- Trenger kursing og insentiver for å drive med formidling

- Forskningen er jo ikke til for forskningens egen del. Den kunnskapen som vi frembringer er betalt av offentlige midler og er ment å komme samfunnet til gode, sier professor Marte Eidsand Kjørven ved Institutt for privatrett ved UiO.

- Det er overordnet en av grunnene til at formidling er et av de tre likestilte formålene for universiteter – forskning, undervisning og formidling.

Kjørven var i 2015 med i Forsker Grand Prix og kom til finalen i formidlingskonkurransen etter å ha vunnet i Oslo, og blir av kollegaer trukket frem som en forsker som er flink til å formidle egen forskning på en god og forståelig måte.

Hun deltok i Forsker Grand Prix med sin doktorgradsavhandling «Ytelse av investeringstjenester til forbruker».

Kjørven påpeker at ettersom hun jobber med forbrukerrett har det hele veien vært viktig for henne og en naturlig del av jobben å formidle forskningen.

- Forskningen gjør ikke så mye nytte for seg hvis den ikke kommer seg ut til folket. Og skal man få til det må man nødvendigvis snakke et språk som folk forstår. Det er vel så enkelt som det.

Klarspråk

Jon Christian Nordrum er førsteamanuensis ved samme universitet og leder prosjektet «klarspråk i juridisk forskning og undervisning».

Klarspråksatsningen bygger på en intensjonsavtale mellom Kommunal- og moderniseringsdepartementet og det juridiske fakultetet ved UiO, og KMD bidrar med 30 millioner over ti år.

Nordrum mener det har vært er positiv utvikling de seneste årene, og at jusforskere har blitt «svært gode på å formidle».

Han trekker frem en rekke eksempler på kollegaer fra eget universitet, og understreker at det også er mange å nevne ved de juridiske fakultetene ved UiB og UiT, men at han naturligvis har best oversikt over egne kollegaer i Oslo.

- Hvis du ser på hvem som jobber med offentligrettslige emner på fakultetet her og kobler det opp med hvem som oftest er på Dagsnytt 18, i andre medier eller vinner formidlingspriser, er det jo nærmest storeslem til fakultetet, mener han.

- Anine Kierulf, Hans Petter Graver, Sofie Høgestøl, Anne Kjersti Befring, Benedikte Moltumyr Høgberg, Malcolm Langford, Marte Kjørven, Ingunn Ikdahl, Jørn Øyrehagen Sunde. Lista er lang, og det er mange andre som kunne vært nevnt.

Mer tid på formidling

Anine Kierulf skrev i 2015 i Aftenposten at «Du kan fint nå toppen i akademia uten overhodet å drive folkeopplysning». Hun skrev blant annet at hun som stipendiat ble advart mot å bruke tid på å delta i den offentlige samfunnsdebatten.

Da hun vendte tilbake som fast ansatt på fakultetet i starten av 2020 sa Kierulf til Khrono at det «virker som om kulturen for deltakelse i offentligheten og breddeformidling av vitenskapelig innsikt er større, og mer vennlig og åpen.»

Jon Christian Nordrum mener det også oppfattes som mer legitimt å bruke tid på formidling nå enn for bare noen år siden. I tillegg opplever han at mange har blitt flinke til og tryggere på å bruke et enkelt, forklarende språk.

- Jeg vil ikke si at det er vanskeligere å formidle jussen enn andre fag, men det er viktigere å gjøre det fordi jussen i så stor grad påvirker folks liv. Vi må alle forholde oss til lover og regler. Vi har plikter som følger av lover og regler, og vi har rettigheter. Så vi er nødt til å forstå jusspråket for å kunne ta del i samfunnet, sier han.

Nordrum mener det er åpenbart at mange juridiske fagområder har et fagspråk som har utviklet seg i en retning som ligger langt unna allmennspråket, og hvor det er behov for å tenke nytt om språket.

- Jeg jobber mye med forvaltningsrett, og her er klarspråk og god formidling særlig viktig fordi forvaltninga blir større og større og det er stadig flere og flere regler borgerne må forholde seg til. I den generelle forvaltningsrettslitteraturen brukes ofte ord og uttrykk som er ganske vanskelig å forstå for mange.

Når det kommer til formidling av egen forskning mener Nordrum mange er flinke til å opplyse og uttale seg om aktuelle temaer i offentligheten, men at det varierer veldig i hvor flinke forskerne er til å informere om egen forskning.

