- Hvis du om fem år sier at du ikke har brukt KI som beslutnings­støtte i en rettssak tror jeg du vil miste tillitt

- Det teknologiske spranget vi har tatt under pandemien ville nok tatt 5-6 år i normaltid. Bare å endre regelverket tar ofte tre-fire år, og holdninger enda lenger tid. Kanskje ville noen av løsningene som nå blir permanente aldri kommet, sier Sven Marius Urke.

Direktøren i Domstoladministrasjonen sitter selv i Domstolkommisjonen hvor det påpekes at domstolene har et betydelig digitalt etterslep som det vil ta lang tid å hente inn.

Urke trekker frem økonomi som en hovedårsak til etterslepet, men også holdninger og en manglende forståelse i hele virksomheten for at de digitale systemene krever videreutvikling, oppdatering, flere ansatte med IT bakgrunn og opplæring. Han trekker frem saksbehandlingssystemet Lovisa, som han beskriver som avansert for sin tid da det ble utviklet.

- Men så er det det som er spesielt med slike systemer – at det stadig må oppdateres, videreutvikles og vedlikeholdes. Her tror jeg ikke det bare er snakk om manglende midler, men også manglende prioritering i domstolene.

- Jeg tror jeg vil si at hovedårsaken til etterslepet er vanskelige budsjetter kombinert med ikke tilstrekkelig høy prioritering av teknologi som virkemiddel for å skape effektivitet og kvalitet i domstolene. Man trodde at «nå har vi Lovisa, nå er det i orden», men slik var det ikke. Det var en manglende forståelse for hva en oppdatert og moderne Lovisa krever over tid.

Endring i holdninger

Urke forteller at da han tok over som direktør i 2014 gjorde en samtale med forgjenger Tor Langbach hvor han fortalte om da Lovisa nesten brøt sammen inntrykk. På grunn av manglende investeringer over lang tid brøt systemet nesten sammen i 2011/2012.

- Det var krise i domstolene. Folk skrev dommer som forsvant ut i intet. Det gikk hardt utover tillitten mellom DA og domstolene fordi vi ikke klarte å ha et stabilt saksbehandlingssystem, sier Urke.

Etter hvert kom det på plass et prosjekt som sørget for at både jordskifterettene og Høyesterett ble inkludert i Lovisa. Deretter kom prosjektet «Digitale domstoler 1» i gang, og nå er «Digitale domstoler 2» på trappene.

Det første prosjektet gikk ut på at plattformen skulle rustes opp fra grunnen og at alle domstolene skulle på samme plattform. Digitale Domstoler I og II fokuserer mer på nye funksjonaliteter, nye arbeidsmåter og utstyr til ansatte og i rettsaler.

- Vi er på rett kurs, men etterslepet er tungt å ta igjen. Vi mistet kanskje opptil fem år i utviklingen, og det er krevende. Vi trenger ikke bare penger, men også flere med IT-bakgrunn, både i DA og i domstolene. Og vi må bygge en intern kultur som er enda mer fremoverlent med tanke på å ta i bruk teknologi.

Direktøren forteller at etterspørselen etter teknologi ute i domstolene har steget kraftig i forbindelse med pandemien. I tillegg fikk de penger til ekstrautstyr i mai og juni. Urke mener å se en stor endring i brukernes evne til å bruke ulike løsninger.

- Vi har fått trening. Det skulle egentlig ganske lite til. Med en gang vi må, så klarer vi det. Saksbehandlerne var allerede ganske teknologisk avanserte, men nå har dommerne også vent seg til å jobbe på andre måter.

- Pandemien har fått brukerne til å ta i bruk nye løsninger, vi har fått penger, utviklet nye løsninger og lovgivningen har lagt bedre til rette for bruk av teknologi. Vi har tatt et kvantesprang i forbindelse med pandemien, sier Urke.

- Må øke tempoet

I et vedlegg til domstolkommisjonens NOU skriver professor Arne Krokan at han tolker mandatet «som at det stilles forventninger om at domstolene må utnytte mulighetene ulike teknologiske løsninger og nyere digitale tjenester kan gi til å skape mer tilgjengelige, effektive og kvalitativt bedre tjenester.»

