Asbjørn Rachlew: – Vi har gransket oss selv. Hva med påtalemyndigheten?

– Vi i politiet har gransket oss selv ganske inngående. Men det er ikke forsket en eneste studie på justisfeil ved påtalejuristenes bevisvurdering, sier tidligere politioverbetjent Asbjørn Rachlew til Juristen.

Rachlew regnes som en av pionerne innen politiets avhørsmetodikk. Han har nær 35 år bak seg i etaten og har doktorgrad med avhandlingen Justisfeil ved politiets etterforskning. I dag er han forsker ved Norsk senter for menneskerettigheter (SMR) ved Universitetet i Oslo og medlem i Europarådets torturforebyggingskomité (CPT).

Rachlew har selv stått midt i omleggingen av politiets avhørsmetoder, fra en tilståelsesfokusert kultur til en mer forskningsbasert tilnærming.

– Manipulative avhørsmetoder

Rachlew peker på Birgitte Tengs-saken som et vendepunkt. Da den islandske professoren Gisli H. Gudjonsson vitnet som sakkyndig i 1998, rettet han sterk kritikk mot avhørsmetodene.

– Han sa at norsk politi brukte manipulative, tilståelsesfokuserte avhørsmetoder. Jeg husker hvordan vi i politiet reagerte på denne akademikeren som kom til Norge og kritiserte oss: «Hva vet han om ekte politiarbeid?» Det var den første reaksjonen.

Rachlew mener kritikken traff en «tilståelseskultur» der målet var å få den mistenkte til å tilstå.

– Med en tilståelsesfokusert og bekreftelsessøkende tilnærming følger det med en logikk om at politiet allerede har gjort seg opp en mening om skyld. Da handler det om å få vedkommende til å tilstå. Det gjør noe med hele etterforskningen, sier Rachlew.

– Fra hva og til hva?

Senere førte forskning, erfaringer fra alvorlige justisfeil og ny kunnskap om blant annet falske tilståelser og bekreftelsesfeller til store endringer i avhørsmetodikken.

Rachlew mener politiet derfor i dag kan svare ganske presist på fire spørsmål om sin egen utvikling:

– Når endret vi oss? Hvorfor endret vi oss? Fra hva? Og til hva? spør han, før han legger til:

– Har påtalemyndigheten endret seg? Eventuelt når? Og i så fall fra hva til hva?

For Rachlew handler spørsmålet ikke bare om hvorvidt påtalemyndigheten har innført nye rutiner eller gjennomført kompetansetiltak. Han etterlyser kunnskap om selve bevisvurderingen: hvordan påtalejurister går fram når de vurderer bevis, hvilke metoder de bruker – og hva metodene bygger på.

– Er bevisvurdering et fag? Hvilken forskning trekker det veksler på? Hvilke metoder trenes de opp i, og hvordan er de testet? spør han videre.

– Røde flagg i alle ledd

Det er med denne faglige bakgrunnen Rachlew har lest Simen Sætres bok Den usannsynlige seriemorderen: Arnfinn Nesset og hans 31 tilståelser.

Simen Sætre er mottaker av Rettssikkerhetsprisen 2026 - les Juristens intervju med Sætre her.

Rachlew fulgte Sætres arbeid med boka. Han delte blant annet forskning med forfatteren og leste manus før utgivelsen. Gjennom arbeidet fikk han inngående kjennskap til Sætres gjennomgang av etterforskningen og avhørene i Nesset-saken.

– Da jeg begynte å lese funnene hans, reiste det røde flagg i alle ledd. Her er det mange fellesnevnere med de øvrige rettsskandalene, sier Rachlew. 

Særlig tilståelsesforløpet vekket interesse hans. Nesset tilsto en rekke drap under etterforskningen, før han senere trakk tilståelsene. Når man faglig skal vurdere bevisverdien av en tilståelse, mener Rachlew at et helt sentralt spørsmål er hvor opplysningene i den faktisk kommer fra.

Rachlew reagerer blant annet på at Nesset, slik saken beskrives av Sætre, tilsto forhold som ikke kunne ha skjedd slik han forklarte dem.

