Bevisvurdering: – For mye er overlatt til den enkelte dommer

– Det finnes ingen bransjestandard for bevisbedømmelsen i domstolene. I utgangspunktet er det opp til den enkelte dommer å velge hvordan man går fram.

Det sier professor Eivind Kolflaath ved Universitetet i Bergen (UiB) til Juristen. Han har forsket på bevisbedømmelse i over 20 år, og har blant annet fulgt 105 straffesaker fra hovedforhandling og inn i dommernes rådslagning. 

Kolflaath underviser også påtalejurister, dommere og dommerfullmektiger i bevisbedømmelse. 

Etter at Simen Sætres bok Den usannsynlige seriemorderen: Arnfinn Nesset og hans 31 tilståelser ble utgitt, brukte han saken, slik den presenteres i boka, som utgangspunkt for en seminaroppgave som ble skrevet av rundt 40 jusstudenter. Sætre mottok i høst Rettssikkerhetsprisen for sitt arbeid. 

– Vi plukket ut ett dødsfall og konsentrerte oss om det. Studentene skulle sette opp en argumentasjon for at Nesset hadde forårsaket dødsfallet, og en argumentasjon for at han ikke hadde gjort det, forklarer Kolflaath.

Han understreker at hans vurderinger om Nesset-saken bygger på framstillingen i Sætres bok.

– Fare for å bli fartsblind 

Arnfinn Nesset var tiltalt for en rekke forhold. Kolflaath mener omfanget i seg selv kan gjøre bevisvurderingen vanskeligere og føre til sirkularitet i resonnementene.

– At en svakt underbygget sak bevisst eller ubevisst brukes som støtte til en annen svakt underbygget sak, og så brukes den andre svakt underbygde saken som støtte for den første igjen. Slik kan det se ut fra Sætres framstilling, forklarer han, og legger til:

– Det er en fare for at man blir litt fartsblind når det er mange mulige tilfeller av samme type straffbar handling, og at man da blir mer ukritisk i vurderingen av enkelte tiltalepunkter. Hvert tiltalepunkt må være bevist utover enhver rimelig tvil.

Men Kolflaath understreker at det ikke betyr at hvert tiltalepunkt nødvendigvis skal vurderes helt isolert fra resten av saken.

– Dette er ikke svart-hvitt, det er nyanser i dette. Hvis man har et veldig sterkt underbygget tilfelle, kan det i utgangspunktet brukes som støtte for andre tilfeller som isolert sett ikke ville nådd opp til beviskravet, sier han. 

Problemet oppstår når det ikke finnes noen mer sikre utgangspunkter som kan brukes som støtte i de andre tilfellene, eller når de andre tilfellene isolert sett er et godt stykke unna å oppfylle beviskravet, mener Kolflaath. 

Reagerer på tilståelsene

Det var også noe annet ved Sætres framstilling som fikk Kolflaath til å stusse: tilståelsene. Nesset tilsto under etterforskningen en rekke drap, men trakk senere tilståelsene.

– Jeg ble litt overrasket over at det også var åpenbart falske tilståelser, slik det framstilles i boka. 

For Kolflaath får dette også betydning for hvordan de øvrige tilståelsene bør vurderes.

– Når det finnes falske tilståelser, burde man bli mer kritisk – også til de tilståelsene man ikke vet om er falske eller ikke. Slik virker det ikke her, sier han.

– Kunne ikke kommet på samme måte i dag 

Mer enn 40 år har gått siden Nesset-saken ble etterforsket. I løpet av den tiden har mye endret seg i måten straffesaker blir etterforsket og bevis blir vurdert på. 

Kolflaath trekker blant annet fram endrede avhørsmetoder, bruk av lyd- og bildeopptak og større kunnskap om bekreftelsestendenser. 

– Jeg tror ikke Nesset-saken kunne ha kommet i dag på den måten som beskrives i Sætres bok. Det skyldes blant annet endringer i avhørsmetodene og økt bevissthet om bekreftelsestilbøyeligheten vi har som mennesker, sier han.

Bekreftelsestilbøyelighet innebærer, enkelt sagt, en tendens til å søke etter og tolke informasjon på en måte som støtter en oppfatning man allerede har. 

Kolflaath mener forståelsen av slike mekanismer har endret synet på hva som kreves for å foreta en forsvarlig bevisvurdering. 

– Selv om man har tenkt at bevisbedømmelse er noe enhver normalt utrustet person kan gjøre, er det i dag en økende erkjennelse av at det finnes psykologiske mekanismer hos mennesker som gjør at den forsvarlige bevisbedømmelsen ikke kommer av seg selv. 

Å kjenne til mekanismene er heller ikke nødvendigvis nok, mener han. Det trengs metoder som motvirker dem. 

I politiets etterforskning brukes blant annet alternative hypoteser: Informasjonen skal ikke bare vurderes ut fra en hypotese om at den mistenkte er skyldig, men også i lys av muligheten for at vedkommende er uskyldig. 

Kolflaath mener denne måten å tenke på også er i ferd med å få større fotfeste i domstolene, og viser til HR-2025-458-A, der Høyesterett uttaler at retten også bør vurdere bevissituasjonen fra motsatt perspektiv: om bevisene kan forstås slik at tiltalte er uskyldig.

– Ingen bransjestandard 

Selv om kunnskapen har økt, mener Kolflaath at domstolene fortsatt mangler noe vesentlig: en felles metode for hvordan bevisbedømmelsen i straffesaker. 

Domstolene har et beviskrav som må være oppfylt for å dømme i straffesaker. Men hvordan dommeren metodisk skal gå fram for å vurdere bevisene, er i stor grad overlatt til den enkelte, påpeker han.

