Dommer: Domstolene kan bli bedre på sakkyndigbevis

– Er det noe man som dommer frykter og ønsker å unngå, så er det å begå alvorlige eller store feil. Også vi dommere må hele tiden utvikle oss og lære av erfaringene fra tidligere saker, sier Henrik Westborg Smiseth til Juristen.

Smiseth har ledet Dommerforeningen i Juristforbundet siden juni i år. Til daglig er han dommer i Borgarting lagmannsrett, der han har arbeidet i åtte år. Han har tidligere vært tingrettsdommer i flere år og har bred erfaring med straffesaker.

Smiseth understreker at han uttaler seg som fagperson, uavhengig av verv og stilling.

Han har lest Simen Sætres bok Den usannsynlige seriemorderen: Arnfinn Nesset og hans 31 tilståelser. Sætre mottok i høst Rettssikkerhetsprisen for arbeidet.

– Når man leser en slik bok, hvor forfatteren fortløpende stiller kritiske spørsmål ved vurderingene som ble gjort i den saken, så er det en påminnelse om de krevende oppgavene som ligger i behandlingen av en straffesak fra etterforskningen starter og helt til den avgjøres i domstolen, understreker Smiseth.

Han vil ikke kommentere skyldspørsmålet eller den konkrete bevisvurderingen i saken, men mener problemstillingene boka reiser, er relevante også for dagens dommere.

– En tilståelse er ikke nok

Smiseth mener mye har endret seg siden Nesset-saken på 1980-tallet, både i politiets avhørsmetoder og i bevisstheten om mulige feilkilder i straffesaker. Han understreker samtidig, på generelt grunnlag, at en tilståelse ikke fritar retten fra å gjøre en selvstendig bevisvurdering.

– Hvis det foreligger en tilståelse, har man både på etterforskningsstadiet og under domstolsbehandlingen en plikt til å kontrollere at det vedkommende tilstår å ha gjort, faktisk stemmer, og om tilståelsen støttes tilstrekkelig av andre bevis. Her finnes det nok ikke én oppskrift eller én systematikk som alle dommere bruker fra sak til sak. Man må vurdere konkret hvordan man skal gå fram. Men man må i hvert fall gjøre en grundig vurdering, påpeker han.

– Risikoen for å låse seg

De siste tiårene har det også kommet mer kunnskap om vitnepsykologi, beslutningsteori og bekreftelsestendenser. Temaene inngår i dag i introduksjonsprogrammet og etterutdanningen for dommere. Domstoladministrasjonen ble etablert tidlig på 2000-tallet. Siden er det bygget opp et mer systematisk kompetansearbeid for dommere.

LES OGSÅ: Bevisvurdering: – For mye er overlatt til den enkelte dommer

Men mer kunnskap fjerner ikke risikoen for at også dommere kan påvirkes av menneskelige mekanismer i møte med bevisene, mener Smiseth.

– Noe vi dommere er veldig opptatt av, og som vi også forteller meddommerne, er at det er viktig ikke å låse seg til en oppfatning av saken på et tidlig tidspunkt. Rent menneskelig er det for eksempel fort gjort at hvis man får høre en overbevisende forklaring som gir mening, og som isolert sett ikke gir grunn til å stille spørsmål, så låser man seg til den forklaringen, sier han.

Smiseth mener derfor det er viktig å minne meddommerne om at inntrykket av saken kan endre seg etter hvert som nye bevis blir ført.

– Man kan for eksempel si: «Nå har vi hørt en forklaring som har gjort inntrykk på oss alle. Men vi skal høre mange andre bevis, og da er det viktig å møte de neste forklaringene med et åpent sinn. Det kan hende ting ser helt annerledes ut etterpå.» Så skal vi vurdere bevisene samlet til slutt, når vi har hørt alle bevisene i saken, forklarer han.

På spørsmål om dommere kan rammes av de samme mekanismene knyttet til tunnelsyn og hypotesebekreftelse som har vært diskutert etter blant annet Baneheia-saken, svarer Smiseth at risikoen finnes.

