Mener jurister må være mer aktive i å etterprøve sakkyndiges vurderinger

– Jeg ble provosert da jeg leste den boka, det må jeg si.

Rettspsykiater Randi Rosenqvist sikter til Simen Sætres bok om Arnfinn Nesset-saken. I høst fikk Sætre Rettssikkerhetsprisen for sitt arbeid med å studere saken - der han analyserer den i lys av oppdatert kunnskap om avhørsteknikk, falske tilståelser, etterforskningsmetoder, bekreftelsesfeller, vitnepsykologi, forhåndsdømming og bevisvurdering.

Rosenqvist reagerer på rollen de rettspsykiatrisk sakkyndige hadde under etterforskningen.

– Det jeg forsto, var at de sakkyndige hadde snakket veldig mye med Arnfinn Nesset, og at de deretter hadde gitt råd til politiet. Samrøret med politiet og politilegen var uheldig, understreker hun, før hun legger til:

– Dette ble senere påpekt i NOU 2001: 12 Rettsmedisinsk sakkyndighet i straffesaker, som kom lenge etter Nesset-saken.

– Rolleblanding

Rosenqvist har arbeidet med rettspsykiatri i mer enn 40 år. Hun har fulgt utviklingen i fagområdet fra 1980-tallet, da Nesset ble utredet.

Hun har vært både varamedlem, medlem og leder for den psykiatriske gruppen i Den rettsmedisinske kommisjon (DRK), i tillegg til leder for DRK fra 1983 til 2009. DRKs oppgave har vært å kvalitetssikre rettsmedisinske sakkyndigrapporter for domstolene, blant annet ved å vurdere om form og innhold holder faglig standard.

Rosenqvist mener at flere av de eldre sakkyndige har vært opptatt av å gi påtalemyndigheten råd om hvordan selve kriminaliteten skulle bli forstått.

– De påklagede handlingene, hvilket motiv det kunne være, hvordan man skulle forstå hva som skjedde, hva som var sannsynlig, hvordan ting hang sammen – i stedet for bare å vurdere siktedes sinnstilstand, sier hun. 

Tilståelsen som premiss

Etter å ha lest boken til Sætre om Nesset, mener hun det foregikk en rolleblanding mellom de sakkyndige og etterforskerne i saken.

– I den tiden jeg var leder for Den rettsmedisinske kommisjon var jeg veldig opptatt av at man bare skulle besvare mandatet, som da primært var å gi retten et råd om tilregnelighet hos den antatte gjerningsmannen, og ikke komme med sine vurderinger om hendelsesforløp og andre bevisvurderinger, understreker hun.

Når det gjelder selve vurderingene av Nesset, hadde de sakkyndige et utgangspunkt å forholde seg til. Nesset hadde på et tidspunkt tilstått drap. Rosenqvist mener derfor at det ikke var urimelig at tilståelsene ble lagt til grunn.

– Når tiltalte har tilstått, og man ikke finner at vedkommende var sinnssyk eller psykotisk, så må man nesten legge til grunn at tiltalte har begått handlingene. I Nesset-saken tilsto jo Nesset, og det kan man ikke bebreide de sakkyndige for. 

Men senere trakk Nesset tilståelsene, mener Rosenqvist at det burde ha fått betydning for de sakkyndiges vurderinger av ham.

– Når de sakkyndige får beskjed om at tilståelsen er trukket tilbake, bør man se på saken med nye øyne og eventuelt skrive en tilleggserklæring hvor de kunne vurdere sinnstilstanden dersom han var uskyldig. Det er et vesentlig poeng om han har tilstått eller ikke tilstått, påpeker hun.

Vanskelig å vurdere på ny

Rosenqvist mener de sakkyndige burde ha vært tydelige på hva de la til grunn som fakta. Dersom vurderingen av Nesset forutsatte at han hadde begått drapene, burde det ha kommet tydelig fram som et premiss i erklæringen.

– Det er lett å si at en person som har drept svært mange gamle mennesker må ha alvorlige psykiske problemer, men hva om han ikke hadde gjort det?

Rosenqvist peker også på hvor vanskelig det kan være å revurdere en konklusjon når den først er etablert.

– Vi ser dessverre at når sakkyndige først har bestemt seg, vil de ofte stå på sine vurderinger, selv om det dukker opp ny informasjon. Det er nok ikke så veldig lett å si: «Hvis det er situasjonen, da var min vurdering gal».

