Domstollovens hovedregel er at rettsmøter er offentlige, men med enkelte unntak om at dørene kan, og i enkelte sakstyper skal, lukkes med mindre retten finner særlige grunner til å føre saken for åpne dører.

Ikke sjeldent avsies dommer som griper dypt inn i, og blir bestemmende for, livssituasjonen til enkeltborgere. Eksempler kan være saker innen psykisk helsevern, hvor domstolen under en hovedforhandling kan vurdere om helsemyndighetene følger lovens krav om hjemmel for bruk av tvang, eller det kan være foreldretvister, eller barnevernloven og barneloven. Dette er blant sakene som ofte føres bak lukkede dører uten at det avsies noen spesiell kjennelse om lukking. Slike avgjørelser kan gå for lukkede dører i tingrett, lagmannsrett og – dersom anken slippes gjennom – i Høyesterett.

Uten at presse og offentlighet kan følge med på annet enn hva domstolene oppsummerer i anonymiserte avgjørelser.

Juristens undersøkelse om bruken av lukkede dører viser at verken Domstoladministrasjonen eller den enkelte domstol har systemer som kan gi svar på hvor mange hovedforhandlinger som gjennomføres bak lukkede dører.

38 av tingrettene, fem av lagmannsrettene og Høyesterett valgte å svare på undersøkelsen.

Juristen stilte blant annet følgende spørsmål til domstolenes ledere:

Har du statistikk over hvor mange hovedforhandlinger som føres bak lukkede dører i den domstolen du leder?

Samtlige domstoler svarer at det ikke er noe system for å føre statistikk over hvor mange hovedforhandlinger som blir ført bak lukkede dører.

Sterkt engasjement

Av svarene fremgår det at svært mange av domstolenes ledere har et sterkt engasjement og ønske om å holde rettsforhandlingene åpne for publikum og presse.

Flere av landets sorenskrivere svarer at de mener det er av offentlig interesse å få kunnskap om hvor mange saker som føres bak lukkede dører, og at det av statistikken da bør fremgår om tendensen er økende eller synkende.

På spørsmål om dommerne mener offentligheten bør ha rett til å få vite hvor mange hovedforhandlinger som føres bak lukkede dører, svarer sorenskriver i Salten tingrett og Lofoten tingrett, Ingrid Johanne Lillevik:

«Det er ingen grunn til å holde dette «hemmelig» - så ja».

Lillevik svarer videre på hva hun mener bør gjøres for å sikre en slik oversikt i fremtiden: «Systemer for registrering, slik at man ikke trenger operere med manuelle egne registreringssystemer». Mange av domstolene skriver at domstolenes saksbehandlingssystem burde få muligheter til å vise antall saker som føres bak lukkede dører.

Sorenskriver Ivar K. Iversen ved Inntrøndelag tingrett skriver følgende i sitt svar til Juristen:

«Viktig tema det her settes fokus på. Inntrøndelag tingrett ønsker å ligge fremme når det gjelder offentlighet. Men som mange andre domstoler har vi en vei å gå når det gjelder rutiner – og trolig også når det gjelder kultur blant dommerne.»

Iversen mener domstolen skulle hatt oversikt over hvor ofte dørene lukkes, men at det må tas grep sentralt.

«Det må imidlertid innarbeides i våre saksbehandlingssystem, noe annet vil være upraktisk», skriver Iversen.

Egen undersøkelse

Flere av dommerne antyder en fornemmelse av at få saker føres for lukkede dører, og noen igjen at det trolig ikke er økende, andre at tendensen er fallende, men uten å kunne belegge dette med tall.

Da sorenskriveren i Valdres tingrett, Pål Prestesæter, ble oppmerksom på den manglende statistikken ved sin domstol gikk han i gang med å skaffe oversikt over bruk av lukkede dører ved sin domstol de siste fire år, og skriver følgende i spørreundersøkelsen:

«Alle hovedforhandlinger som er gjennomført for lukkede dører gjelder saker som er unntatt offentlighet etter loven: Barnelovsaker, saker etter barneverntjenesteloven, økonomisk oppgjør mellom ektefeller», skriver Prestesæter.

Hans undersøkelse viste at antall slike saker, som gikk for lukkede dører i 2018, var 10 av i alt 56 hovedforhandlinger, en prosentandel på 17,86. Året før var andelen av saker som ble ført bak lukkede dører 14,29, mens 9,6 prosent av sakene ble ført for lukkede dører i 2016 og 10,64 prosent i 2015.

Oversikten viste at dørene ikke var lukket i noen av straffesakene som domstolen behandlet.

«Når ingen hovedforhandlinger i straffesaker er gjennomført for lukkede dører, kan det ha sammenheng med at det sjelden er tilhørere tilstede, og at ingen av partene har funnet grunn til å begjære lukkede dører», skriver Prestesæter.