- Det er verdt å merke seg at jusforskere sjelden når opp i konkurranse om de store pengene fra Forskningsrådet og andre. Det er det nok flere grunner til, blant annet at vi ikke publiserer så mye internasjonalt, men kanskje har det også en sammenheng med at vi ikke er så flinke ti å vise relevansen av egen forskning? spør han.

- Mangler insentiver

Professor Marte Eidsand Kjørven mener en annen del av forklaringen er manglende fokus på og opplæring i formidling.

- Forsking, undervisning og formidling skal være likestilt, men i min kontrakt står det 50 prosent undervisning og 50 prosent forsking. Når skal jeg formidle? På fritida? spør hun, og fortsetter:

- Alle disse tellekantsystemene og poengene som deles ut er knyttet til forskningen, ikke formidlingen.  

Kjørven mener resultatet blir at de som trives med det og synes det er meningsfullt er mye i media og ute og formidler, mens en god del andre ikke gjør det i det hele tatt.

- Det holder ikke, synes jeg. Det bør være noen mer formelle strukturer som i alle fall oppfordrer og gir insentiver til å formidle, mener hun.

Selv forteller hun at deltakelsen i Forsker Grand Prix ga henne god opplæring og mange «knep» når det kommer til formidling, og at hun gjennom deltakelsen ble mer bevisst på hvordan hun kan formidle komplisert kunnskap på en enkel måte.

Kjørven forteller at hun har god erfaring med de gangene hun selv har formidlet egen forskning, og opplever sjelden at hun har blitt misforstått.

-  Det ligger i sakens natur at det ofte er helt umulig å bruke hverdagsspråk i forskningen, så hvis man skal formidle er man nødvendigvis nødt til å godta for seg selv at det man sier blir mindre presist, og det tror jeg er vanskelig for mange jurister nettopp fordi presisjon i språket er det vi driver med, sier professoren.

- Du må bare godta at når du skal formidle kompliserte ting kan det ikke bli 100 prosent presist, for da får du ikke formidlet det. Der tror jeg jurister kanskje skiller seg litt fra andre.

Selv er hun ikke veldig bekymret for at ting kan fremstå for forenklet, og tenker ikke så mye på hva andre jurister vil tenke om uttalelsene. 

- Da har jeg jo den forskningen jeg har gjort å vise til for nyansene. De som er interessert i det faglige grunnlaget for de forenklede konklusjonene man går ut med kan jo lese den forskningen.

- Må inn i timeplanen

At det er for få insentiver til å drive med formidling er kollega og professor Malcolm Langford enig med Kjørven i.

- Man har ved flere undersøkelser sett at omtrent fem prosent av forskerne ved universitetene og høyskolene står for halvparten av alle uttalelsene i media. Det mener jeg er altfor lavt, sier Langford.

I hans egen forskning på medieformidling på fakultetet fant han at halvparten var i media en gang i året, men bare en femtedel mer enn tre ganger.

Han understreker at det er utfordrende å måle hvor mye tid en forsker bruker på formidling, da det ikke bare er hvor ofte en uttaler seg i media som spiller inn. Mange bruker også tid på å sitte i utvalg, holde foredrag og skrive blogger – som er mindre synlig for allmenheten.

Han sier det er mange meninger om årsaken, og tror ikke en årsak alene kan forklare det hele. Han peker likevel på at manglende insentiver fra arbeidsgiver er en viktig faktor.

- Det er mange flotte festtaler om formidling, men når du ser nærmere på hverdagen til en forsker ser du raskt at det må bygges mer inn i timeplanen hvis det skal fungere, mener han.

Selv begynte han å formidle og uttale seg utfra det han kaller en «pliktfølelse».

- Det var ikke naturlig for meg til å begynne med, spesielt ikke å uttale meg på norsk, sier Langford, som opprinnelig er fra Australia.

- Man må også regne med at det kan bli litt tøff av og til. Jeg husker det som ubehagelig da jeg hadde uttalt meg om romfolks rettigheter, og jeg fikk en storm av stygge meldinger i sosiale medier, forteller han.

Langford opplever at en del forskere er usikre og bekymret for å få spørsmål de ikke ønsker å svare på, men tror god trening og kursing og støtte fra kollegaer kan ta bort mye av denne usikkerheten.

- En annen ting er at jurister kan være harde mot hverandre, og mange synes det er ubehagelig – og derfor frykter å ta ord i offentligheten. Det er viktig med kritikk og debatt, men vi bør unngå personangrep og tenke på debattklimaet vi også, sier professoren.