Vanskelig «fødsel» for 127-årig rettshjelps­kontor

Det viser dokumenter som Juristen har funnet etter et dypdykk i stortingsdokumenter fra 1880-tallet. Et kjennetegn for kontoret har vært en stadig kamp for tilværelsen. Kontoret for fri rettshjelp, som ligger i Storgata 19 i Oslo, fylte 120 år i 2013, og var da nær ved å bli lagt ned av finansieringshensyn. Dokumentene fra 1880-tallet viser at kontoret som siden starten har vært et viktig juridisk nødhjelpstiltak for flere titusener av vanskeligstilte, selv befant seg i en fortvilet situasjon i datidens Kristiania ved årsskiftet 1893-19894.

Kontoret ble etablert 13. januar 1893, av en gruppe personer fra datidens akademia, og var operativt får dager senere. Etter nær ett års drift viste det seg at mangel på penger var i ferd med å kvele rettshjelptiltaket i fødselen. Til nå ikke offentliggjorte dokumenter viser at kontoret klarte seg det første året fordi daværende høyesterettsadvokat Harald Nørregaard lot rettshjelptiltaket bruke hans kontorlokaler mot en beskjeden husleie på 66 kroner for året 1893. Nørregaard var en av den tidens fremste kjendisadvokater, og hans advokatvirksomhet ga røttene til ett av Norges mest anerkjente advokatselskaper i dag, advokatfirmaet Hjort.

På slutten av 1880-tallets Kristiania var imidlertid Nørregaard mer enn bare en av landets mest kjente advokater. Han, og hans kone Aase, som selv var kunstner, var blant Edvard Munchs nærmeste venner. Munch malte dem ved flere anledninger, og i ekteparet Nørregaards hjem i Kristiania skal flere av den kjente kunstnerens malerier i perioder ha prydet veggene. I tillegg til å være venn, var Harald Nørregaard også Munchs sakfører.

Les flere saker fra temautgaven om rettshjelp her

«Brændevinssamlag» sa nei

Kontoret for fri retshjælp levde det første året kun på friville bidrag som i alt var 446 kroner i de første åtte levemånedene. Pengenøden var så stor og jushjelperne så desperate at de appellerte til spritprodusenter om økonomiske bidrag, men forgjeves.

Dette går fram av et skriftlig forslag om statlig støtte som seks av datidens stortingsrepresentanter fremmet for Stortinget. To av representantene, Jørgen Løvland og Abraham Berge, ble senere statsministere. Stortingsrepresentantene ba om 1000 kroner i statlig støtte til kontoret, som bidrag til husleie, da kontoret ville og måtte finne sine egne lokaler.

I forslaget gjøres opp status for kontorets situasjon, før det fortsetter:

«Under disse omstændigheter vil det være en nødvendig betingelse for kontorets fortsatte virksomhed, at dets indtægter forøges. Bestyrelsen har som følge av indsent andragende om bidrag til Kristiania sparebank og Kristiania brændevinssamlag, hvilke andragender imidlertid er blivet avslaaede. Da vi tror, at et foretagende som dette bør støttes, fordi vi føler os forvissede om, at det er til stor hjælp og nytte for mangfoldige af de mindre bemidlede klasser, ikke blot i Kristiania, men ogsaa fra store dele af de nærmeste landdistrikter, tillader vi os at fremsætte forslag om et bidrag af stortinget som ovenfor nævnt».

Vi tror, at et foretagende som dette bør støttes, fordi vi føler os forvissede om, at det er til stor hjælp

Om høyesterettsadvokat Nørregaard skriver de seks stortingsrepresentantene:

«…det er blot på grunn av særegne omstændigheter at kontoret dette første aar har kunnet faa sit budget at balansere. Ved adgangen til at benytte høiesterettsadvokat Nørregards kontorlokale har kontoret for forrige år (1893, red.anm.) kun betalt en husleie af kr. 66,66, ligesom det har ungaaet i større udstrækning at skaffe sig eget inventar. Men dette forhold maa paa grund af omstændighederne ophøre fra april flyttetid d.a., og kontoret staar i fare for at blive husvild, da man med de nuværende knappe indkomster har vovet at leie noget nyt lokale».

Åpent alle hverdager

Flere krefter skulle vise seg å trekke i riktig retning for rettshjelpskontoret. Forslaget fra stortingsrepresentantene kom i hendene på en annen juridisk og politisk størrelse, Ferdinand Nicolai Roll, daværende formann i Stortingets justiskomite og senere, i 1889, justisminister i Emil Stangs regjering.

