Tok dissens i rettshjelps­utvalget: – En unik mulighet til å tenke nytt

Det blir vanskelig for Stortinget å ta standpunkt til om fordelingen av ressursene til fri rettshjelp er fornuftig, dersom en ikke vurderer å videreutvikle de ukommersielle ordningene, sier Cathrine Moksness.

Tidligere leder av Gatejuristen, Cathrine Moksness, satt i retthjelpsutvalget. Hun tok dissens i utvalget, fordi hun mener at det trengs et mer variert «leveringsapparat» for rettshjelp enn det flertallet foreslår.

Hun mener det bør utvikles andre offentlige rettshjelptilbud enn kjøp av enkelttjenester hos privatpraktiserende advokater. Moksness mener NOUen i liten grad ser på de ukommersielle ordningene som kan hjelpe folk med å få løst juridiske problemer.

I sin dissens tar hun til orde for å utarbeide en politikk for rettshjelp som inkluderer offentlige problemløsningstilbud og andre private, ikke kommersielle rettshjelptilbud «som tilbyr gratis rettshjelp eller til en pris som er vesentlig lavere enn markedspris for klientene. Denne typen rettshjelp vil også inkludere frivillig innsats.»

Hennes forslag består av tre hovedelementer:

• Etablering av rettssentre

De skal koordinere den advokatbaserte rettshjelpen med ukommersielle rettshjelptiltak, drive egen rettshjelpsvirksomhet, for eksempel i form av en førstelinjetjeneste, arbeide med erfaringstilbakeføring og utviklingsprosjekter i samarbeid med forskning.

• Et landsdekkende rettshjelpstiltak for barn og unge basert på frivillig innsats

Tilbud spesielt rettet mot en målgruppe som er dårlig dekket i dag både av den advokatbaserte rettshjelpen og av tilbudet fra de ukommersielle rettshjelptiltakene.

• Samlokalisering av ulike rettshjelpstiltak i «Jusshus»

Samlokalisering av rettshjelp med rettssentre og andre ukommersielle rettshjeltilbud.

– Samspill privat og offentlig sektor

– Mitt forslag til ny modell har som formål å hente ut ressursene som finnes blant advokater, jurister, frivillige og andre i et samspill mellom privat og offentlig sektor, hvor visjon er rettssikkerhet for alle. Kvalitet, effektivitet og lett tilgjengelighet er blant kjennetegnene, sier hun til Juristen.

Hun mener at rettssikkerheten i det norske samfunnet ikke er god nok i dag.

– Både forskning, andres erfaringer og erfaringer jeg har selv som tidligere leder av Gatejuristen, med underliggende tiltak som Barnas Jurist, Gatas Økonom og Ung Økonomi, viser at mange verken er klar over rettighetene sine eller evner å hevde dem, sier hun.

– Vi har mange engasjerte og kompetente mennesker i Norge som ønsker å bidra med frivillig arbeid. Vi må organisere oss på en bedre måte for å utnytte disse ressursene. Skal vi lykkes i ambisjonene med bedre rettshjelp må vi teste ut nye modeller, samle og systematisere nye erfaringer, og styrke forskningsmiljøenes evne til å analysere og bearbeide disse, samt hente kunnskaper fra andre land. 

Hun ønsker å iverksette en utvikling med statlige rettssentere innenfor geografisk begrensede områder med sikte på at ordningen skal bli landsdekkende.

– Rettssentrene skal bemannes med advokater, jurister og andre. Sistnevnte skal kurses for å kunne ta imot publikum og utføre andre oppgaver. Rettssentrene skal samarbeide med og kunne henvise til andre rettshjelpere, det vil si advokater og frittstående rettshjelpere. Eksempler på det siste er studentrettshjelptiltakene, forbrukerorganisasjoner og det nye landsdekkende rettshjelptiltaket for barn og unge som jeg foreslår å utvikle. 

