Setter retts­staten i fokus  

Sammen med professorkollega Eirik Holmøyvik leder Ragna Aarli forskergruppen for rettstat ved Universitetet i Bergen. Forskergruppen «forsker på kvaliteten, effektiviteten og legitimiteten til vernet om individ- og samfunnsinteresser i de forvaltnings-, domstols- og lovgivningsprosessene som bruker og skaper rett i rettsstaten», som det heter i universitetets presentasjon av gruppen.

– Litt av ideen bak forskergruppen, som vi startet opp i 2018, er at vi vil drive juridisk grunnforskning. Altså utforske selve grunnlaget for å skape og bruke rett i moderne rettstater og dermed demokratier. Tanken er at vi skal se på de sentrale institusjonene – lovgiver, domstolene og forvaltningen – og vurdere kvaliteten, effektiviteten og legitimiteten til disse institusjonene, sier hun.

– Hvis vi ikke kan gi noen svar, er det jo vanskelig å gi noen råd om hvordan vi skal kunne utvikle rettsstaten og hva som er faresignalene.

Da forskerne startet opp rettstatssatsingen, så de at det var forholdsvis lite forskning på helt grunnleggende rettslige institusjoner i samfunnet.

– Det falt også sammen med utviklingen av rettsstatlige utfordringer i Europa. Dessuten har det vært et økt fokus på betydningen av rettstaten også her hjemme. Alt dette har vært noe av bakgrunnen for arbeidet, sier Aarli, som også satt i Domstolkommisjonen, som leverte sin NOU i fjor.

Premissene for forskningen er ønsket om en rettstat – og at lovgiver, domstoler og forvaltning er helt sentrale institusjoner for å opprettholde og bevare den.

– Samtidig er ikke rettstaten en konstant størrelse. Alle samfunn har hatt en konfliktløsningsmekanisme og domstolene er en av de eldste samfunnsinstitusjonene vi har. Vi har en slags tese i forskergruppen om at domstolene på en måte må gjenoppfinnes for å kunne svare på de rettsstatlige forventningene som et demokrati har i vår tid.

Og når man skal undersøke om domstolene møter det tjenestebehovet for konfliktløsning som vår tid har, sier Aarli, må man se på hele systemet og stille spørsmål som; hvordan rekrutteres dommere, hvilke oppgaver har dommere, hva må partene gjøre, hva brukes saksbehandlere og utredere til, hvordan skjer fagutvikling i domstolene og hvilken betydning har domstolenes avgjørelser på rettsutviklingen?

Internasjonalt prosjekt

– Også er det noen internasjonale rettslige normer som legger føringer for hvordan domstolene skal arbeide. Noen kriterier må oppfylles, men så er det opp til nasjonalstatene å rigge seg hensiktsmessig med ordninger som kan løse kravene. Det at vi begynte å se på dette komparativt og hvordan man har gjort det i andre land, var bakgrunnen for et internasjonalt prosjekt som nå er avsluttet med en bok vi ga ut i fjor høst.

Forskergruppen arbeidet fra 2018 til 2020 med prosjektet som hadde flere samarbeidspartnere.

– Vi kartla reformprosjekter knyttet til domstolene i fem land. Tyskland og England som europeiske representanter for litt forskjellige tradisjoner og «civil law» og «common law». Og Slovenia og Norge som to mindre land, der Norge egentlig ligger nær England i tradisjon, mens Slovenia har mer fulgt den tyske modellen. Også hadde vi med Kina, der man først etter Mao proklamerte at «rule of law» skal være styrende. Kina er jo for tiden nærmest et laboratorium for hvordan arbeid med å implementere vestlige normsett for rettsstat i en kultur som ikke har hatt tradisjonen kan kollidere med vår forståelse av grunnprinsipper – som for eksempel at domstoler skal være uavhengige.

– Vi arrangerte blant annet en konferanse i Beijing med dialog mellom dommere og akademikere. Vi hadde med oss Magnus Matningsdal og Wenche Elisabeth Arntzen fra Høyesterett i Norge.

Demokratisk forankring

– Hva har dere funnet i prosjektet?

– Det er noen felles hovedutfordringer knyttet til utvikling av domstoler i vår tid, selv om det er veldig forskjellige systemer. Det går på hvordan man kvalitetsforbedrer prosessen og rettsavgjørelsene. Vi har sett ulike modeller for spesialisering og utvikling.

Aarli sier at man i Europa har sett en tendens der «best practice rules» utvikles i akademia uten demokratisk forankring og tvisteløsningsmodeller som utvikles av internasjonale grupper av dommere eller av akademikere – og ikke av lovgiver.

