene. Han mener EU-regelverket er mer formalisert på dette området og tar konsekvensutredninger mer på alvor enn det vi har gjort frem til nå i norsk rett.

– En iboende problematikk når det gjelder utredninger er spenningen mellom å ha en stat som er styrt av politikere kontra en stat som er styrt av byråkratiet. Det er klart at når politikerne først har bestemt seg for noe, så vil de jo helst legge frem saken i best mulig lys når den skal drives igjennom, mener Fauchald.

– Da er det ikke så veldig behagelig å få frem alle de negative konsekvensene og å få spørsmål om hva man skal gjøre med de negative effektene av vedtaket som er i ferd med å fattes.

Han er opptatt av at man må ha systemer som gjør at politikerne tvinges til å synliggjøre også de negative konsekvensene for at det skal kunne gjøres gode beslutninger.

– Og det ligger nok en ganske sterk motstand mot akkurat det, både hos politikerne og i forvaltningen – i alle fall i sentralforvaltningen som er lojale mot politikerne. Som en konsekvens av dette oppstår det også et slags spenningsforhold med sentralforvaltningen, og den mer fagbaserte forvaltningen, mener han.

Juristenes rolle

I dette har juristene et ansvar for å sørge for at ting går riktig for seg, påpeker professor Fauchald. At man gjør ting på de måtene man ifølge lovgivningen er forpliktet til.

– Vi jurister har en viktig rolle å spille når det gjelder å sørge for at prosesser følges og at de formålene prosessene har blir ivaretatt. Og det er ganske vanskelig noen ganger, sier han, og mener politisk handlekraft ofte står mot dette målet om å få godt nok beslutningsgrunnlag.

Han mener det sjelden handler om at juristene for eksempel er for eller imot en utbygning eller et prosjekt, men at det ofte handles om måten det skal realiseres på.

– I norsk forvaltning har vi nok vært veldig pragmatiske i mange sammenhenger, sier han.

Fauchald mener norsk forvaltning følger en pragmatisk og ikke særlig formalisert tilnærming, noe som gir en dynamikk og effektivitet i forvaltningen som nok mange misunner oss, men som også innebærer at hvis man ikke får frem de negative konsekvensene på en god måte så kan man ende opp med å fatte beslutninger som ikke burde vært tatt.

– Det er en del kostbare beslutninger som ikke har vært særlig vellykket. Mongstad er et eksempel, og det er en del som tyder på at CCS-prosjektet med å fange og lagre CO2 kanskje også er et slikt eksempel. Det kan se ut som veien frem er veldig lang, mener han.

– Man har bygget opp et forvaltningsapparat som i begrenset grad ivaretar behovet for faglig godt forankrede beslutninger, der man har kunnet ta snarveier.

Føre-var-prinsippet

Fauchald ser at tidsaspektet ofte er relevant i mange miljøsaker, og sier at det ikke er gitt at krav om bedre utredninger nødvendigvis er løsningen i alle sammenhenger.

– Vi er i stor grad avhengige av et system som gjør det mulig å være målrettet og effektiv med tanke på å løse relativt konkrete problemstillinger. I slike situasjoner er det klare dilemmaer som man rett og slett ikke kommer seg unna, og noen ganger må man bare satse på at dette blir bra uten å ha oversikt over alle konsekvensene.

Han mener imidlertid at der nedsiden er betydelig, altså at de uheldige konsekvensene potensielt kan blir veldig store, bør føre var-prinsippet komme inn, og man bør være ekstra forsiktig.

– Føre-var-prinsippet vil få en økende betydning i forvaltningen som følge av klimaendringene fordi det er så stor usikkerhet rundt mange av endringene, både med tanke på å ivareta biologisk mangfold på et overordnet nivå, som for økosystemer og naturtyper, men også når det gjelder å ivareta enkeltarter så de ikke forsvinner.

Skogforvaltning

Fauchald trekker frem skogforvaltning som et spennende og potensielt problematisk områdene i årene som kommer.

– Hvordan skal vi håndtere skogforvaltningen fremover i lys av klimaendringene? Det er veldig sterke interesser som står mot hverandre, sier han.

Han peker på at det foreløpig er et felt hvor mye er overlatt til næringen.

– Mange mener at skog på mange måter er svaret på mange av klimaproblemstillingene, mens andre sier at hvis vi skal prøve å løse dette med skog vil vi sitte igjen med større problemer enn vi hadde i utgangspunktet, sier Fauchald.

Han mener man egentlig har ganske dårlig kunnskap om hva som vil skje hvis man legger opp til mye sterkere industrielt skogbruk for å bidra til reduksjon av klimagassutslipp.

– Akkurat som når man bygger vindparker og foretar store inngrep i myr uten å ha kartlagt hvor store utslipp som kommer fra myrinnrepene. Så sitter man igjen med en situasjon hvor man riktignok produserer mye vindkraft, men det går flere tiår før man kan kompensere for de CO2-utslippene som har kommet fordi man måtte ødelegge myrer på veien, sier han.

– Og det går jo på design. Kanskje ville prosjektene blitt dyrere fordi man ikke kan legge vei akkurat der eller vindkraftverkene akkurat der man ønsker det, men kanskje burde man betalt prisen for å legge dem et annet sted?

De kommende generasjoner jurister

Ole Kristian Fauchald har undervist i miljørett i rundt 20 år, og har gjennom de årene opplevd interessen fra studentene som varierende.

– Noen ganger har jeg blitt voldsomt overrasket over hvor mange som dukker opp på arrangementer. Det er jevnt og trutt studenter som ønsker å skrive avhandlinger innen feltet, men det har det vært så lenge jeg har undervist i fagene, forteller han.

Han opplevde imidlertid at klimarettssaken engasjerte mange studenter, og ser en økende etterspørsel hos arbeidsgivere etter miljø- og klimarelevant kompetanse.

– Det gjelder både i det offentlige og i det private. Jeg vil tro at dette er et vekstområde på sikt, og at det blir mer attraktivt for studentene å profilere seg i den retningen i årene som kommer.