Ønsker mer innovativ tenkning om rettshjelp

Det sier Tor Egil Viblemo, leder av Juristforbundet – Privat, forbundets medlemsseksjon for jurister ansatt i privat sektor - herunder advokater. Viblemo, som til daglig er senioranalytiker i Oxford Research og er utdannet både jurist og statsviter, etterlyser ny og innovativ tenkning på rettshjelpens område.  

– Jeg hadde håpet at det i rettshjelpsutvalgets utredning ville bli lagt mer vekt på alternative og supplerende måter å distribuere rettshjelp, og jeg savner en mer innovativ tilnærming. Når fokus er den klassiske advokatmodellen, der det er timebetalt i enkeltsaker, trekker man ikke i tilstrekkelig grad inn mer mangfoldige løsninger, sier han.

Viblemo er dermed inne på mye av det dissensen i utvalget handler om. I dissensen fra utvalgsmedlem Cathrine Moksness tas det til orde for at det bør utvikles andre offentlige rettshjelptilbud enn kjøp av enkelttjenester hos privatpraktiserende advokater.

– Bør man tenke nytt og bringe inn frivilligheten og andre sterkere, eller bør advokatene ta seg av dette, slik det er i dag? 

– Advokatene har, må og bør ha en sentral rolle som ytere av offentlig rettshjelp. Men jeg savner dypere analyser og gode forslag til hvordan rettshjelpsordningene kan suppleres ved blant annet frivilligheten.

Førstelinjetjeneste

– Er opprettelse av en offentlig organisert førstelinjetjeneste for rettshjelp en god idé? Flertallet i utvalget foreslår jo ikke dette. 

– Ja, det har gode grunner for seg. Pilotprosjektet var vellykket. Flertallet i utvalget sier det koster for mye. Det er klart et hensyn, men utvalgets flertall fremstår etter min vurdering samlet sett for fokusert på rettshjelp i form av tradisjonelle advokattjenester. Det er en svakhet med utvalgets arbeid, som for øvrig har mange gode analyser og forslag.

Han peker blant annet på forslaget om at de økonomiske vilkårene for å få hjelp knyttes opp mot G, og et nytt system med egenandeler.

– G-regulering er et meget fornuftig grep. Frem til nå har stadig færre blitt omfattet av fri rettshjelp grunnet inflasjon og manglende automatisk regulering. Det er også mye fornuft i forslagene om en gradert egenandel.

Viblemo mener man må se på andre «leveringsmåter» som samtidig sikrer kvaliteten på rettshjelpen – som for eksempel å la seg inspirere av land som har systemer der leveranser av fri offentlig rettshjelp legges ut på anbud og det lages rammeavtaler for levering av rettshjelp i bestemte typer saker i et geografisk område over en viss periode.

– Jeg synes man i utredningen viser en stor tiltro til advokatbransjen og kullkaster andre vurderinger litt for fort.

– Naivt

– Ved kjøp av advokattjenester er det veldig ofte et asymmetrisk forhold mellom klient og advokat. Det er vanskelig for klienten å kontrollere arbeidet som gjøres, både når det gjelder tidsbruk og kvalitet. Dette gjelder ikke minst for utsatte grupper.

– Det er ikke grunn til uten videre å fastslå at kvaliteten er god nok i dag. Dette problematiseres ikke nok i debatten om kvaliteten i offentlig rettshjelp. Det er i vår egen interesse å ha litt selvrefleksjon rundt dette som jurister og advokater. Å bare tro at det kun handler om å øke salærsatsen er naivt, sier han.

– Men er advokatenes salærsats/rettshjelpssats for lav i dag? Utvalget mener det.

– Salærsatsen er klart for lav. Salærsatsen ligger langt under gjennomsnittspriser for advokattjenester. Særlig betenkelig er det at i saker mot det offentlige betaler gjerne kommuner høyere sats til advokatene enn det advokaten til privat part har. Det er svært betenkelig i ett rettsikkerhetsperspektiv. Utsatte borgere har krav på gode advokater, som er attraktive i den aktuelle delen av advokatmarkedet.

– Det er derfor det er så viktig med gode finansieringsordninger for offentlig rettshjelp som sikrer at advokatene er dyktige, har nok tid til å utføre rettshjelpen på en forsvarlig måte og samtidig har mulighet til å bygge kompetanse. Dagens salærsats, samt en del stykkpriser, gir klart ikke tilstrekkelig rammevilkår for å sikre gode advokattjenester.

Høye sakskostnader

– Rettshjelpsutvalgets NOU heter «Likhet for loven». Er det tilstrekkelig likhet for loven i dag?

– Nei, det er åpenbart at vi er veldig langt fra en tilstrekkelig likhet for loven. Full likhet for loven, med reell sjanse til å hevde sin rett uavhengig av sosiokulturell og sosioøkonomisk bakgrunn og status, er nok en utopi. Likhet for loven må forstås som et ideal vi bør strekke oss så langt som mulig for å oppnå. Men vi er alt for langt unna dette i dag.

Han mener et av hovedproblemene er at det er kun en liten andel som har krav på offentlig rettshjelp, men at utfordringen er mer komplekst.

– En annen hovedutfordring er svært høye sakskostnader ved domstolprosess. Det er på høy tid å se nærmere på om en kan redusere sakskostnadene i sivile saker, uten å redusere kvaliteten, sier Viblemo.

Dessuten er idealet om likhet for loven under press på grunn av store utfordringer med kvalitet og rettsikkerhet i forvaltningen, sier han.

– Særlig presserende og veldokumenterte er rettsikkerhetsutfordringene i barnevernet og NAV. Dessverre rammer kvalitetsproblemene særlig utsatte grupper og det rettssosiologier har kalt «rettsfjerne personer». Det er borgere med liten reell mulighet til å klage og fremme sine synspunkter selv.

Reell kontradiksjon er i mange tilfeller fraværende. Feil gjort i førstelinjen i forvaltningen følger altfor ofte saken videre.

NAV og barnevernet

– Erfaringene og nyere grundige undersøkelser indikerer at vi har hatt for høy tillit til forvaltningen. Det er også grunn til å undersøke juristenes rolle og arbeid som «kvalitetssikrere» på disse forvaltningsområdene. Er f.eks. arbeidet for juristene i NAV organisert slik at kompetansen de innehar blir benyttet, og er det tilstrekkelig fokus på kompetanseutvikling? Har juristene gjennomslagskraft i de virksomheter og etater de arbeider i? Det er også dokumentert et stort behov for å øke kompetansen i barnevernet.

Når det gjelder NAV, er EØS-saken et bakteppe.

– Hvordan kunne EØS-saken skje på et forvaltningsområde med et stort antall jurister? Hva forteller EØS-saken om dommernes kompetanse og kritiske vurderingsevne til forvaltningen som de er satt til å kontrollere? Mange spørsmål bør stilles for å unngå liknende saker i fremtiden, sier Viblemo.