LES OGSÅ: Dommer: Domstolene kan bli bedre på sakkyndigbevis

– Når bevisbedømmelse får lite oppmerksomhet i opplæringen, blir den enkelte dommer mer eller mindre overlatt til seg selv når det gjelder å finne ut hvordan den best kan gjennomføres og gjøres mest mulig forsvarlig. Det blir mye variasjon i hvordan bevisbedømmelsen utføres, og bevisbedømmelsen kan bli preget av tilfeldigheter, både når det gjelder fremgangsmåte, vekting og utfall. 

Han mener det mangler en felles metodisk referanseramme. 

– Det finnes ingen bransjestandard for bevisbedømmelsen i domstolene. I utgangspunktet er det opp til den enkelte dommer å velge hvordan man går fram. 

Høyesterett har vært tydelig på krav

Kolflaath understreker at det ikke i seg selv er et problem at dommere kan komme til forskjellige konklusjoner. Uenighet om bevisene vil forekomme, og dissenser er ikke nødvendigvis et tegn på at noe har gått galt. Skjønnsmessige vurderinger kommer man ikke utenom.

Poenget hans er hvordan man arbeider seg fram til konklusjonen. 

Selve bevisbedømmelsen er dessuten vanskelig å få innsyn i. Kolflaath har gjennom forskningen fulgt dommernes rådslagninger i 105 straffesaker, og peker på at det som normalt blir synlig utad, er den ferdige dommen. 

– Diskusjonene skjer bak lukkede dører, og så får man en domstekst. Det man ser, er domsteksten, sier han.

Kolflaath mener samtidig at Høyesterett de siste årene har vært tydeligere på kravene til domsgrunnene i saker der det kan være tvil om bevisbedømmelsen har vært forsvarlig. Han nevner i den sammenhengen HR-2025-458-A og HR-2025-2472-A, der Høyesterett stiller tydeligere krav til begrunnelsen for bevisvurderingen.

– Høyesterett kan ikke overprøve selve bevisbedømmelsen i straffesaker, men kan prøve lovanvendelsen og saksbehandlingen. Både beviskravet og domsgrunnene har store berøringsflater mot bevisbedømmelsen, sier Kolflaath.

Når et bevis ikke «passer inn»

Hva dette kan bety i praksis, illustrerer Kolflaath med en situasjon der hovedtyngden av bevisene peker mot skyld, men hvor det samtidig finnes et bevis som er vanskelig å forklare dersom tiltalte faktisk er skyldig. 

– Det kan dreie seg om at det finnes noe i saken som blir vanskelig å forklare hvis tiltalte er skyldig. Den ene dommeren kan tenke at det står i veien for domfellelse, mens den andre slår seg til ro med at det sikkert finnes en eller annen forklaring som er forenlig med at tiltalte er skyldig. 

Som eksempel på et bevis som skaper problemer for skyldig-hypotesen, trekker han fram telebeviset i Baneheia-saken. 

– Telebeviset i Baneheia-saken ble ignorert eller bortforklart, og Baneheia-utvalget har kommet med tydelig kritikk av hvordan dette beviset ble håndtert i bevisbedømmelsen, påpeker han.  

- Kraftig tiltak mot bekreftelsestilbøyelighet

Det kan imidlertid være en endring på vei. 

Kolflaath viser til Baneheia-utvalgets utredning, NOU 2026: 3. Utvalget foreslår blant annet en ny §305a i straffeprosessloven om beviskravet i straffesaker, i tillegg til endringer i §40 om begrunnelsen for dommen. 

Slik forslaget er utformet, kan det bidra til større systematikk i bevisbedømmelsen og tvinge fram en vurdering av alternative forklaringer, mener han.

I forslaget er det stilt to nødvendige betingelser for at beviskravet i straffesaker skal være oppfylt. Betingelsene er at det samlet sett må finnes opplysninger som er vanskelige å forklare hvis tiltalte er uskyldig, og ikke finnes opplysninger som er vanskelige å forklare hvis tiltalte er skyldig. 

– Det vil være et kraftfullt tiltak mot bekreftelsestilbøyelighet, fordi man da må forsøke å forklare opplysninger i motsatt retning av førsteinntrykket. Opplysninger som dommeren oppfatter som å være til skade for tiltalte, skal dommeren forsøke å forklare i motsatt retning, altså i samsvar med at tiltalte er uskyldig. Slik kan bekreftelsestilbøyeligheten motarbeides, og det gir en systematikk i bevisbedømmelsen som ikke tidligere har vært særlig utbredt, selv om en del dommere allerede har praktisert på denne måten.  

Han mener forslaget kan bidra til å etablere den felles metoden han mener mangler i dag. 

– Det blir en felles referanseramme på tvers av etterforskningsfasen, påtalefasen og domstolene. Denne tenkemåten er allerede helt sentral i hypotesedrevet etterforskning. 

Bevisbedømmelse har vært undervurdert 

Kolflaath mener samtidig at en lovendring ikke alene løser utfordringene. Også opplæringen i bevisbedømmelse bør styrkes. 

Han mener bevisbedømmelse med fordel kan få større plass allerede i jusstudiet. Dersom Baneheia-utvalgets forslag blir vedtatt, tror han også det vil føre til større oppmerksomhet om bevisbedømmelse i opplæringen av dommere. 

– Utfordringene ved bevisbedømmelse har vært undervurdert. Bevisbedømmelse bør få mer oppmerksomhet på jusstudiet, i påtalemyndigheten og i domstolene, slik Baneheia-utvalget foreslår, sier Kolflaath.

Kolflaath skriver også om Baneheia-utvalgets forslag om lovfesting av beviskravet i en artikkel i Tidsskrift for Strafferett som blir publisert like over nyttår.