Krokan skriver videre at det ikke er noen uenighet om dette i Domstolkommisjonen, men at det er ulike oppfatninger om hvor detaljert og nyansert en beskrivelse av mulighetsrommet bør være.

Krokan skriver at han har valgt å utforme vedlegget fordi det kan være «behov for en mer nyansert fremstilling av de teknologiske mulighetene og ikke minst av noen av de underliggende muliggjørende teknologiene og utfordringene som gjør det mulig å skape både mer tilgjengelige tjenester og mer effektive arbeidsformer internt i domstolene og i samspillet mellom ulike berørte parter.»

Krokan mener at selv om tempoet i digitaliseringen av domstolene har økt de siste årene, så er det ikke tilstrekkelig og bør økes mer for å tette etterslepet.

«For å opprettholde domstolenes stilling som en relevant konfliktløser med nødvendig tillit i befolkningen må tempoet i digitaliseringen i domstolene økes betydelig» skriver han.

I likhet med Urke peker Krokan på at saksavviklingen under pandemien har vist at domstolene har klart å ta i bruk digitale løsninger raskt og med gode resultater.

Han mener også at digitale løsninger kan styrke rettssikkerheten, og trekker frem løsninger for automatiske oversettelser, beslutningsstøtte for dommere og lyd- og bildeopptak av forklaringer i retten som eksempler.

I tilleggsnotatet er Krokan innom temaer som tilgjengelighet og anonymisering av rettsavgjørelser, opptak av forklaringer i hovedforhandlinger, nettbasert tvisteløsning og straffeprosess, stordata og kunstig intelligens som beslutningsstøtte for dommere.

KI som beslutningsstøtte

Sven Marius Urke mener bruk av kunstig intelligens som beslutningsstøtte for dommere er det neste store spranget når det påpekte etterslepet skal tettes.

- Prosjektene Digitale Domstoler II går i hovedsak ut på å inkludere alle i digitaliseringen, selv om det også skjer en videreutvikling av løsningene og vi får nye funksjonaliteter for ulike brukergrupper.  Vi beveger oss sakte, men sikkert i riktig retning, men jeg tror bruk av kunstig intelligens vil bli det neste store spranget i domstolene.

- For å komme dit må vi tilrettelegge for å gjenbruke de enorme mengder data vi over år har samlet i Lovisa. Det blir en stor utfordring.

Urke er positiv til å ta i bruk kunstig intelligens i domstolene og ønsker en slik utvikling velkommen, og henviser blant annet til tilleggsnotatet til Krokan, hvor han skriver at det i nær fremtid antakelig vil finnes gode teknologiske løsninger som kan brukes som beslutningsstøtte for dommere, og som kan «bidra til en mer enhetlig rettspraksis.»

«Forskning viser at mennesker er langt dårligere til å ta beslutninger enn hva vi gjerne tror. Det er flere grunner til dette. Én grunn er at man gjerne tar beslutninger basert på ulike forventningsskjevheter, som er systematiske avvik fra rasjonelle prosesser. En av de mer kjente er forventningsbekreftelse (confirmation bias). Dette innebærer at man systematisk leter opp informasjon som stemmer med ens eksisterende forventninger, og undertrykker informasjon som er i strid med dette. Dette har betydning også for avgjørelser som treffes i domstolene» skriver Krokan.

Urke er opptatt av at de store mengdene data som faktisk finnes i for eksempel Lovisa gjøres tilgjengelig.

- Vi snakker om hundretusen av avgjørelser som er gjort siden Lovisa ble opprettet. De dataene er veldig verdifulle, men veldig få av sakene er publisert gjennom Lovdata, sier Urke.

Men dataene ligger altså der og bør kunne brukes som beslutningsstøtte for dommerne, mener han.

- Det tenker jeg blir det nye store. Hvis du om fem år sier at du ikke har brukt KI som beslutningsstøtte i en rettssak tror jeg du vil miste tillitt. Da vil ikke brukeren lenger ha tillitt til domstolsavgjørelsen.