– Aktørene ble underveis klar over at han tilsto drap han ikke kunne ha begått. Det i seg selv er et kraftig rødt flagg: Her er det store spørsmålstegn ved påliteligheten av disse tilståelsene. Å bare gå videre med dem man mener kan stemme, er et av de røde flaggene jeg ser i denne saken, understreker han.

For Rachlew reiser dette et større spørsmål: Hva gjør man med de andre tilståelsene når man oppdager at noen av dem ikke kan være riktige?

– Paralleller til Tengs-saken

Han peker også på forholdene rundt selve avhørene av Arnfinn Nesset. I boka om Nesset-saken viser Sætre til at Nesset kunne sitte i avhør mellom ti og tolv timer i strekk, og at han til sammen ble avhørt i nærmere 1.000 timer.

– Han ble avhørt dag etter dag etter dag og satt på isolasjon. Han fikk hjemmelekser på cella om å tenke på hvordan disse drapene kunne ha skjedd. Avhørsregimet Nesset ble underkastet, har mange paralleller med avhørene av fetteren til Birgitte Tengs, forklarer Rachlew.

Rachlew mener et slikt avhørsforløp over tid kan påvirke den som blir avhørt

– Det som kan skje, er at vedkommende mister autonomien og begynner å tvile på sin egen hukommelse, hvem han er og hva han kan ha gjort. Man kan miste grepet om realiteten, utdyper han.

Når én tilståelse påvirker resten

Problemet med en uriktig tilståelse stopper ikke nødvendigvis ved selve tilståelsen, ifølge Rachlew. Han viser til forskning som tyder på at en falsk tilståelse kan få ringvirkninger langt utover selve avhøret.

– Når det foreligger falske tilståelser, kan de andre bevisene i saken – vitneforklaringer og til og med sakkyndige vurderinger – begynne å tilpasse seg tilståelsen.

Dermed blir det avgjørende å undersøke hvor opplysninger som senere framstår som gjerningskunnskap, faktisk stammer fra.

– Når vi går inn og gransker slike saker, ser vi at informasjon kan ha kommet til den mistenkte gjennom blant annet ledende og hypotetiske spørsmål. Det er kjente mekanismer fra forskning på uriktige domfellelser hvor det foreligger falske tilståelser, sier han.

– Bevissthet og kunnskap er ikke nok

Mye er annerledes i politiet i dag. Avhør tas opp, metodikken er endret, og etterforskere trenes blant annet i hypotesetenkning og i å være oppmerksomme på bekreftelsesfeller. Men Rachlew advarer mot å tro at kunnskap om slike mekanismer i seg selv beskytter mot dem.

– Bevissthet er ikke nok. Først må man erkjenne at også profesjonelle beslutningstakere er sårbare for kognitive feil. Så må kunnskapen økes. Deretter må det utvikles metoder som hjelper aktørene til ikke å falle ned i bekreftelsesfellene, poengterer han.

Men heller ikke metodikk er tilstrekkelig. Det må også utvikles systemer som sørger for at metodene faktisk blir fulgt. For å utvikle slike metoder mener Rachlew man først må undersøke hvordan arbeidet faktisk gjøres. Det må forskes på hvordan man faktisk går fram i dag.

– Kan ikke bruke juridisk metode i bevisvurdering

Rachlew har tidligere forsøkt å undersøke hvordan påtalejurister går fram når de skal sette seg inn i og vurdere bevisene i en straffesak.

I forbindelse med gjennomgangen av de norske drapssakene som var knyttet til Sture Bergwall, som ble uriktig domfelt for syv drap, intervjuet han påtalejurister om hvordan de arbeidet med bevisvurdering. Noen svarte at det ikke fantes noen bestemt metode, mens to statsadvokater mente det ikke var mulig å ha en fast metodikk fordi bevisvurderingen er erfaringsbasert og alle saker er forskjellige.

Da Rachlew spurte hvordan de faktisk gikk fram, sprikte svarene.

– Noen startet med å lese det siste avhøret av den mistenkte. Andre startet med sakens første dokument. Noen ville ha tett kontakt med politiet underveis, mens andre ikke ønsket kontakt med politiet fordi de ikke ville bli farget. Ingen svar var like.

Rachlew mener spriket i arbeidsmåtene illustrerer hvor lite standardisert bevisvurderingen kan være. Juridisk metode alene er etter hans syn ikke tilstrekkelig når man skal avgjøre hva som faktisk har skjedd.