Alternative modeller

Hun etterlyser en grundig drøfting av alternative modeller til det offentliges kjøp av enkelttjenester hos privatpraktiserende advokater og spør om «dagens leveringsapparat har tilstrekkelig kapasitet til å gi et godt tilbud til de som faller inn under de advokatbaserte rettshjelpsordningene.»

Hun minner om at det er opp til den enkelte advokat å vurdere hvilke oppdrag vedkommende vil påta seg.

«Rettshjelptiltak spesielt innrettet mot de mer ressurssvake deler av befolkningen kan vise til en vesentlig høyere dekningsgrad og lavere kostnader per sak enn den foreslåtte advokatbaserte modellen. Internasjonale erfaringer tilsier også at rettshjelpsordninger med fastlønnede rettshjelpere med en hensiktsmessig organisering vil levere rettshjelp som kvalitetsmessig er fullt på høyde med og ikke sjelden bedre enn privatpraktiserende advokater som betales per oppdrag», skriver Moksness i sin dissens, som trekker fram erfaringer fra offentlige rettshjelpsbyråer i Finland.

Og videre:

«I Norge innvilger de privatpraktiserende advokatene selv storparten av søknadene om fritt rettsråd, men de har ikke noe ansvar for klienter som de avviser. For en privatpraktiserende advokat som ønsker å bruke ledig kapasitet på saker over offentlig rettshjelp, er det gjerne mer motiverende å jobbe grundig med få saker fremfor å hjelpe flere klienter inne samme timeramme. Hos privatpraktiserende advokater er heller ikke inntjeningsmotivet frikoblet fra søknadsvurderingen, i motsetning til de finske byråadvokatene som er på fast lønn.»

– Vi trenger en debatt om hvilken rettshjelpsordning vi vil ha med utgangspunkt i klientenes, og ikke advokatenes behov, sier Moksness 

Førstelinje

Flertallet i rettshjelpsutvalget går ikke inn for å etablere en ny førstelinjetjeneste. Moksness mener på sin side at en førstelinjetjeneste ville innebære en stor forbedring og effektivisering av rettshjelpsordningen og viser til evaluering av et forsøksprosjekt med dette.

«Det er viktig å videreføre arbeidet med å etablere en førstelinjetjeneste. Også rådgivere som ikke har advokatbevilling, som rettshjelpere, rettsmastere, bachelorer i juss, sosialarbeidere, frivillige etc., kan tenkes brukt til mer avgrensede rådgivningsoppgaver – noe som kan redusere kostnadene», skriver hun.

Om kostnader, skriver hun:

«En blandingsmodell med offentlig tjenesteyting og offentlig kjøp av tjenester hos privatpraktiserende advokat med en fornuftig arbeidsdeling mellom de to ordningene peker seg ut som et klart mer kostnadseffektivt alternativ enn å forbeholde offentlige rettshjelpsoppdrag for privatpraktiserende advokater.»

Koronakrisen

– Vi står nå står overfor en unik mulighet til å tenke nytt, og mitt ønske at vi kan iverksette mitt forlag til ny modell umiddelbart på grunn av koronakrisen, sier Moksness. 

– I særuttalelsen gir jeg konkret forslag om tiltak for å møte utfordringene som koronakrisen reiser for offentlig rettshjelp. Ut fra tidligere rettshjelpserfaring med gjeldskriser vil krisen med stor sannsynlighet føre til økt rettshjelpsbehov, sier hun og peker på at en sterk økning i arbeidsledighet og permitteringer eksempelvis vil resultere i betydelig økning i antall arbeidsrettssaker, gjeldssaker, saker om sosialhjelp og helse- og trygdeytelser. 

– En rask etablering vil kunne gi et førstelinjetilbud, gjerne i kombinasjon med helse- og sosialrådgiving, samt økonomisk rådgivning være et viktig svar på disse utfordringene. Det er også behov for en rask etablering av nettbaserte løsninger, slik at man enkelt kan få råd hjemmefra, sier hun.