EØS/NAV-saken: – Dommere må få tid til å bygge kompetanse

Granskingsutvalget som gjennomgikk EØS/NAV-saken la 4. august frem sin utredning. Granskingen ble bestilt i fjor etter at det ble kjent at minst 80 personer kan være uskyldig dømt for trygdesvindel. Blant disse ble flere dømt til fengsel.

Granskingsutvalget, ledet av professor Finn Arnesen, gransket alle involverte parters håndtering av sakene, også domstolenes. 

EØS-rettens betydning har befunnet seg i blindsonen til nær sagt alle involverte, skriver utvalget i sin utredning.

«Både påtalemyndigheten og domstolene har i stor grad lagt vurderingene fra Nav til grunn (...) Lovforståelsen vedtakene i forvaltningssakene bygger på, har dermed knapt blitt overprøvd i forbindelse med straffesaker i de alminnelige domstolene», heter det i utredningen, som også tar for seg både Høyesteretts og Trygderettens behandling av sakene.

Wiggo Storhaug Larssen, leder av Dommerforeningen, sier det nå må bli et økt fokus på etterutdanning. 

– Domstolene fikk sin del av ansvaret for at dette kunne skje, og det er for så vidt greit nok. Det store bildet er at økt fokus på dommernes etterutdanning må settes i fokus nå.

Kunnskapsbedrifter

Han påpeker at det også er andre granskinger som viser dette.

– Ikke bare NAV-utredningen, men også Domstolkommisjonen, Riksrevisjonens forvaltningsrevisjon, og barnevernsdommene i Strasbourg, viser at det er et forbedringspotensial med hensyn til kvalitet også for domstolene, sier han.

– Da må også dommere få tid til å bygge kompetanse. Domstolene er kunnskapsbedrifter der det er behov for fortløpende etterfyll av kunnskap.

Larssen forteller at i dag består den vesentligste etterutdanning for dommere flest av et årlig dommerseminar og én måneds studiepermisjon hvert fjerde år. 

– Dette er etter min mening vesentlig for dårlig. Riktignok kan dommere delta på kurs for eksempel i regi av JUS, men i den praktiske hverdag er dette vanskelig, fordi dommerne har en stor saksportefølje å passe på. 

Han viser til Dommerforeningens tidsundersøkelse, som viser at norske dommere i gjennomsnitt arbeider cirka 25 prosent mer enn vanlig arbeidstid.

– Det må derfor settes av mer tid i domstolene til etterutdanning og sikkert også vesentlige større ressurser til oppdatering og utdanning på nye og gamle rettsfelter framover.

Organiseringen av etterutdanningen skjer i dag i regi av Domstoladministrasjonen med støtte fra en dommerkomité med et flertall av dommere. 

– Det er viktig at framtidens organisering også forbedres, slik at dommerne selv får større styring over utdanningen. Selve utdanningen kan gjerne skje i samarbeid med for eksempel universitetene og JUS, mener han.

Struktur

Larssen mener kompetanse også handler om struktur på domstolene.

– En endret domstolstruktur, der det blir etablert større fagmiljø, vil bedre kvaliteten på det arbeidet som utføres i domstolene. I kombinasjon med et system med moderat spesialisering vil det kunne etableres fagmiljø der dommere kan fordype seg i et rettsområde. 

– Disse dommerne vil kunne fungere som ressurspersoner, som blant annet kan virke som kursinstruktører i en desentralisert etterutdanning, sier han.

Utdanningen

Granskingsutvalget tar i et eget kapittel for seg for seg temaet «Juridisk grunnutdanning og trygderettslig forskning». Utvalgsmedlem Asbjørn Strandbakken, professor ved UiB, kommer i rapporten med egne tilleggsmerknader om juristutdanningen.

«Det er de tre juridiske fakultet i Norge som utdanner jurister. Når en så grov faglig svikt har skjedd, og kunne vedvare over tid, er det all grunn til også å reise spørsmål om universitetenes ansvar som leverandør av undervisning og forskning», skriver han og etterlyser en ramme for juristutdanningen.

Leder for Dommerforeningen har tidligere diskutert jusstudiet med Strandbakken i Lov og Rett.  

– Etter min mening viser NAV-sakene at det er behov for gode generalister som en »grunnplanke» for jurister. Folketrygdekspertene har ikke sett EØS-dimensjonen, og EØS-ekspertene har ikke sett ut over sitt EU-perspektiv. Det er sikkert også behov for fordypning, men i hvert fall bredde, sier Larssen, og mener universitetene derfor, grovt sett, bør fortsette å utdanne generalister, slik de nå gjør. 

– Jeg er enig med Strandbakken i at det er behov for innspill fra brukerne av jurister, også fra domstolene. Men det står jo universitetene fritt til å gjøre, og det kunne de gjort for lenge siden. Jeg tror likevel det er viktig at universitetene bør beholde hovedansvaret for utdanningen av jurister. En rekke stillinger, blant annet som dommer, krever mastergrad i jus. Juristutdanningen kan derfor ikke helt settes i spill, uten at blant andre brukerne har et ord med i laget.

– Men en bedret juristutdanning kan selvsagt ikke løse domstolenes behov for etterutdanning, i hvert fall ikke på kort sikt, trolig heller ikke på lang sikt, sier Larssen.