Med Jussbuss og JURK i «bagasjen»

– Jeg tror at det har vært et viktig grunnlag for engasjementet for de gruppene vi jobber for.

F.v. Frøydis Paturson, Marianne Hagen og Marit Lomundal Sæther.

Å ha bakgrunn fra studentdrevne rettshjelpstiltak som Jussbuss og JURK er ikke uvanlig blant advokatene vi møter hos advokatfirmaet Sulland.

Marianne Hagen har vært saksbehandler i Jurk i sin tid. Marit Lomundal Sæther har vært leder av Jussbuss. Vi møter også advokatfullmektig Frøydis Paturson, som har vært leder av JURK. Hun jobber nå mest med saker innen strafferett, men også psykisk helsevern, utlendingsrett, nav, trygd og helse.

– Har erfaringen dere fikk der hatt nytte for dere senere jobben som advokater?

– Vi er flere i firmaet som har vært i Jussbuss eller JURK, og jeg tror at det har vært et viktig grunnlag for engasjementet for de gruppene vi jobber for, som i stor grad er utsatte grupper med et stort rettshjelpsbehov. Både på strafferettens område og innenfor våre øvrige sentrale områder barnevern, utlendingsrett, psykisk helsevern og NAV-saker, sier Lomundal Sæther.

Hun understreker forskjellen på de offentlige fri rettshjelpsordningene og studentrettshjelpstiltakene.

– Jussbuss tar ikke saker som dekkes av det offentlige. Den konkrete erfaringen med akkurat de samme juridiske problemstillingene skal jeg derfor i utgangspunktet ikke ha når jeg jobber som advokat, sier Lomundal Sæther.

– Jussbuss skal være et supplement til den offentlige rettshjelpsordningen for å dekke det udekte rettshjelpsbehovet. Samtidig jobber Jussbuss rettspolitisk for å bedre den offentlige rettshjelpsordningen, slik at det udekte rettshjelpsbehovet fanges opp av den offentlige ordningen. Jussbuss har sånn sett et mål om å bli overflødig, og egentlig legge ned seg selv.

Hun forteller at hennes engasjement, og særlig for strafferetten, skjøt fart da hun var i fengselsgruppa i Jussbuss.

Marianne Hagen mener disse tiltakene er viktige i det totale rettshjelpsbildet

– Det er fint for oss å kunne henvise til den type rettshjelptiltak når vi får kontakt med klienter som vi ser at vi ikke kan hjelpe. Sånn sett utfyller de rettshjelpsordningene hverandre, sier Hagen.

Les flere saker fra temautgaven om rettshjelp her

– Staten skulle tatt ansvar

– Jussbuss og JURK er godt rustet til å besvare de spørsmålene de jobber med. De driver en veldig spesialisert og solid saksbehandling som ikke står tilbake for advokatarbeid overhodet. Likevel er jeg en forkjemper for at utsatte grupper skal få dekket sitt rettshjelpsbehov gjennom den offentlige rettshjelpsordningen. Utsatte grupper bør ikke være avhengig av frivillig studentarbeid for å få juridisk bistand i saker av stor velferdsmessig betydning. Dette er saker som staten bør ta ansvar for gjennom den offentlige rettshjelpsordningen.

– Når det er sagt vil det være en svekkelse for jurist- og advokatstanden om rettshjelptiltakene ikke lenger kan gi oss den gode erfaringen og engasjementet som skapes der. Den innsikten man får i utsatte gruppers problemstillinger, deres kamp for å oppnå rettigheter og den omfattende rettssikkerhetsproblematikken de møter var en øyeåpner for meg og mange med meg, sier Lomundal Sæther.

Frøydis Paturson, som har vært leder av JURK, forteller at tiltakene begynte som noe annet enn det er i dag.

– JURK og Jussbuss ble startet som aksjonsgrupper som gikk inn der de så behov og ga rettshjelp. I bytte mot rettshjelp fikk de data som man gjorde forskning på. Det var en radikal oppvåkningsorganisasjon for mange folk og bidro med informasjon som var veldig ny for mange andre jurister. Etterhvert er studentrettstiltakene blitt en del av et system, og anses som en del av tilbudet om fri rettshjelp.

– Det er kommet utrolig mange føringer om antall saker, og situasjonen minner litt om at man nærmest er underlagt en vanlig statlig administrasjon, men man er liksom litt mer på anbud enn ellers, sier Paturson, som mener det gjøres forsøk fra det offentlige på å få JURK og studentsrettshjelpstiltakene til å dekke ordinære rettshjelpsbehov.

– Feil vei å gå

– En del ønsker også en retning av at enda mer av den offentlige rettshjelpen skal skje gjennom disse kanalene, fordi det er så billig. Jeg synes det er helt feil vei å gå. Jeg mener man burde hatt en bedre offentlig ordning, og at disse retthjelpstiltakene kan være det som bare de kan være – hvor man går mye mer inn i å utforske problemstillinger, hjelper til på konkrete ting, og uten å ha så mye føringer ovenfra, og mer frihet til å gjøre det spesielle arbeidet de gjør.

– I dag strever alle med å prøve å få gjort dette arbeidet ved siden av alle de statlige kravene som kommer – produksjonspress og måloppnåelse, etter veldig satte kriterier. Alt det kommer i veien.

Hun synes det har vært en dreining mot at studentdrevne tiltak skal ses på som et offentlig rettshjelpstiltak for hele befolkningen.

– Det er helt feil retning å gå. Et eksempel; under starten på Metoo ble det skrevet i dokumenter fra regjeringen at rettshjelp til personer som var utsatt for seksuell trakassering kunne dekkes opp av JURK og Jussbuss. Det var en veldig rar ting at dette skulle være rollen til to så små organisasjoner – at det skulle være landsdekkende. Det har vært en positiv ting for rettshjelpstiltakene å bli sett, men å plutselig å skulle være en del av systemet og måtte spille etter noen regler, har også vært hemmende.

– Man ser det hele tiden – hvis noen skal satse på rettshjelp nå - så er det å putte 2-5 millioner kroner i potten til de frivillige organisasjonene og ikke å plusse på salæret til advokatene, ut fra en tankegang om at det er for dyrt. Når sant skal sies, så er jeg faktisk litt usikker på om en del politikere skjønner forskjellen på disse to tingene – og tror at rettshjelp er rettshjelp, selv om det faktisk er en del forskjell.

Tags