Nesset-saken: – Dokumentasjonen var langt svakere enn jeg trodde

– Det startet egentlig med ren nysgjerrighet på saken. Jeg husket Arnfinn Nesset fra barndommen som Norges største seriemorder, og det var en sak som hadde gjort sterkt inntrykk på mange, forteller journalist og forfatter Simen Sætre (52).

Vi sitter utenfor Nasjonalbiblioteket i Oslo, der Sætre jobber. Mannen foran meg har brukt flere år på Nesset-saken. På å få tilgang til dokumenter og etterforskningsmateriale. Han har oppsøkt kilder, skaffet oversikt og systematisert et enormt sakskompleks. 

Sætre er tildelt Rettssikkerhetsprisen 2026 for arbeidet med boka «Den usannsynlige seriemorderen: Arnfinn Nesset og hans 31 tilståelser». Boka bygger på over fem års gransking av saken. Da Sætre grep fatt i arbeidet, regnet han med at Nesset var skyldig i drapene han var dømt for. Han ville prøve å forstå hva som kunne ha drevet ham, få nye kilder i tale og undersøke hvordan politiet hadde arbeidet.

LES OGSÅ: Dette er Arnfinn Nesset-saken

– Jeg satt med en følelse av at man aldri egentlig hadde kommet til bunns i saken, og jeg ville undersøke om det var mulig å gjøre det. Samtidig var jeg opptatt av å forstå motivet. Det var aldri blitt ordentlig forklart, sier han. 

Sætre begynte å lete. 

Jakten på svar

Vi spoler drøyt 40 år tilbake. På slutten av 1970-tallet begynner det å gå rykter blant ansatte ved et sykehjem i Orkdal i Trøndelag. Flere av sykepleierne mener de har sett bestyreren med en sprøyte i nærheten av eldre pasienter da de døde. Det er Arnfinn Nesset de mener å ha sett.   Sykepleierne begynner å holde øye med ham i hemmelighet. Samtidig er de redde for ham.

Høsten 1980 blir det oppdaget at Nesset har bestilt store mengder Curacit – et muskelavslappende stoff som kan lamme åndedrettet. Noen år senere, i 1983, blir Nesset dømt for 22 overlagte giftdrap på eldre pasienter ved sykehjemmet. Han ble funnet skyldig i å ha drept pasientene ved å sette Curacit med sprøyte.

Nesten 40 år senere er Simen Sætre på vei til den samme bygda. Han har sagt opp journalistjobben og fått stipend. I Orkdal leier han en hybel og begynner å oppsøke mennesker som fortsatt husker det som skjedde. 

– «Ingen har løst gåten Arnfinn Nesset» sto det i en avis på 30-årsdagen for saken, nå skal jeg forsøke. Jeg har fått stipend, jeg har tre år på meg, skriver han i boka. 

Han opplevde at lokalsamfunnet lukket seg. 

– Folk ville ikke snakke om saken. Jeg oppfattet at den fortsatt var et traume, og at noen følte de beskyttet andre ved å tie, forteller han.

Tilgangen til dokumentene skulle også bli krevende. Først fikk Sætre bare tilgang til dokumenter med omfattende sladding.

Så fulgte flere år med nye søknader, klager og behandlinger. Til slutt fikk han kontrollert gjennomsyn i Riksarkivet og kunne lese dokumentene i sin helhet. Blant materialet han etter hvert fikk innsyn i, var de første politiavhørene av Arnfinn Nesset. Det han fant der, skulle endre synet hans på saken.

Avhørene

– Var det noe som overrasket deg underveis?

– Mange ting, svarer han. En av dem var politiavhørene.

– Det overrasket meg hvor annerledes de var enn jeg hadde forestilt meg. Gjennom avhørene framsto Nesset som stadig mer sliten og nedbrutt. Han tilsto en rekke forhold uten å kunne beskrive dem med konkrete detaljer, forklarer Sætre.

I boka viser han til at Nesset kunne sitte i avhør mellom ti og tolv timer i strekk, og at han til sammen ble avhørt i nærmere 1.000 timer. 

Han trekker også fram at Nesset brukte flere medisiner mot depresjon og søvnvansker, en kombinasjon som ikke anbefales i dag. Den kan ha påvirket både Nessets hukommelse og evne til å resonnere.

– Til å begynne med var jeg interessert i å høre ham fortelle om drapene og motivasjonen. Men etter hvert begynte jeg å stille et helt annet spørsmål: Hadde han faktisk vært til stede?

Sætre mener det ofte var politiet som satt med detaljene, mens Nesset bekreftet dem. Han viser også til at Nesset tok på seg forhold fordi vitner hadde sagt noe. 

Sætre oppfattet det som om Nesset tenkte at dersom vitnene fortalte det, måtte det være riktig.