– Vi så også på effektivisering av prosessene. Det er et gjennomgående fellestrekk i alle systemene at det er mer bruk at utredere og assistenter.

Dessuten er teknologi- og digitaliseringskomponenten en felles utfordring.

– Her så vi noen interessante trekk knyttet til at systemene i Norge og England har et mindre byråkratisk domstolsystem – uten en egen dommerutdanning og der aktørene kommer fra et profesjonelt juridisk arbeidsliv før de kommer til domstolene. I Norge foretrekker vi at man rekrutterer dommere med ulik fagbakgrunn. Dette viser seg å være systemer som har vært mer åpne for endringer av arbeidsprosesser. I England har det vært en veldig stor satsing på digitalisering.

– I Tyskland er det en annen rekruttering av dommere?

– Der rekrutteres dommere rett fra studiet og inn i en dommerutdanning. Du begynner gjerne som dommer som 25-åring og har et helt liv i domstolene – gjennom rekrutteringsordninger til høyere domstoler osv. Det gir en annen dommertype.

Det er også ulike rettstradisjoner når man vurderer rettskilder.

– Selv om vi i Norge ikke har en like sterk prejudikatlære som i engelsk rett, anses Høyesteretts rettsavgjørelser å ha en normdannende funksjon. Det er rettskilder. Men i Tyskland ser man ikke på rettspraksis som en rettskilde. Domstolene skal bruke de normene som er demokratisk vedtatt som rettsgrunnlag og gjerne heller støtte seg på professorer enn på dommere som autoriteter på tolkning. Det er kanskje lettere å forstå når man ser på skoleringen av dommerne; de er relativt unge når de kommer inn i systemet og har liten autoritet i utgangspunktet.

– Men selvfølgelig; de formelle ordningene og hvordan det er i praksis er ikke nødvendigvis helt likt. Spør du en tysk dommer om de har noen prejudikatlære er svaret nei, men de legger jo samtidig til grunn tidligere avgjørelser også der.

Offentlig rettsutvikling

Et fellestrekk er også at synet på domstolenes rolle som samfunnets beste tvisteløser utfordres.

– Når man ser på domstolenes relevans, er det gjerne to problematiske sider som går igjen: det ene handler om økonomi, altså om det finnes rettshjelpsordninger som gjør at man faktisk har lik tilgang til rettssystemet. Også har du den markedsmessige siden som gjelder hva som er foretrukket forum for tvisteløsning i samfunnet.

I Norge har man valgt å legge en høy grad av tvisteløsning i forvaltningssaker til nemnder.

– En så stor grad i bruk av nemnder for forvaltningssaker er litt særnorsk, men det som er knyttet til bruk av alternativ tvisteløsning på andre felt er ikke særnorsk. Det kan være mange og gode grunner til at man velger andre løsninger, men ulempen er at enkelte rettsfelt ikke blir gjenstand for offentlig debatt. I Domstolkommisjonen var et av temaene hva man ønsker skal være en del av den offentlige rettsutviklingen. Da må det komme saker inn for domstolene, slik at man kan ha en mer åpen diskusjon om hvordan rettsreglene på feltet skal utvikles.

En annen hovedutfordring forskerne trakk ut av prosjektet er knyttet til det at rettsutviklingen er internasjonal.

– Det at vi i sterkere grad har fått felles europeiske normer krever at det ikke bare er felles politisk dialog, men også at det er en dialog mellom dommere og mellom akademikere om rettsutviklingen. Det betyr at også på internasjonalt plan skjer en del av rettsutviklingen uten en demokratisk forankring.

– Hvilken betydning har denne forskningen?

– Vi ønsker å få til en bred samfunnsdiskusjon om de helt grunnleggende premissene for hvordan de sentrale institusjonene våre fungerer. Hva skal vi gjøre for å utvikle og sikre legitimitet for institusjonene våre? Vi tror på dem som gode verktøy, men det er jo ikke sikkert det er optimale verktøy slik de er i dag. Da må vi se på hva som kan gjøres for å møte utfordringene.

Skriftlighet

– Dere har sett at teknologi og digitalisering er en felles mulighet og utfordring. Det gjelder vel ikke minst her i Norge?