– Generelt er det vanskelig å avvise muligheten for at det kan skje. Men jeg tror Baneheia, og de andre sakene vi har hatt med uriktige domfellelser, er saker mange dommere har fulgt med på. Vi ser på hvilke feil som er begått og hva man kan lære av dem.

Strengere krav til begrunnelse

Siden begynnelsen av 1980-tallet har det også skjedd en utvikling i hvordan domstolene arbeider. I dag stilles det strengere krav til hvordan domstolene må begrunne bevisvurderingen. 

Smiseth mener en god begrunnelse virker disiplinerende på beslutningsprosessen og gjør det lettere å oppdage mulige feil. Det bidrar til å kvalitetssikre vurderingen og gjøre den etterprøvbar.

Han trekker også fram to-instansreformen på 1990-tallet og avviklingen av juryordningen i 2018. At bevisvurderingen kan prøves i to instanser er en viktig rettssikkerhetsgaranti, mener han.

– Etter mitt syn er det også en forbedring at saker i lagmannsretten som tidligere ville blitt avgjort av en jury uten begrunnelse for skyldspørsmålet, i dag avgjøres av en meddomsrett som må begrunne resultatet, sier Smiseth. 

– Viktig at dommeren stiller kritiske spørsmål

Til tross for endringene mener Smiseth at det fortsatt finnes områder der domstolene kan utvikle seg og bli bedre.  Et eksempel på det er håndteringen av sakkyndigbevis.

Sakkyndige brukes blant annet innen rettspsykiatri, medisin og ved vurdering av tekniske bevis. Slike bevis kan stille dommeren overfor en særlig utfordring: Retten skal vurdere en faglig uttalelse på et område der dommeren selv ikke er ekspert.

Smiseth viser til at det allerede er gjort mye arbeid med retningslinjer for sakkyndigarbeid i domstolene og for eksempel standardiserte mandater på flere fagfelt.

– Men som Baneheia-utvalget har påpekt, kan det være grunn til å se på om det er behov for å styrke dette arbeidet på enkelte områder. Utvalget har også for eksempel foreslått at dommere gis mer omfattende opplæring om rettsgenetikk og bruk av DNA-analyser som bevis. Jeg tror det kan være grunn til å se nærmere på disse forslagene, sier han.

Det finnes allerede viktige kontrollmekanismer, blant annet gjennom Den rettsmedisinske kommisjon. Smiseth mener det er viktig at dommeren selv er i stand til å stille kritiske spørsmål til den sakkyndige.

– Det er dommerens oppgave – og det opplever jeg at vi er bevisste på i dag – å forsøke å kontrollere og etterprøve den sakkyndiges vurderinger og hvilken betydning disse har for det bevisspørsmålet retten skal ta stilling til, sier han.

– Må ta vår del av ansvaret

Smiseth mener opplæringen i temaer knyttet til bevisvurderinger er blitt styrket de siste årene. Samtidig mener han det fortsatt er rom for å videreutvikle kompetansen, både blant dommere og andre aktører i straffesakskjeden.

– Vi må hele tiden utvikle oss og gjerne styrke opplæringen hos alle aktørene – herunder oss dommere.  Det har skjedd mye bra gjennom opplærings- og etterutdanningsprogrammene som har kommet på plass med årene, men det er selvfølgelig fortsatt rom for å videreutvikle dette.

Smiseth vil ikke ta stilling til skyldspørsmålet i Nesset-saken. Men han mener den uansett kan ha verdi som læringsmateriale for rettsvesenet.

– Jeg tror absolutt det er en sak det kan være noe å lære av. Denne saken, Baneheia-saken og andre alvorlige straffesaker der det rettes kritikk mot straffesaksprosessen, tjener som viktige og alvorlige påminnelser om behovet for kontinuerlig læring og ydmykhet for at feil kan skje, sier han og legger til:

– Alle ledd i straffesaksprosessen bør hele tiden utvikles. Vi må være lydhøre for kritikk av arbeidsmåtene våre og for hva de ulike aktørene i straffesakskjeden kan bli bedre på. Og vi må ta vår viktige del av ansvaret fra dommerhold.