– Sprikte betydelig

Etter hvert fikk Sætre også innsyn i vitneavhør, helsejournaler og annen dokumentasjon. Flere av pasientene lå for døden, og etter hans vurdering var det i mange av tilfellene ikke mulig å fastslå at de døde på en unaturlig måte.

– Jeg oppdaget også at de første vitneforklaringene sprikte betydelig. Etter hvert som politiet gikk tilbake til vitnene med nye opplysninger, ble forklaringene mer samstemte og passet bedre sammen. For meg begynte saken gradvis å framstå som mer konstruert, sier Sætre. 

– Hva overrasket deg mest? 

– Hvor svak dokumentasjonen egentlig var, og hvor mye tvil som fantes. Da begynte jeg å lese mer om vitnepsykologi, avhørsteknikk og beviskrav. Jeg ble gradvis mer skeptisk til hele saken, svarer han.

Avhørene og vitneforklaringene var ikke det eneste Sætre gikk tilbake til. En del av arbeidet besto også i å undersøke de rettspsykiatriske vurderingene av Nesset. De første rettspsykiatriske sakkyndige mente at Nesset hadde det som den gangen ble omtalt som «mangelfullt utviklede sjelsevner». Begrepet var juridisk og rettspsykiatrisk, ikke en psykiatrisk diagnose i klinisk forstand, ifølge Store medisinske leksikon.  Da Sætre leste de gamle vurderingene, reagerte han særlig på premisset.

–  Vurderingene bygget på en forutsetning om at han var skyldig. Diagnosen ble nærmest en forklaring på hvorfor han var blitt drapsmann. Men dersom han faktisk kunne være uskyldig, burde vurderingen vært gjort på et annet grunnlag, understreker han. 

Sætre skriver i boka at Nesset senere fikk psykiatrisk behandling. Nesset forklarte selv at det var etter behandlingen han innså at han ikke hadde drept noen. Senere ble Nesset vurdert av nye rettspsykiatere etter soningen. Ifølge Sætre fant de ikke den samme typen avvik.

– Må ha blitt overveldet

Da saken kom for retten, var materialet omfattende. Det er veldig få som faktisk hadde oversikt over hele saken, mener Sætre. 

– Den var enorm. Vitnene kjente bare sin lille del. Etterforskerne hadde ofte bare ansvar for enkelte avhør. Det var egentlig bare etterforskningsledelsen, påtalemyndigheten og forsvarerne som hadde et samlet overblikk.

Rettssaken varte i flere måneder. 

– Det var så mange tiltalepunkter og så mye informasjon at både juryen og mange av aktørene må ha blitt overveldet, forklarer han. 

Da Sætre selv gikk tilbake til saken, valgte han derfor en annen tilnærming. Han tok for seg ett dødsfall av gangen.

For hvert tiltalepunkt samlet han dokumentasjonen og forsøkte å følge hvordan bevisbildet hadde utviklet seg: når Nesset endret forklaring, hva vitnene hadde sagt på ulike tidspunkter, om vitner kunne ha påvirket hverandre, og om alternative forklaringer var blitt skjøvet til side.

Gjennomgangen fikk ham til å stille spørsmål ved hva som egentlig kunne regnes som bevis.

– Det mener jeg er et av de viktigste spørsmålene saken reiser. Et bevis kan være mange ting: tekniske funn, vitneforklaringer, dokumentasjon eller andre opplysninger. Men man må skille mellom indikasjoner og faktiske bevis, sier han, og legger til:

– Vi må hele tiden spørre hvor sterke bevisene faktisk er, og hvor mye usikkerhet som fortsatt står igjen. 

For Sætre reiser dette et mer grunnleggende spørsmål: Hvordan blir usikre opplysninger gradvis omgjort til etablerte sannheter og til slutt til en dom?

Rettsikkerheten 

Sætre trekker særlig fram avhørene når han peker på det han mener er rettssikkerhetsproblemer i saken. Nessets forsvarer var ikke til stede ved én eneste tilståelse.

– Det ble heller ikke gjort lyd- eller videoopptak av avhørene. Det eneste vi har i dag, er politiets referater og Nessets underskrifter. Dermed vet vi ikke nøyaktig hvordan avhørene foregikk, forklarer han.

Sætre mener også at påtalemyndigheten i for stor grad søkte opplysninger som kunne bekrefte hypotesen om at pasientene var blitt drept. Etter hans vurdering kom usikkerheten og de alternative forklaringene i materialet i mindre grad fram. Han reagerer også på det som skjedde da saken kom for retten.

– Jeg mener at lagmannen i denne saken ga juryen et tydelig signal om at Nesset var skyldig og burde dømmes. Jeg opplever ikke at forsvaret ble behandlet som en helt likeverdig part. Etter mitt syn var det en slagside i prosessen.

– Hva mener du er det mest problematiske ved dommen?