- Tillitt er grunnfjellet vi står på og for å ha den tilliten så må vi bruke de virkemidlene andre bruker i sine beslutningsprosesser. Hvis legen bruken KI for å stille en sikker diagnose må vi også kunne bruke KI for å få en god nok avgjørelse. Det betyr ikke at dommerne blir roboter eller at roboter tar over jobben. 

Et annet element ved at avgjørelsene i Lovisa systematiserer bedre ved hjelp av KI vil være at media og andre kan sammenstille fakta og sammenligne avgjørelse på en helt annen måte enn i dag, påpeker Urke.

- Vi kan få øynene opp for tendenser og forskjeller vi ikke ser i dag. et KI-prosjekt vil også handle om allmenngjøring av rettspraksis. Dataene ligger der som en låst kiste på havets bunn. Det er en gullgruve.

- På rett vei

Direktøren for Domstoladministrasjonen tror at den pågående pandemien har vist hvordan domstolene kan tilpasse seg raskt, og at den store etterspørselen etter digitale løsninger som digitale rettsmøter og annet virkelig har satt fart på utviklingen, og ikke minst ført til en endring i holdninger.

- Men når hele rettssystemet blir digitalisert får du også nye utgiftstyper: utstyr, utvikling, vedlikehold, sentraladministrasjon, IT-folk ute i domstolene, opplæring. Lista er lang, og dette må finansieres på en varig måte. Hvilke konsekvenser skal det ha for hvordan domstolene ser ut i dag? spør han, og fortsetter:

- I Finansdepartementet forventes det gjennomgående at investeringer i digitalisering skal ha en avkastning som kan finansiere de økte driftsomkostningene. Det vil si at digitaliseringen medfører en reduksjon av antall ansatte og det kan være en bitter pille å svelge.

Men med det han kaller det beste statsbudsjettet for domstolene siden 2002, ekstramidler under pandemien og midlene som frigjøres når de midlertidige «coviddommerne» er ferdige med sitt virke, ser Urke lyst på den digitale fremtiden.

- Etterslepet i saksavviklingen grunnet koronapandemien – det kan hende vi klarer å hente igjen det i løpet av kort tid med de ekstra ressursene vi har fått, tror han.

- Mitt fokus har siden jeg startet vært på å bruke teknologi for å transformere og modernisere domstolene. Jeg ser på teknologi som hoved driveren for modernisering av norske domstoler – det er min agenda som direktør.

- Det skjer ting. Domstolene etterspør nye løsninger, vi får gode søkere til IT-stillinger. Kulturen har endra oss og vi har endra oss. Mange mener det går for treigt, og det har gått for treigt. Men jeg må også hele tiden ha perspektiv på hva som er mulig å få til innenfor de rammer vi har, og de prioriteringer politikerne gjør i sin fordeling av samfunnets totale ressurser må vi forholde oss til. 

Mer makt til DA

I utredningen fra Domstolkommisjonen foreslås det også at «noe» beslutningskompetanse overføres fra den utøvende makt til Domstoladministrasjonen. Det går blant annet på å gi DA større innflytelse knyttet til oppnevnelse av medlemmer til Innstillingsrådet og Tilsynsutvalget.

- Jeg vil snu litt på det og si at det foreslås mer makt, eller ansvar, til domstolene. Jeg ser på DA som domstolenes organ, sier Sven Marius Urke.

- Det er en ganske spesiell styringsform vi har. Vi er ikke domstolene, så vi er ikke den tredje statsmakt. Vi er ikke noe direktorat, så vi er ikke underlagt styring på direkte måte som andre. Vi er en slags hybrid. Jeg vet det har vært diskusjoner om hva DA egentlig er.

I styret er det i dag flertall fra domstolene, med fem av ni medlemmer. Domstolkommisjonen er delt i synet på om dommere bør utgjøre et flertall av styremedlemmene. Flertallet anbefaler at den någjeldende ordningen, hvor dommere og øvrige ansatte i domstolene til sammen utgjør et flertall, bør videreføres.

Urke sier han personlig ikke har noen imot om dommerne hadde vært i flertall, men tror det kunne gitt inntrykk av at DA er dommernes internorgan.

