- Dommer­fullmektig­ordningen er viktig både for rekruttering og saks­avvikling

I sin utredning sier kommisjonen at det er nødvendig å begrense dagens omfattende bruk av midlertidige dommere. I NOUen heter det at:

• Det skal tungtveiende grunner til for å forsvare behov for midlertidige dommerstillinger. Det bør være klare lovhjemler for når slike stillinger kan benyttes, og det bør være åpenhet rundt konstitusjoner.
• Det foreslås betydelige begrensninger i adgangen til å konstituere dommere.
• En samlet kommisjon mener dommerfullmektigordningen ikke bør videreføres i sin nåværende form. Flertallet foreslår å videreføre ordningen med betydelige innstramminger, mens et mindretall foreslår at ordningen avvikles.

Halvparten fullmektiger

I kommisjonens utredning kan man lese at andelen dommerfullmektiger i tingrettene var på rundt 33 prosent på slutten av 1990-tallet. Domstoladministrasjonens styre vedtok i 2010 at andelen i utgangspunktet ikke skal være over 25 prosent. Domstolkommisjonens gjennomgang viser at dommerfullmektiger i 2018 utgjorde omtrent 30 prosent av de dømmende stillingene.

Men på grunn av permisjoner, fratredelser i løpet av et år og noen kortvarige tilsettinger er imidlertid antallet dommerfullmektiger som dømmer i løpet av et år, betydelig høyere, ifølge kommisjonen. Data kommisjonen har innhentet, viser at omtrent halvparten av fagdommerne som dømmer i tingrettene i løpet av et år er dommerfullmektiger.

Uavhengighet

I sin NOU drøfter Domstolkommisjonen bruken av midlertidige dommere vurdert opp mot krav til intern uavhengighet i domstolen. Særlig for dommerfullmektiger utfordres dette, fordi fullmektigen dømmer på fullmakt fra domstolleder, påpeker kommisjonen, og beskriver ordningen som sårbar.

«Midlertidige dommere er generelt mer avhengig av domstolleder enn faste dommere. Allerede ved tilsettingen er det klart at domstolleder vil være en viktig referanse ved søknad på andre stillinger i og utenfor domstolen. De omskiftende samfunnsforhold og presset på uavhengigheten til domstolene i land rundt oss kan tilsi en fornyet vurdering av bruken av midlertidige dommere i norske domstoler.

Også den økte oppmerksomheten om dommeres habilitet generelt og hvordan eventuelle koblinger fremstår utad for partene og publikum, kan gi grunn til å revurdere en ordning hvor dommere dømmer som en del av sin videre yrkesvei», skriver kommisjonen.

Det pekes også på at dommerfullmektigene gjerne er relativt sett uerfarne jurister med begrenset livserfaring.

«Selv om mange dommerfullmektiger i dag har flere års yrkeserfaring bak seg, har de ikke den samme bredde av yrkes- og livserfaring som dommere», heter det.

Inntil tre år

Flertallet i kommisjonen foreslår å stramme inn på hvilke saker dommerfullmektiger kan behandle, og endre prosedyren for tilsetting og lengde på tjenestetiden. I tillegg bør dommerfullmektigenes oppgaver innbefatte utredningsoppdrag for embetsdommerne, mener kommisjonens flertall.

Det foreslås også at funksjonstiden for alle dommerfullmektigstillinger bør være inntil tre år. Dessuten ønskes det et tak på hvor mange dommerfullmektiger som kan tilsettes i hver rettskrets, slik at andelen ikke overstiger 20 prosent av den dømmende kapasiteten i rettskretsen.

Kommisjonens mindretall foreslår å avvikle hele ordningen. Arbeidet dommerfullmektiger utfører i den gjeldende ordningen, foreslås utført dels av dommere og dels av utredere i tingretten. All dømmende virksomhet foreslås utført av dommere.

– Viktig for saksavvikling og rekruttering

Anne Ingeborg Reiestad er dommerfullmektig i Oslo tingrett og leder for Dommerfullmektigforeningen i Juristforbundet. Hun mener dommerfullmektigordningen i hovedsak er en velfungerende ordning, og at betenkelighetene som påpekes av Domstolkommisjonen kan avhjelpes med enkle grep.

– Vi sendte inn innspill til kommisjonen i forkant, og kjenner igjen flere elementer fra vårt innspill i NOU-en. Vi er hovedsakelig positive, og fornøyd med at flertallet ønsker å beholde ordningen, selv om det har vært en diskusjon der, sier Reisetad.

Hun peker på at over 80 prosent av dommere som utnevnes til faste embeter tidligere har vært dommerfullmektiger, noe hun mener viser hvor viktig ordningen er for rekruttering til domstolene.