I Justiskomiteens innstilling nr. 158 i 1894, til forslaget om statlig støtte til Kontoret for fri rætshjelp, skriver Roll blant annet:

«Efter der var tilveiebragt en del private Pengebidrag og der havde meldt sig et tillstrækkelig Antal Advokater, Sagførere, og andre juridisk utdannede Mænd til aktiv Deltagelse, blev et Kontor for fri Retshjælp oprettet i Kristiania den 24de April forrige Aar.

Den av Bestyrelsen udgivne Indberetning viser, at 27 aktive Medlemmer har gjort Tjeneste ved Kontoret i 1893. Det holdes aabent paa alle Hverdage i Regelen 1 ½ Time hver Aften. Forretningen har været saaledes ordnede, at der altid er tilstede 2 Jurister, som har taget juridisk Embedsexamen, og til Medhjælp for dem tillige 2 juridiske Studenter. Ethvert aktivt Medlem er forpligtet til at fungere en bestemt Dag hver anden Uge.

Han skriver også at forbildet er et tilsvarende kontor i København, opprettet av det danske Studentersamfund, og at det i Stockholm bevilges penger av kommunen til to advokater som tar saker for fattige.

Fryktet misbruk

I innstillingen som er underskrevet av Roll, går det fram at det hersket en frykt for at også velbemidlede ville kunne se sitt snitt til å spare penger ved å forsøke å bruke rettshjelpstiltaket.

«Da det herværende Retshjælpskontor blev oprettet, nærede man til dels Frygt for, at det kune blive søgt af Folk, der havde Raad til att henvende seg til Sagfører, men ifølge Aarsberetningen skal denne Frygt have vist sig ugrundet. Det er en ikke ubetydelig Virksomhed Kontoret har udfoldet i 1893, i det Raadsøgendes antal har naat op til 1690 eller gjennemsnitlig ca. 9 pr. Dag.

Det største Antal Henvendelser har angaaet Inddrivelse af Tilgodehavende (424); dernæst kommer Henvendelser angaaende Husleieforhold med 171, Arbeids- og tjenesteforholde med 132, Æresfornærmelser med 78, Arveforhold med 73, Opfostringsbidrag med 67, Eiendomsforhold med 65, Køb og Salg med 59 og Ægteskab med 59», heter det i innstillingen fra 1894.

Der går det også fram at da – som nå – skulle det i størst grad være fokus på tvisteløsning utenfor domstolene.

«Retssagernes Antal har været forholdsvis lidet (I 1893: 27), og Kontoret har anseet det som sin Hovedopgave at oppnaa Tvistighederne afgjort ved minderlig Forlig. Dette følger ogsaa af Sagens Natur, da de Medvirkende ingensomhelst Godtgjørelse har for sit Arbeide. Foruden at besørge Procedure og gaa tilhaande med Raad og Veiledning i retslige Spørgsmål, har Kontoret beskjæftiget sig med Forfattelse av Kontrakter, Ansøgninger og andre Dokumenter og derhos veiledet i mangeslags rent praktiske Spørgsmaal», heter det i dokumentet.

«Høi Grad af Offervillighed»

Den daværende Justiskomiteen gjør seg, med all tydelighet, flid i å formidle overfor Stortinget betydningen av den innsatsen som Kontoret for fri retshjælp hadde lagt ned i løpet av dets første år, og skriver videre i sin innstilling.

«Da de private Bidrag, der er ydet Kontoret, kun har andraget til den beskedne Sum av Kr. 446,00 har dets Virksomhed alene kunnet opretholdes ved en høi Grad af Offervillighed fra de aktive Medlemmers Side. Det er dog ogsaa blevet støttet paa anden Maade end ved direkte Pengebidrag. Saaledes har flere Boghandlerfirmaer skjænket det juridiske Værker, og derved har det erhvervet en ikke ubetigelig Bogsamling. Byretten Justiskontor har derhos begunstiget det ved gratis Udlaan af Dokumenter dets Retssager.

Med de knappe Pengemidler, der har staaet til Retshjælpskontorets Disposition, har man ikke kunnet benytte mer end èn lønnet Betjent, og denne har været aflønnet med kr. 20,00 maanedlig», heter det blant annet.

Innstillingen beskriver videre at rettshjelpstiltaket ikke har hatt eget kontor.