- Jeg tenker at vi er domstolenes organ, og det er domstolene med flertall i styret som trekker opp de store linjene for utviklingen av norske domstoler, sier Urke, og fortsetter:

- Derfor tenker jeg at den flytting av kompetanse fra regjeringa til DA er en naturlig oppfølging av at DA har fungert så godt siden 2002. I tillegg er det generelt en utvikling i Europa med press på domstolenes uavhengighet som tilsier at også i Norge skal vi ta et skritt videre og styrke denne brannmuren mellom utøvende og dømmende myndighet.

Moderat spesialisering

Det er grunn til å stille spørsmål om konfliktløsning er i ferd med å bevege seg bort fra de alminnelige domstolene, mener Domstolkommisjonen.

I NOU-en skriver kommisjonen at det er avgjørende at domstolenes kjerneoppgaver sikres, og at domstolene oppleves som tilgjengelige for alle.

Det pekes blant annet på at domstolene i første- og anneninstans får færre, men mer komplekse saker enn tidligere. Dessuten tar sakene lengre tid. Det har blitt færre meddommersaker, mens for endedommersaker finner kommisjonen vekst i relativt rutinepregede oppgaver. Det har de siste ti årene vært et fall i innkomne alminnelige tvistesaker.

Urke er bekymret for utviklingen, og mener det er tre viktige faktorer som bør fokuseres på for at domstolene skal kunne være en relevant konfliktløser.

- Det første er om vi har den ekspertisen som er nødvendig for å løse de konfliktene folk har. Og her er det et spørsmål om vi har fulgt med i tiden, sier han.

Han mener et av hovedspørsmålene er om domstolene har tilstrekkelig grad av spesialisering slik at de kan løse konfliktene som oppstår i samfunnet på en god måte. Urke er enig med resten av kommisjonen i at det må tilrettelegges bedre i domstolene for moderat spesialisering.

- Vi vil ikke helt bort fra generalistdommeren og få dommere som driver kun med veldig smale saksfelt, men vi må ha flere dommere som er tyngre innenfor avgrensede fagfelt.

Han trekker frem at Særdomstolsutvalget mente det var så mange spesielle forhold knyttet til barnevernssaker at det er behov for spesialiserte dommere, og mener denne tankegangen gjelder for flere saksfelt.

- Det kan være store kompliserte økonomiske saker. Rettsmekling er også et område hvor vi ser at hvor mye mengdetrening du har er avgjørende for hvor gode meklinger du får til. Men slik kompetanse er ikke bare noe du får gjennom å ha mange saker, men det er også behov for faglig fellesskap, fordypning og et opplegg som gjør at du blir spesialist.

Mer selvprosedering?

Videre peker Urke på tempo. Går det raskt nok? Norge er langt fremme når det gjelder rask saksavvikling, men det er likevel ikke raskt nok med tanke på hvor raskt alt annet i samfunnet beveger seg, mener han.

- Det siste elementet er kostandene, og her ligger kanskje den største utfordringen. Risikoen for å ende opp med både egne og motpartens saksomkostninger er viktig for mange.

- Så hvis folk synes det tar for lang tid, det blir dyrt og i tillegg har ikke domstolene tilstrekkelig ekspertise for akkurat den konflikten – da har vi en utfordring å jobbe med.

Han peker på det stadig økende antallet nemnder som behandler konflikter raskt, billig og har eksperter på det aktuelle feltet. Dette er en ønsket utvikling, og målet må være å beholde de sakene domstolene i dag har – ikke å få gamle oppgaver tilbake, mener Urke.

- Vi må se nærmere på dette. Hva er det for eksempel som gjør det dyrt? Advokater koster mye penger. Vi bør ha et bedre rettshjelpstilbud, men bør vi kanskje også legge til rette for mer selvprosedering hvor man kan føle seg trygg i prosessen? spør han.

- Kan vi legge til rette for flere nettbaserte løsninger, kortere møter over nett for å beholde enklere sivile saker? Vi har mye å jobbe med hvis vi skal få ned tiden, kostnadene og få på plass ekspertisen.