Sirkelresonnement – en utfordring i dag

I boken om Nesset peker Sætre også på et mulig sirkelresonnement i saken. Tilståelsene ble brukt som premiss for den psykiatriske vurderingen, samtidig som vurderingen kunne bidra til å styrke oppfatningen av at tilståelsene var troverdige.

– Var det et sirkelresonnement?

– Det var et sirkelresonnement.

Rosenqvist mener dette også illustrerer et generelt dilemma i rettspsykiatrien.

– Ideelt sett bør jo en rettspsykiatrisk vurdering skje helt uavhengig av de påklagede handlingene. Men det blir umulig.

Rosenqvist trekker fram voldsrisikovurderinger som et eksempel. Der kan det være vanskelig å se bort fra handlingene personen er siktet for. Nettopp derfor mener hun det må være tydelig hva den sakkyndige faktisk legger til grunn: Er handlingen bevist, har den siktede tilstått – eller er det påtalemyndighetens versjon?

Har selv gått i fella

I boka om Nesset-saken skriver Sætre at det også oppsto spørsmål om påliteligheten av tilståelsene.

– Hva tenker du om muligheten for at falske tilståelser burde ha vært vurdert underveis?

– Det var kanskje litt for sofistikert for den tiden, men det viste seg allerede under etterforskningen at han tilsto drap som han ikke kunne ha begått, fordi han ikke var på sykehjemmet. Det burde jo ha fått en klokke til å ringe, poengterer Rosenqvist, og legger til:

– Jeg vet ikke hva som er sant. Det er det vel ingen som vet. Men jeg ser ikke bort fra at situasjonen er at Nesset tilsto veldig mange flere saker enn det var rimelig å tilstå.

Mye har endret seg i rettspsykiatrien siden Nesset-saken. Men spørsmålet om hva de sakkyndige bygger vurderingene sine på, er fortsatt aktuelt, mener Rosenqvist.

– Jeg ser at det også i dag av og til syndes mot dette. Jeg har faktisk gjort det selv også i en sak, husker jeg, sier hun, og legger til:

– Det var heldigvis en veldig våken dommer som sa til meg: «Du kan jo ikke legge til grunn at vitnet snakker sant og siktede ikke gjør det.» For det hadde jeg gjort. Jeg var veldig glad for den tilbakemeldingen.

– Så dette kan fortsatt være en utfordring?

– Ja.

Rosenqvist tar samtidig forbehold om at hun ikke har lest alle rettspsykiatriske erklæringer de siste årene. Men hun mener faren fortsatt finnes for at den sakkyndige fester større lit til én forklaring enn en annen.

Det kan også påvirke hvilke deler av saksmaterialet den sakkyndige legger vekt på. En sakkyndig kan ha en forutinntatthet, mener hun.

–  Sakkyndige kan ta inn i erklæringen den informasjonen som støtter deres oppfatning, og så hoppe over informasjon i politidokumentene som kunne gitt en annen vurdering.  DRK ser kun den informasjonen som de sakkyndige har referert i erklæringen, så selv om DRK ikke har bemerkninger til vurderingen, garanterer ikke dette at vurderingen er riktig, sier hun. 

– Må våge å utfordre ekspertene

Rosenqvist mener forsvarere, påtalemyndighet og domstoler må være mer aktive i å etterprøve hva de sakkyndiges vurderinger faktisk bygger på. Hun mener dette ikke gjøres godt nok i dag.

Hun mener også at domstolene historisk har hatt for stor tillit til de sakkyndige.

– Jeg tenker at domstolene i stor grad har trodd at de sakkyndige visste hva de snakket om. Spesielt hvis de sakkyndige var professorer og respekterte, eldre psykiatere, så tenkte man at «de vet hva dette er», sier hun.

Men Rosenqvist mener juristene i større grad må våge å utfordre ekspertene.

–  Jeg tror det er mange skjær i sjøen for sakkyndige, men også at resten av retten, partene og domstolen bør ha mindre respekt for sakkyndige, og være sikre på at det de kommer med, bygger på tydelige premisser og henvisninger til fakta, eller til det man antar er fakta. Slik at man skjønner forskjellen.

– Imponerer meg ikke veldig mye

Rettssystemet er likevel et annet enn på Nessets tid. Rosenqvist trekker særlig fram at det i dag er tydeligere og mer detaljerte mandater til de sakkyndige, der også usikkerheten i vurderingene skal komme fram. For Rosenqvist er premissene viktigere enn den bastante konklusjonen.

– For det er premissene som er interessante. Det er egentlig ikke konklusjonen, men premissene som domstolen må forstå.

