Har ikke målt effekten av ny metode for bevisvurdering
For åtte år siden innførte Riksadvokaten en mer strukturert måte å vurdere bevis på. Justisfeil i flere saker var en del av bakgrunnen. Ifølge førstestatsadvokat Olav Helge Thue har ikke Den høyere påtalemyndighet undersøkt på overordnet nivå om endringen har hatt effekt.
I høst fikk Simen Sætre Rettssikkerhetsprisen for sitt arbeid med å studere Arnfinn Nesset-saken. Sætre analyserer saken i lys av oppdatert kunnskap om avhørsteknikk, falske tilståelser, etterforskningsmetoder, bekreftelsesfeller, vitnepsykologi, forhåndsdømming og bevisvurdering. Og avhørsekspert Asbjørn Rachlew, som peker på at politiet har brukt flere tiår på å endre måten de avhører og etterforsker på, mener at tiden er inne for å stille de samme kritiske spørsmålene til påtalemyndighetens bevisvurdering.
Førstestatsadvokat Olav Helge Thue ved Riksadvokatembetet sier til Juristen at det både innenfor etterforskning og påtalearbeid har skjedd en rivende utvikling siden straffesaken mot Arnfinn Nesset ble behandlet.
– Særlig etter årtusenskiftet har utviklingen gått i retning av klarere kvalitetsmarkører og nasjonale standarder for hvordan ulike etterforskingsskritt og påtalearbeid skal gjennomføres, sier Olav Helge Thue.
Han understreker at Riksadvokaten ikke vil gå inn i de konkrete spørsmålene knyttet til straffesaken mot Arnfinn Nesset.
Thue viser til flere rundskriv, direktiver og tiltak fra 2015 til 2025 som eksempler på hvordan etterforskning og påtalearbeid er blitt mer standardisert og kvalitetssikret.
Blant annet fastsetter Riksadvokatens kvalitetsrundskriv fra 2018 overordnede krav til straffesaksbehandlingen i politiet og påtalemyndigheten, med egne punkter om blant annet etterlevelse av objektivitetskravet, beviskrav og bevisvurdering.
Viser til Fritz Moen-sakene
I rundskrivet fastsetter Riksadvokaten en mer strukturert metode for å vurdere om beviskravet er oppfylt. Bevisene skal ikke bare vurderes ut fra en antakelse om at den mistenkte er skyldig, men også opp mot alternative hypoteser der den ikke er skyldig.
Bakgrunnen for at Riksadvokaten anbefalte metoden, var blant annet flere saker der det hadde kommet fram at det var begått justisfeil, opplyser Thue.
I selve rundskrivet trekker Riksadvokaten fram erfaringer fra blant annet Liland-saken, Fritz Moen-sakene, Monika-saken, Bergwall-sakene og Transocean-saken. Gjennomgangene av sakene brukes i rundskrivet til å belyse politiets og påtalemyndighetens plikt til å være objektive under etterforskningen.
I mer alvorlige saker skal det gjøres selvstendige påtalevurderinger på flere nivåer. Dette skal blant annet bidra til å motvirke bekreftelsesfeller og at feil blir sementert, heter det i skrivet.
– Mulighet til å etterprøve
Det har også skjedd endringer i hvordan etterforskningen blir dokumentert.
Thue viser til Riksadvokatens rundskriv om politiavhør fra 2016. Det innebar blant annet at alle avhør skal tas opp på lyd, og flere med både lyd og bilde.
Han viser også til at domstolene arbeider med å innføre et system for opptak av hoved- og ankeforhandlinger på lyd og eventuelt video.
– Dette vil gi mulighet til å etterprøve det som rent faktisk blir sagt og gjort i retten, skriver han.
Tiltak fra 2015 til 2025
Riksadvokatembetet viser til flere tiltak for å styrke kvaliteten i etterforskning og påtalearbeid, blant annet:
2015 – etterforskingsplaner: Riksadvokaten ga direktiver om bruk av etterforskingsplaner i alvorlige straffesaker, blant annet for å sikre bedre styring og oversikt over beslutninger underveis.
2016 – politiavhør: Et nytt rundskriv ga tydeligere rammer for avhør. Alle avhør skal tas opp på lyd, og flere med både lyd og bilde. Rapportene skal skrives etter samme mal.
2018 – kvalitetskrav: Riksadvokatens kvalitetsrundskriv fastsatte overordnede krav til straffesaksbehandlingen, blant annet knyttet til objektivitetskravet, beviskrav og bevisvurdering.
2021 – etterforskingsledelse: Riksadvokaten klargjorde forventningene til den påtalefaglige etterforskingslederen og betydningen av aktiv bruk av kvalitetsmarkørene, samt nærhet og tilstrekkelig avstand i den integrerte påtalefunksjonen.
2023 – bevisbedømmelse: Riksadvokatembetet gjennomførte et undervisningsopplegg for landets påtalejurister. Kompetanseheving knyttet til bevisbedømmelse og objektivitetsplikten var blant temaene.
2024 – legalitetskontroll: Påtalejurister fikk nasjonal opplæring om rollen som legalitetskontrollør og hvordan avdekkede feil og mangler bør følges opp.
2025 – svakheter i politiavhør: To fagledelsesprosjekter avdekket ifølge Thue gjennomgående svakheter i politiavhørene. Det bidro til endringer i Politihøgskolens avhørsundervisning for studentene.