«Man maa leie Kontorlokale, hvilket antages ikke at kunne erholdes billigere end for en Leie af Kr. 600,00 – 800,00 per Aar. Derhos har det med Forretningernes stigende Mængde vist sig paakrevet, at der ansættes en lønnet juridisk Kandidat for at besørge de løbende Forretninger og afgive Møde i Retten.

(...)Ansøgerne anfører, at de føler sig forvissede om, at kontoret vil være til stor Hjælp og Nytte for mangfoldige af de mindre bemidlede klasser ikke blot fra Kristiania, men ogsaa fra store Dele af de nærmeste Landdistrikter», skriver Justiskomiteen, som uttrykker at flere enn staten burde bidra.

Bevilges penger

Det reflekterer situasjonen slik den også er i dag, 127 år senere. Kontoret er et spleiselag mellom Oslo kommune og Staten. Så sent som i 2013 var kontoret i fare for å bli lagt ned. Tall fra året før, i 2012 viste at over 5000 saker ble behandlet ved kontoret, og at over 500 klienter ble avvist som følge av kapasitetsgrunner. Siden 2007 hadde da over 21.000 personer fått hjelp der.

På grunn av uenighet mellom Oslo kommune og staten om hvor stor andel stat og kommune skulle stå for, risikerte kontoret å bli lagt ned i 2013, men det ble en enighet som gjør at kontoret fortsetter. Oslo kommune har drevet Kontoret for Fri rettshjelp med tilskudd fra staten siden 1923. Uenighet om finansieringen har flere ganger vært et tema. Staten stiller som forutsetning for å utbetale statlige midler til hjelpetiltaket, at deler av utgiftene til kontoret skal dekkes av Oslo kommune.

Det har søgt at hindre enhver Misbrug av det til Kranglerier fra Underordnede mod Foresatte

Dette var også tema i Justiskomiteens innstilling i 1894, hvor det står følgende:

«Komiteen finder vistnok, at en Virksomhet som den, hvorom her handles, forsaavidt den ikke kan opretholdes ved rent private Bidrag, fortrinsvis burde nyde Støtte af den eller de Kommuner, der nærmest nyder godt av samme. De allereder skede Henvendelser synes imidlertid at pege i den Retning, at de nødvendige Bidrag ikke i den første Tid vil kunne tilveiebringes ad denne Vei. Komiteen finder derfor i Anerkjendelse af Kontorets paaskjønnelsesværdige og gavnlige Formaal at burde anbefale, at der for kommende Budgettermin ydes det Bevilgning af Statsmidler i Paavente af, at det senere vil kunne bestaa ved private og kommunale Bidrag ale.

Bestyrelsen har fremhævet, at det har været Kontorets vel forstaaede Opgave uden Partihensyn at forhjælpe fattige folk til deres Ret, og at det har søgt at hindre enhver Misbrug av det til Kranglerier fra Underordnede mod Foresatte.»

Komiteen innstiller på å beslutte som bidrag til kontoret kr. 1000,-.

Kommunen bidro

Året etter, i 1895, kom Justiskomiteen igjen med innstilling om statlig støtte. Da ble imidlertid beløpet redusert til 800 kroner med følgende begrunnelse. Komiteen viste til at det året før var bevilget 1000 kroner.

«(...)Under Sagens Behandling blev det fremholdt, at Sagen senere maatte bringes i den Orden, at kommunalt eller privat Bidrag i Fremtiden kunde opstilles som Betingelse for Statsbidrag. I det af Kontorets Bestyrelse indgivne Andragende om et lignende Statsbidrag for næste Budgettermin som det for indeværende Termin bevilgede, oplyses det, at der af Kristiania Formandskap nu er bevilget Kontoret et Bidrag af Kr. 800,00.

I Anerkjendelse af Kontorets gavnlige Formaal og opofrende Virksomhet og i Tilknytning til de Forudsætninger, som laa til Grund for forrige Aars Bevilgning, indstiller Komiteen, at Stortinget fatter saadan Beslutning: Som bidrag til «Kontoret for fri Retshjælp» bevilges for Budsetterminen 1895-1896 Kr. 800,00 paa betingelse af, at et tilsvarende Beløb tilveiebringes paa anden Maade.».

Innstillingen er signert daværende formann i Justiskomiteen, Anders Qvam. Qvam var tidligere justisminister og senere en av ildsjelene bak innføringen av juryordningen som ble innført i 1887. En ordning som varte helt fram til den ble avviklet 1. januar 2018.