– Dommerfullmetigordningen er viktig både for rekruttering og saksavvikling. Den sikrer også et mer dynamisk arbeidsmiljø i domstolene og trekker alderssnittet ned, sier hun.

– At så stor andel av dommerne har vært dommerfullmektiger kan også bidra til færre feilutnevnelser. De som har vært dommerfullmektige vet i større grad hva de går til og kan reflektere mer over om de ønsker en karriere i domstolen.

– Etterleves ikke

Reiestad sier Dommerfullmektigordningen i hovedsak er positive til forslagene til innstramminger og presiseringer i regelverket.

Hun mener ordningen i dag fungerer og bør fortsette å fungere som en opplæringsstilling.

– Forslaget om mer og grundigere opplæring sentralt den første tida som dommerfullmektig er vi positive til. Mer opplæring er noe mange av våre medlemmer etterspør, og det varierer i dag fra domstol til domstol hvordan dette foregår, blant annet på grunn av at domstolenes størrelse og disponible ressurser til opplæring er så ulik, sier hun.

– Så det vil absolutt være hensiktsmessig å utvide de eksisterende introkursene.

Når det gjelder forslagene til innstramminger i fullmakten påpeker Reiestad at det allerede ligger begrensinger i dagens ordning.

– En del av utfordringene som pekes på oppstår fordi retningslinjene ikke etterleves, ikke fordi selve ordningen ikke fungerer, mener hun.

Hun viser til at det også i dagens ordning ligger føringer for at dommerfullmektiger blant annet ikke skal ha de mest alvorlige straffesakene, vergemål og helst ikke barnevernssaker eller saker etter barneloven.

– Ikke for strikt

Reiestad er ikke fremmed for å vurdere retningslinjene og tydeliggjøre dem slik at man får en likere praksis overalt. 

Hun påpeker imidlertid at fullmektigene kommer fra helt ulike bakgrunner, og at det derfor kan være hensiktsmessig at domstolleder kan vurdere den enkeltes egnethet i ulike saker.

– Noen er ganske nyutdannede, mens andre har kanskje jobbet i forvaltningen eller som advokater i mange år. Skal det være slik at en som for eksempel har hatt en rekke barnesaker i retten som advokat absolutt ikke kan ha slike saker som dommerfullmektig? spør hun.

Dommerfullmektigforeningen understreker at en fullmektig naturligvis ikke skal ha samme myndighet som en embetsdommer, men ser ikke behov for «så tydelige» innstrammingen som kommisjonen foreslår.

– Det kan være greit med noen presiseringer, men det bør ikke være for strikt. Tidligere undersøkelser har ikke funnet avvik i kvaliteten på avgjørelser gjort av dommerfullmektiger sammenlignet med embetsdommere, sier Reiestad, og legger til:

– Det handler om balanse. Man får en best mulig opplæringsstilling hvis man får prøve seg på mest mulig, men det er også andre hensyn å ta.

– Sum ikke avgjørende

Videre stiller Reiestad i Dommerfullmektigforeningen seg undrende til forslaget om at det skal settes rammer for hvilke saker en dommerfullmektig kan ha ut ifra tvistesum i sivile saker.

– Det er jo nødvendigvis slik at sakene med høyest tvistesum har de vanskeligste juridiske spørsmålene og motsatt. Du kan godt møte på en sak med lav tvistesum som har veldig utfordrende juridiske vurderinger, eller omvendt.

En gjennomsnittlig dommerfullmektig er i dag i jobben i omtrent 18 måneder. Domstolkommisjonen foreslår et tydeligere løp, med mer opplæring det første halvåret før man får ha hovedforhandlinger.

Reiestad er positiv til forslaget, men mener det bør diskuteres nøyere hvor grensene skal gå, og om den nåværende ordningen med ansettelse i to år, med mulighet for forlengelse, bør endres.

Hun forteller at det er veldig varierende om stillingen blir forlenget med et tredje år eller ikke, og mener at det bør vurderes om fullmektigene skal ansettes for en treårsperiode allerede fra start.

Om at et mindretall i Domstolkommisjonen ønsker å skrote hele ordningen og se på muligheten for å erstattet dommerfullmektigene med utredere, sier Reiestad:

– Utrederne i Høyesterett og lagmannsrettene driver i dag med helt andre oppgaver enn en fullmektig. De jobber blant annet med ankesiling – en oppgave som ikke finnes i tingrettene. Tingrettene behandler mange mindre saker som trenger god effektiv saksbehandling fremfor utredning, mener hun.

– Jeg ser ikke at det er behov for en slik ordning i tingretten, og er veldig skeptisk til å gjøre dommerfullmektiger til utredere. Det sannsynligvis heller ikke tiltrekke seg samme type søkere.