– Ja, og her har koronasituasjonen gitt oss mange erfaringer. Det er et viktig poeng at domstolen er en tradisjonsbærer og et stabiliserende element i rettstaten, og at det ikke skal være lett å endre arbeidsprosessene der. Men når vi ser på den midlertidige loven vi fikk i mai i fjor – med tilpasninger av prosessregelverket og adgang til fjernmøter og fjernavhør i tilfeller der det er nødvendig og ubetenkelig, og større adgang til mer skriftlig behandling når det er forsvarlig – der håper jeg at vi sitter igjen med erfaringer som viser at det kan være ubetenkelig i flere situasjoner enn før korona slik at det er noe man vil utnytte i større grad enn tidligere.

Økt skriftlighet var også et tema for Domstolkommisjonen.

– Prinsippene våre for bevisvurdering i prosessen, med veldig sterk vekt på muntlighet og bevisumiddelbarhet, samsvarer ikke helt med måten vi ellers erverver kunnskap på i dag og hvordan vi lærer, husker og forstår. Vi har en helt annen lesekunnskap blant folk i dag enn det man hadde da prosessreglene ble utviklet på slutten av 1800-tallet.

– Jeg håper frykten for digitalisering er dempet litt. Det handler stort sett om å bruke teknologi til å støtte arbeidsprosesser. Det handler ikke om robotdommere, men om å gi dommere verktøy til å løse oppgaver mer effektivt.

– Det er vel også et enormt potensial i å tilgjengeliggjøre avgjørelser fra domstolene på en annen måte?

– Ja, det er det. Domstoladministrasjonen arbeider med dette. I dag er bare rundt en prosent tingrettsavgjørelser tilgjengelig gjennom betalingstjenester som Lovdata og Rettsdata. Ellers er den eneste måten å få innsyn i dommer på, å henvende seg til den enkelte domstol. Men likevel; Norge har faktisk kommet ganske langt når det gjelder digitalisering sammenlignet med andre. Vi ligger ikke så verst an når det gjelder samhandling, men det er mye igjen og man må se på hele arbeidsprosessen.

– Kunstig intelligens kommer jo også?

– Ja, men det krever et stort volum av saker av samme type for at det skal ligge en stor gevinst i det. Det er litt utfordrende for Norge. Dessuten gjør måten data lagres på i domstolene det vanskelig. Det er nok et godt stykke igjen på flere områder, men jeg synes det er ganske god fremdrift og positiv holdning til å ta i bruk digitale verktøy.

Skal samspille

– Hvor kommer din interesse for dette fagområdet fra?

– Min grunnleggende interesse for rettstatsforskning handler om at jeg alltid har vært opptatt av åpenhet og samhandling mellom rettssystemet og resten av samfunnet. Det kan ha litt å gjøre med at jeg var utdannet medieviter før jeg studerte juss. Jeg skrev også en doktoravhandling om publikums adgang til innsyn i straffesaker. Det at domstolen og rettssystemet skal samspille med et større samfunn har alltid vært en drivkraft i det som jeg har jobbet med i forskningen. Jeg har jobbet med åpenhet i domstolene, men også en del med bevisrett og blant annet forsket på bruk av DNA-bevis.

– Når juristene er avhengig av annen type kunnskap for å komme frem til en løsning – der begynner problemstillingene å bli veldig interessante. Da må man kommunisere på en annen måte. Det er også litt derfor jeg er opptatt av digitalisering – der er det også snakk om å kommunisere på et annet språk enn det vi er vant til. Jeg har kanskje en ambisjon om å gjøre jussen mer ekstrovert.

– Har du noen tanker om formidling av juridisk forskning?

– Formidling er en veldig viktig oppgave man har som forsker, men det er samtidig ganske krevende. Det juridiske fagfellesskapet har ganske høye krav til presisjon. Det er nok mange av oss som er bekymret for presisjonsnivået på det som formidles når vi blir gjengitt. Den frykten kan fungere litt som en sperre både for deltakelse i offentligheten og det er synd. Jeg kjenner det igjen på meg selv.

– Hva bør det forskes mer på innen ditt felt?

– I forskergruppen har vi snakket om at vi gjerne skulle sett mer forskning på lovgivningsprosesser. Det er veldig viktig og det er lite forskning som er gjort der

– Hvordan er det med rammevilkår og finansiering av juridisk forskning?

– Vi opplever det som vanskelig å nå frem i Forskningsrådet fordi det ikke finnes et eget programområde for juridisk forskning. Vi blir plassert sammen med samfunnsvitenskap og møter evalueringspaneler med samfunnsvitenskapelige forskere som ofte ikke ser på juridisk metode som en vitenskapelig metode. Det er en reell utfordring.

– Dette er ikke unikt for Norge. Kolleger i andre land snakker om mange av de samme utfordringene når det gjelder finansiering.