– Bevisvurdering kan ikke løses med juridisk metode. Det krever innsikt i for eksempel vitnepsykologi. Det handler også om beslutninger: Hva stimulerer gode beslutninger, og hva er typiske feil og feilslutninger?

Etterlyser uavhengig forskning

Riksadvokatembetet viser på sin side til at det har skjedd en betydelig utvikling i både etterforskning og påtalearbeid siden Nesset-saken. Embetet trekker blant annet fram kvalitetsrundskrivet fra 2018, krav om etterforskingsplaner og opplæring i bevisbedømmelse og objektivitetsplikten.

Rachlew bestrider ikke at det har skjedd utvikling. Men han mener opplæring, rundskriv og kvalitetsmarkører ikke gir svar på spørsmålet han stiller: Hvordan foregår påtalejuristenes bevisvurdering i praksis – og hvor godt virker metodene? Hva har de endret – fra hva til hva?

Rachlew mener det trengs uavhengig forskning på hvordan påtalejurister faktisk går fram når de vurderer bevis, og hva metodene bygger på.

– Påtalemyndigheten og myndighetene må avsette midler slik at det kan startes kritisk, uavhengig og universitetsdrevet forskning på påtalemyndighetens kjernevirksomhet: bevis­vurdering. Jeg kjenner ikke til slik forskning i Norge, konstaterer han.

Rachlew mener forskningen også må brukes til å utvikle bedre metodikk som kan støtte påtalejuristene i krevende bevisvurderinger.

– Før det kan utvikles metodikk, må det forskes på hvordan de faktisk går fram i dag. Jeg kjenner ikke til slik forskning, konstaterer han. 

Rachlew viser til at spørsmålet ikke er nytt. I 2014 satt han i en arbeidsgruppe oppnevnt av Riksadvokaten for å gjennomgå norske myndigheters behandling av straffesakene mot Sture Bergwall i et læringsperspektiv. Gruppen leverte rapporten året etter. Den anbefalte allerede da mer forskning på påtalemyndighetens metodikk og bevisvurdering.

– Ti år senere kom Baneheia-granskningen, som kunne konstatere at ingen slik forskning hadde funnet sted, påpeker Rachlew.

Baneheia-utvalgets NOU 2026: 3 Straffeforfølgelsen av Viggo Kristiansen har høringsfrist i november. Utvalget peker blant annet på behovet for forskning og metodeutvikling om bevisvurdering i påtalemyndigheten.

Vil ikke hvile på laurbærene

Samtidig vil Rachlew ikke gi inntrykk av at politiets eget forbedringsarbeid er ferdig. Han mener blant annet at det bør innføres sertifiseringsordninger for etterforskere og avhørere, slik at de med jevne mellomrom må dokumentere at de fortsatt behersker kunnskapen og metodene de er opplært i.

– På innsatssiden må ansatte gjennom godkjenningsordninger og vise at de har ferdighetene som kreves. Jeg har etterlyst tilsvarende sertifiseringsordninger for etterforskere, men fagmiljøet har ikke fått gehør, sier han.

Poenget er at kunnskap ikke bare kan læres én gang. Man må kunne demonstrere at kunnskapen og ferdighetene fortsatt er der etter noen år. Rachlew advarer mot å tro at omleggingen av norsk politi betyr at faren for tunnelsyn og bekreftelsesfeller er borte.

– Det øyeblikket vi begynner å lene oss tilbake, vender vi tilbake til intuisjonen og bekreftelsestendensene. Dette er menneskelige, kognitive mekanismer. Når kravet til beslutningene våre er objektivitet og profesjonalitet, må vi ha metodikk som motvirker dem, sier han.

Rachlew mener en Nesset-lignende feilutvikling ikke ville sett lik ut i dag.

– Det vanvittige kjøret Nesset ble dratt gjennom, ville vært umulig i dag. Vi har fått opplæring, metodikk og lyd- og videoopptak.

Men nettopp derfor mener han spørsmålene må stilles videre i straffesakskjeden.

– Hva så med de andre institusjonene? Har det vært et paradigmeskifte der, i deres tilnærming til oppgavene hvor bevisvurderingen står helt sentralt?  Hva er endret, hvorfor og hvordan?