Utdanning av påtalejurister: Den høyere påtalemyndighet har deltatt i arbeidet med å revidere grunnutdanningen for politiets påtalejurister og bidrar i undervisning om blant annet bevisvurdering og systematisk erfaringslæring.
(Kilde: Riksadvokatembetet)
Riksadvokaten har i tillegg gitt direktiver om bruk av etterforskingsplaner i alvorlige straffesaker. Planene skal blant annet gi bedre oversikt over beslutninger som tas underveis i etterforskningen, ifølge Thue.
– I den obligatoriske årlige opplæringen om bruk av etterforskingsplan har vi blant annet hatt særlig oppmerksomhet på hypotesedrevet etterforskning for å motvirke bekreftelsesfeller og forutinntatthet, sier han.
– Bevisvurdering: en skjønnsmessig øvelse
– Politiets avhørsmetoder har endret seg betydelig siden 1980-tallet. Har det skjedd en tilsvarende utvikling i måten påtalemyndigheten vurderer bevis på? Hva gjorde man annerledes før, hva gjør man i dag – og hvorfor ble praksisen endret?
– Det finnes ingen sikre fremgangsmåter for å gjennomføre bevisvurdering. Det gjelder både i Norge og internasjonalt. Bevisvurdering er en utpreget skjønnsmessig øvelse i en virkelighet som er så nyansert at det ikke lar seg gjøre å lage faste og ufravikelige regler. Vi mennesker er dessuten ulike i vurderingen av når beviskravet er oppfylt, sier Thue, og utdyper:
– I tingrettene og lagmannsrettene har dommerne hørt og sett de samme bevisene. Likevel forekommer det dissenser. Det illustrerer hvor forskjellige vurderingene kan være fra person til person.
Når påtalemyndigheten vurderer om det skal tas ut tiltale, skal den legge samme strenge bevisterskel til grunn som domstolene bruker for å avsi fellende dom, ifølge Thue.
Påtalemyndigheten må også vurdere om de nødvendige bevisene faktisk kan føres i retten.
Thue viser her tilbake til den mer strukturerte metoden for å vurdere om beviskravet er oppfylt. Han mener den også kan bidra til å redusere forskjellene mellom enkeltmenneskers vurderinger.
– Bygger på Kolflaaths forskning
På spørsmål om hvilket faglig kunnskapsgrunnlag Riksadvokatens metode for bevisvurdering bygger på, viser Thue til forskningen til Eivind Kolflaath, professor ved Universitetet i Bergen og professor II ved Politihøgskolen.
– Vår metode for bevisvurdering og operasjonalisering av beviskravet er i stor utstrekning basert på hans forskning. Vi bygger naturligvis også på den erfaring og kompetanse om fremgangsmåter som erfarne påtalejurister har ervervet gjennom praktisk erfaring med domstolene, påpeker Thue.
Han opplyser at Den høyere påtalemyndighet i sin egen opplæring kombinerer teoretiske innlegg om bevisvurdering med praktiske øvelser. Det brukes også tid på bias og forståelse av ulike typer bevis.
Utvalg foreslår å styrke forskningsmiljøene
I Baneheiautvalgets andre rapport – som går gjennom prosessen som førte til at Viggo Kristiansen ble uriktig dømt i Baneheia-saken, foreslås å lovfeste beviskravet i straffesaker.
Det foreslås å «operasjonalisere beviskravet ved å stille krav til struktureringen av bevisvurderingen”. I stedet for å presisere beviskravet ved hjelp av generelle formuleringer om hva som ligger i «rimelig tvil», utpekes det i lovteksten en metode for bevisvurderingen som operasjonaliserer beviskravet.
Utvalget mener også det bør etableres undervisningsopplegg i bevisvurdering for både dommere, påtalejurister og forsvarere. Dessuten at opplæringen i bevisvurdering styrkes i masterstudiet i rettsvitenskap og at forskningsmiljøene som fokuserer på ulike aspekter av bevisvurdering bør styrkes.
Når det gjelder domstolene, sier utvalget at opplæring i bevisvurdering og rettspsykologi bør styrkes vesentlig i domstolene. Det foreslås å etablere et undervisningsopplegg for advokater som arbeider som forsvarere i straffesaker.
«Etter utvalgets syn bør Domstoladministrasjonen, påtalemyndigheten og Advokatforeningen vurdere å samarbeide om et felles opplegg for opplæring i bevisvurdering, hvor både dommere, påtalejurister og forsvarere deltar”, heter det i rapporten.
– Ikke foretatt overordnede analyser
– Hvordan vet dere at metodene og opplæringen i bevisvurdering faktisk virker? Er de evaluert eller forskningsmessig testet, og finnes det dokumentasjon dere kan vise til?
– Den høyere påtalemyndighet har ikke foretatt overordnede analyser av om den oppmerksomheten vi har viet bevisvurdering i kompetansearbeidet, har hatt målbare resultater. Vår etat har ingen forskningsinstitusjon til disposisjon, svarer Thue.
Han opplyser at han heller ikke kjenner til at Politihøgskolen har foretatt grundige evalueringer av dette på tvers av enkeltsaker, men viser til høgskolen for spørsmål om slikt arbeid er i gang.
Thue peker samtidig på at påtalemyndighetens bevisvurderinger blir prøvd på enkeltsaksnivå. Det skjer blant annet når saker føres for tingretten og lagmannsretten, og når politijurister sender saker til statsadvokaten.
