Flertallet i rettshjelpsutvalget er klar i sin konklusjon: «Privatpraktiserende advokater utgjør ryggraden i den norske rettshjelpsordningen. Etter utvalgets syn bør dette også være ordningen framover», heter det i NOUen «Likhet for loven».

Utvalget skriver at profesjonell rettslig bistand i enkeltsaker i dag først og fremst ytes av advokater. «Et viktig unntak er at jurister som ikke er advokater, kan yte rettshjelp dersom de oppfyller visse vilkår, blant annet stiller sikkerhet og framlegger politiattest. Disse omtales som rettshjelpere», skriver utvalget og foreslår at den gjeldende modellen for levering av rettshjelp bør videreføres og forbeholdes privatpraktiserende advokater og rettshjelpere.

Et medlem av utvalget, Cathrine Moksness, er ikke enig og foreslår en annen leveringsmodell for rettshjelp i sin dissens.

Les flere saker fra temautgaven om rettshjelp her

– Kjent for å være faglig sterke

I sin NOU skriver utvalget at en borger ofte stole vil mer på råd fra en uavhengig advokat og at «forutsetningen for en slik tillit på mange måter er samsvarende med begrunnelsen for prinsippet om advokaters uavhengighet: Borgeren må føle seg sikker på at den juridiske rådgivningen er gjort utelukkende ut fra hans eller hennes eget beste, helt uten tanke på hva rådet innebærer for staten eller organet selv.»

Privatpraktiserende advokater bør fortsatt være fundamentet i den norske rettshjelpsordningen, skriver utvalget.

«Det er viktig at mottakere av offentlig rettshjelp kan ha tillit til at de får rettshjelp av høy kvalitet, og at de føler de kan snakke åpent med rettshjelperen. Kvalifikasjonskravene og kravene til uavhengighet, lojalitet, fortrolighet og faglig kvalitet som gjelder for advokater, bidrar til å sikre dette. Videre er advokater som yrkesgruppe godt kjent i alle lag av befolkningen, slik at mottakerne ofte vet noe om hva de kan forvente. Advokater er kjent for å være faglig sterke og for å stå på for klientene sine», skriver rettshjelpsutvalget.

Utvalget drøfter også om adgangen til å yte rettshjelp etter loven bør være forbeholdt utvalgte advokater, som inntas i såkalte advokatlister - men sier nei til dette.

«Utvalget mener argumentene mot obligatoriske advokatlister veier tungt, og anbefaler derfor ikke at det opprettes obligatoriske advokatordninger i rettshjelpssaker.»

Andre modeller

Rettshjelpsutvalget har sett på andre mulige måter å organisere det offentlige rettshjelpstilbudet på.

I Finland er det offentlige rettshjelpskontorer som leverer det meste av rettshjelpen. Kontorene har plikt til å hjelpe alle som fyller vilkårene for rettshjelp i sitt område, og advokatene på kontorene, som er offentlig ansatt, får fast lønn uavhengig av mengden oppdrag.

England og Wales har et system hvor kontrakter legges ut på anbud. Kontraktene gjelder levering av rettshjelp i bestemte typer saker i et geografisk område over en viss periode. Advokatfirmaer, frivillige organisasjoner og andre kan levere anbud. De som vinner kontraktene får en fast månedlig sum uavhengig av den faktiske oppdragsmengden. I tillegg får de en sum som avhenger av hvor mye hjelp de yter. De ulike modellene for å yte rettshjelp kombineres gjerne.

Cathrine Moksness går i sin dissens inn for å hente inspirasjon fra slike andre modeller tilpasset norske forhold og å tenke nytt. I sin dissens tar hun til orde for å utarbeide en politikk for rettshjelp som inkluderer offentlige problemløsningstilbud og andre private, ikke kommersielle rettshjelptilbud «som tilbyr gratis rettshjelp eller til en pris som er vesentlig lavere enn markedspris for klientene. Denne typen rettshjelp vil også inkludere frivillig innsats.»

– Mitt forslag til ny modell har som formål å hente ut ressursene som finnes blant advokater, jurister, frivillige og andre i et samspill mellom privat og offentlig sektor, hvor visjonen er rettssikkerhet for alle, sier hun til Juristen.

– Supplement

Flertallet i rettshjelpsutvalget skriver at rettshjelpstiltakene utgjør et viktig supplement til den rettshjelpen som advokater gir etter loven, men skriver også at «det er viktig å poengtere at støtte til rettshjelpstiltak bare er et supplement til rettshjelp etter loven og bare bør brukes til å dekke behov som vanskelig kan dekkes gjennom rettighetsbasert lovgivning.»

Det anbefales at staten gir støtte til rettshjelpstiltakene med et omfang som ligger omtrent på dagens nivå.

«Bevilgningene til spesielle rettshjelpstiltak har økt betraktelig de siste tiårene. I statsbudsjettet for 2020 er det bevilget 58 millioner kroner til spesielle rettshjelpstiltak. Dette er over halvparten så mye som bevilgningene til fritt rettsråd i 2018. I statsbudsjettet for 2019, som er det siste året det ble gitt øremerkede tilskudd til tiltakene, ble det bevilget 56,4 millioner kroner til spesielle rettshjelpstiltak», heter det i NOUen.