– Hele prosessen fram mot dommen. Jeg mener tiltalen burde vært betydelig kortere. Flere av forholdene burde aldri vært tatt med fordi bevisene var for svake, svarer Sætre.

For ham handler kritikken om beviskravet. Han mener det sto igjen alternative forklaringer i flere av forholdene som ikke ble tilstrekkelig avklart.

– Det skal egentlig ganske lite rimelig tvil til før man lar være å dømme. I denne saken mener jeg det hele veien står igjen alternative forklaringer som aldri ble ordentlig avklart, understreker Sætre. 

Han er samtidig forsiktig med å trekke en direkte linje fra Nesset-saken til dagens strafferettspleie. Sætre understreker at han ikke har undersøkt dagens praksis på samme måte, og tror bevisstheten om beviskrav og rettssikkerhet er større i dag.

Solgte godt

Nesset tilsto etter hvert 31 drap i politiavhørene. Flere av tilståelsene ble senere trukket tilbake, men mens etterforskningen pågikk, ble de fortløpende omtalt i mediene. Da rettssaken startet, hadde bildet av Nesset som massemorder allerede fått halvannet år på å feste seg i offentligheten. 

– På det tidspunktet var det nesten ingen som stilte det grunnleggende spørsmålet: Er han faktisk skyldig? sier Sætre.

LES OGSÅ: Fikk Rettssikkerhetsprisen

Også pressens dekning overrasket Sætre da han gikk tilbake til saken. Journalistene hadde ikke tilgang til dokumentene som kunne gjort det mulig å kontrollere opplysningene de selv publiserte. 

– Historien solgte svært godt. Det ble et kappløp om nye avsløringer, ofte basert på anonyme kilder, forteller Sætre.

– Så ingen kunne egentlig kontrollere om det som sto i avisene, var riktig?

– I praksis måtte det ha vært politiet.

Da Alf Nordhus kom inn som forsvarer for Nesset, mener Sætre at forestillingen om Nesset allerede var så etablert at det var vanskelig å få en objektiv vurdering av bevisene.  Han understreker at han ikke mener dette skyldtes ond vilje.

– Jeg tror det handler om hvordan mennesker fungerer. Når en hypotese først er etablert, blir det lett å tolke ny informasjon slik at den bekrefter det man allerede tror.

Mannen bak saken

Etter flere år med gjennomgang av dokumenter, avhør og vitneforklaringer satt Sætre fortsatt med ett spørsmål han ikke kunne lese seg fram til svaret på.

Han hadde skrevet til Arnfinn Nesset i 2011. Etter to års arbeid sendte han et nytt brev. Denne gangen fortalte han Nesset hva arbeidet hadde gjort med hans eget syn på saken: Han mente det var betydelig tvil om dommen. Sætre tror det var avgjørende for at Nesset gikk med på å møte ham.

– Jeg opplevde at han delte mennesker inn i to grupper: De som trodde på ham, og de som ikke gjorde det. Derfor var det viktig for meg å vise at jeg faktisk hadde gjort et grundig arbeid.

Men Sætre ville heller ikke bare bekrefte Nessets versjon.

– Jeg måtte også utfordre ham og be ham forklare ting som ikke hang sammen. Det var han mindre begeistret for. Jeg ønsket å beholde en profesjonell avstand. Jeg ville ikke bli en del av hans prosjekt. Jeg måtte gjøre mine egne vurderinger. 

– Rolig og mild

– Hvordan opplevde du ham da du møtte ham?

– Kontrasten var slående. Den offentlige personen var blitt et symbol på ondskap. Mannen jeg møtte, var rolig, mild og levde et stille liv. Han bodde alene, hadde katt, drev med håndarbeid og holdt på i hagen, svarer Sætre. 

Det var vanskelig å få de to bildene til å henge sammen. Sætre viser til at Nesset senere i livet ikke gjorde noe som tydet på at han var en farlig person, og at han hadde vært en eksemplarisk innsatt. Men møtet ga heller ikke klare svar på alt.

– Jeg forsøkte flere ganger å få ham til å forklare konkrete hendelser tydeligere.

Svarene ble ofte vage, forteller Sætre. Noe mener han kan skyldes at det var gått mange år, og at Nesset var blitt gammel. Men han satt likevel igjen med spørsmål.

– Dersom han var fullstendig uskyldig, burde han kanskje hatt tydeligere forklaringer på enkelte punkter. Det var flere steder hvor svarene ble litt svevende, sier han. 

Motivet

Da Sætre startet arbeidet, regnet han med at Nesset var skyldig. Ett av spørsmålene han ønsket svar på, var hvorfor en sykehjemsbestyrer skulle drepe pasientene han hadde ansvar for. Flere år senere har han fortsatt ikke noe sikkert svar. For Sætre er nettopp mannen han møtte, en del av det som gjør motivspørsmålet krevende.