Men slik har ikke holdningen alltid vært, mener hun. Rosenqvist husker en eldre sakkyndig som reagerte da hun argumenterte for mer nyanserte vurderinger:

– «Vi kan jo ikke forvirre domstolen med diskusjoner om pavens skjegg», sa han.

Rosenqvist likte dårlig holdningen.

– Det synes jeg var en veldig sleivete og kritikkverdig uttalelse. For man må nettopp formidle premissene, også når de er usikre.

Og selv med dagens mer detaljerte mandater er hun ikke udelt imponert.

– Nå ser jeg jo en del saker, og det er ikke alltid de sakkyndige imponerer meg veldig mye.

– Bør heller granske dagens rettspsykiatri

Rosenqvist mener ikke det vil være særlig meningsfullt å granske den rettspsykiatriske delen av Nesset-saken på nytt.

– Jeg tenker at denne saken er så gammel at det er vanskelig, og at det ikke er noe meningsfylt å granske den nå. Den er nok preget av holdningene til datidens rettspsykiatriske sakkyndige.

Men dermed mener hun ikke at spørsmålet Sætres bok reiser, bør legges bort.

– Hvis man skal granske, burde man heller granske rettspsykiatrien i dag: Om sakkyndige er ryddige på hvilke premisser de velger å legge til grunn, og hvilke premisser som faktisk er dokumentert.

– Diagnosen er ikke en konklusjon

Etter lovendringen i 2020 er det domstolen alene – ikke sakkyndige – som skal avgjøre om vilkårene for strafferettslig utilregnelighet er oppfylt. De sakkyndiges oppgave er å utrede den psykiske tilstanden.

Men også her mener Rosenqvist det er rom for forbedring.

– Jeg synes de sakkyndige kunne vært flinkere til å presisere premisser. Diagnosen er ikke en konklusjon. Det som er viktig for domstolen, er en beskrivelse av siktedes eventuelle realitetsbrist og funksjonsevne.

Rosenqvist mener derfor at det avgjørende ikke bare er hvilken diagnose de sakkyndige kommer fram til, men at retten kan forstå hva vurderingen bygger på – og hva som er fakta, antakelser og faglige, skjønnsmessige vurderinger.

Vil skille voldsrisiko fra skyld

Rosenqvist mener også at det er én del av dagens rettspsykiatriske praksis som bør endres. I saker der tiltalte ikke har tilstått, mener hun retten bør avgjøre skyldspørsmålet før den får presentert en vurdering av voldsrisiko – som kan omhandle en omfattende dyssosial adferd.

Selv har hun forsøkt å praktisere dette som sakkyndig.

– Jeg har i noen rettssaker sagt at jeg kan legge frem for retten vurderinger om utilregnelighet, men at jeg ikke vil presentere en voldsrisikovurdering før etter at skyldspørsmålet er avgjort. Da har jeg delt den sakkyndige framleggelsen i to, konstaterer hun, og legger til:

– Det liker ikke domstolene, for de vil gjerne ha alt sammen på én gang.

– Hvorfor mener du det er viktig å skille de to?

– Hvis jeg skal legge fram en voldsrisikovurdering som er ganske alvorlig, så kan det påvirke vurderingen av skyldspørsmålet. Derfor vil jeg gjerne ha den etterpå. Men det er ikke rutinen i rettssaker, og det synes jeg egentlig er bekymringsfullt.

– Synes du det bør være en rutine?

– Jeg synes det bør være en rutine der hvor det ikke finnes en egen tilståelse i saken.

For Rosenqvist handler det igjen om å holde de sakkyndige unna en vurdering som tilhører retten.

– Jeg har sett saker hvor det har vært to siktede som begge har gitt skylden på den andre, og hvor de sakkyndige på en måte har tatt stilling til hvem av de to kjeltringene som faktisk hadde gjort det. Det er galt. Riktignok er det noe billigere for retten dersom de samme sakkyndige observerer flere i samme sak, men de sakkyndige vil kunne bli preget av egne, mindre bevisste vurderinger av bevisene i saken.

Hun har også sett sakkyndige gå direkte inn i tolkningen av hva som har skjedd.

– Jeg har sett en erklæring vedrørende en litt bisarr hendelse hvor den sakkyndige så muntlig fortalte retten hvordan han antok at hendelsesforløpet egentlig var. Han la til grunn premisser som aldri hadde vært presentert, hverken i erklæringen eller politidokumentene, men som han mente var sannsynlige. Da dette resonnementet aldri var skrevet ned, kunne ikke DRK si at den sakkyndige gikk langt utenfor sitt mandat. Men saken ble referert i avisene, så DRK kunne i ettertid påpeke feilen.