– Hvis han faktisk drepte disse menneskene, er det vanskelig å få det til å stemme med hvordan han ellers fungerte, sier han og utdyper:

– Kanskje tenkte han at disse gamle menneskene ikke hadde noe liv igjen, og at han gjorde dem en tjeneste ved å ta livet av dem. Men hvis han tenkte slik, må han samtidig ha vært i en avvikende psykisk tilstand, som neppe er forenlig med tilregnelighet. Det er den eneste forklaringen jeg klarer å se for meg, sier Sætre. 

Skyldspørsmålet

Men det forutsetter at Nesset faktisk drepte noen.

– Tror du han var skyldig?

– Jeg får ofte det spørsmålet. Det er mulig. Men jeg tror sannsynligheten for at han var skyldig i alt han ble dømt for, er liten. Samtidig sier jeg hele tiden at det finnes rimelig tvil i hvert eneste tiltalepunkt. Hvis jeg skulle gjettet, ville jeg kanskje sagt at han kunne ha vært skyldig i noen få tilfeller.

Sætre understreker at det nettopp er en gjetning.

– Jeg vet ikke. Derfor er jeg veldig opptatt av å skille mellom det jeg faktisk vet, og det jeg bare kan spekulere i.

– Klarer du å lande på en konklusjon?

– Ja. Jeg lander på at han kan ha vært helt uskyldig. Han kan også ha vært skyldig i enkelte tilfeller. Hvis noen tvang meg til å tippe, ville jeg kanskje sagt noen få. Men det kan jeg ikke dokumentere.

For Sætre ligger konklusjonen et annet sted.

– Det viktigste for meg er ikke hvor mange han eventuelt gjorde. Det viktigste er at jeg mener bevisene ikke var sterke nok til å dømme ham.

– Fordi du mener det var for mye tvil?

– Ja. Det er egentlig hovedkonklusjonen.

Det han ikke kan forklare

Samtidig er det forhold i saken Sætre fortsatt har vanskelig for å forklare. Ett av dem er Nessets bestilling av Curacit. For Sætre er bestillingen en av de sterkeste indikasjonene mot Nesset. Som anestesisykepleier måtte han ha kjent til virkningen av stoffet. Nesset forklarte senere at Curacit var bestilt til intubering. Den forklaringen overbeviser ikke Sætre.

– For meg virker den forklaringen lite troverdig. Hvis det faktisk var grunnen, burde han ha sagt det allerede i de første avhørene. Han burde også brukt den forklaringen i senere intervjuer. Det gjorde han ikke.

Men heller ikke Curacit-bestillingen gir Sætre noe sikkert svar på hva Nesset faktisk gjorde, og han mener at han aldri har gitt noen god forklaring på hvorfor han bestilte Curacit. 

– Det kan hende det ikke lå noen bestemt plan bak bestillingen. Kanskje bestilte han det uten noen klar hensikt. Det vet vi rett og slett ikke. 

Vil gjerne bli utfordret 

For Sætre handler Nesset-saken i dag om mer enn spørsmålet om hva én mann gjorde eller ikke gjorde. Han mener materialet kan ha faglig verdi innenfor blant annet vitnepsykologi, rettspsykiatri, etterforskningsmetoder, bevisbedømming og krimjournalistikk.

– Jeg håper at den kan bidra til debatt og refleksjon i profesjonene som saken angår, særlig blant jurister, politifolk og journalister. Den kan også tilføre kunnskap til den voksende forskningslitteraturen om falske tilståelser og gi innsikt i mekanismene bak forhåndsdømming i saker som får stor medieoppmerksomhet.

Sætre ønsker heller ikke at hans egen gjennomgang skal bli stående uimotsagt.

– Jeg håper jurister, politifolk og forskere vil lese materialet kritisk og utfordre konklusjonene mine. Det er en så stor og viktig sak at den fortjener å bli undersøkt fra flere faglige perspektiver.

Arnfinn Nesset fikk aldri lest boka. 

– Jeg tilbød meg å lese den høyt for ham, men han orket ikke. Jeg tror han var veldig sliten av hele saken. Andre rundt ham leste boka og ga ham tilbakemeldinger.

Sætre sitter igjen med et inntrykk av at arbeidet likevel betydde noe for Nesset mot slutten av livet.

– Jeg sitter igjen med inntrykk av at han døde med en god følelse, kanskje av en slags oppreisning.

Tviler ikke på Nessets skyld

Juristen kontaktet i slutten av august Olaf Jakhelln, som var hovedaktor i saken mot Arnfinn Nesset, for å gi ham mulighet til å kommentere.

– Jeg står fortsatt ved mitt tidligere syn: Jeg tviler ikke på at Arnfinn Nesset var skyldig, sier Jakhelln.

Han ønsker ikke å kommentere saken ytterligere.