Også sorenskriver ved Lister tingrett, Robert Versland, gjorde en egen undersøkelse ved sin domstol. Han fant at det ikke var noen lukkede dører i straffesaker i årene 2015-2017. Totalt tre barnelovsaker, en hvert år, gikk for lukket rett, mens seks barnevernssaker gikk for lukket rett. Tre i 2015, en i 2016, og to i 2017. Versland fant at det ikke hadde vært innsigelser mot lukkede dører i noen av sakene.

Uten innsyn

Domstolloven § 124 har som utgangspunkt at rettsmøtene er offentlige, og har følgende ordlyd: «Rettsmøtene er offentlige og forhandlingene og rettsavgjørelsene kan gjengis offentlig, hvis ikke annet er bestemt i lov eller av retten i medhold av lov.»

Unntaksbestemmelsen kommer allerede i domstollovens neste bestemmelse, § 125:

«I saker etter ekteskapsloven eller barneloven og i saker mellom ektefeller eller fraskilte om fordeling eller tildeling av formuen, skal rettsmøtet holdes for lukkede dører, med mindre retten av særlige grunner beslutter at saken helt eller delvis føres for åpne dører. Det samme gjelder i tilsvarende saker mellom personer som er eller har vært samboere.»

I tillegg sier lov om mekling og rettergang i sivile tvister (tvistelovens § 36-7) om offentlighet og dokumentinnsyn følgende:

«Sakens dokumenter er unntatt offentlighet. Rettsmøter holdes for lukkede dører. Rettsmøter kan likevel holdes helt eller delvis for åpne dører dersom den private part begjærer det, og retten finner dette ubetenkelig ut fra hensynet til sakens opplysning, til den private part selv og andre.»

Rettsmøter kan også lukkes når siktede er under 18 år, fornærmedes ettermæle krever det eller en siktet eller et vitne ber om det og retten finner begrunnelsene fyllestgjørende.

Høyesterett

Overfor Juristen gjør Høyesterett det klart at landets øverste domstol ikke har sett behov for å føre noen oversikt over antall saker som føres bak lukkede dører. Nestlederen ved juridisk utredningsenhet i Høyesterett, Christopher Haugli Sørensen, gir følgende svar på vegne av høyesterettsjustitiarius Toril Marie Øie:

«Høyesterett har ikke sett behov for å føre statistikk over hvor mange saker som føres for lukkede dører, men vi kan opplyse at det gjelder få saker. De fleste sakene som føres for lukkede dører, er saker som nevnt i tvisteloven § 36-7 andre ledd og domstolloven § 125 andre ledd, det vil si saker etter blant annet psykisk helsevernloven, barnevernloven, barneloven eller om fordelingen av formuen mellom tidligere ektefeller eller samboere. Disse sakene skal etter loven føres for lukkede dører uten særskilt avgjørelse fra retten.»

Fordi en anke til Høyesterett ikke kan fremmes uten samtykke fra Høyesteretts ankeutvalg, og det som utgangspunkt er vilkår om at anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende saken, behandler Høyesterett relativt få saker innenfor disse rettsområdene, sier han.

«Det forekommer svært sjelden at Høyesterett avsier kjennelse om at en sak skal føres for lukkede dører, jf. domstolloven § 125 første ledd. I perioden 2015–2017 skjedde dette kun i tre tilfeller».

«Hvorvidt partene er uenige om saken skal føres for lukkede dører, fremgår av begrunnelsen i kjennelsen, som publiseres blant annet hos Lovdata. Også saker som skal gå for lukkede dører, føres på berammingslisten», skriver Høyesterett.

– Svært sjelden

Førstelagmann i Agder lagmannsrett Dag Bugge Nordén skriver at domstolenes saksbehandlingssystem (Lovisa) ikke inneholder noen funksjonalitet for å registrere hvor ofte hovedforhandlinger føres bak lukkede dører.

«Opplysningene kan ha en viss generell interesse, men det blir et ressursspørsmål om man skal utarbeide et system for dette. Noen manuell statistikk vil vi ikke føre. At vi ikke har noen statistikk, betyr likevel ikke at vi ikke vet noe om hvor ofte unntaksreglene tas i bruk. For Agder lagmannsretts del kan jeg si at det svært sjelden forekommer at saker føres for helt eller delvis lukkede dører utenom de saker hvor lukkede dører følger av direkte av loven (som familie- og barnevernsaker). Hvis lukkede dører besluttes i andre saker, er det oftest i straffesaker om seksuelle overgrep mot barn, og da i medhold av dl § 125 første ledd b.»

«I praksis er det sjelden det møter opp noen tilskuere, og da blir gjerne ikke spørsmålet om lukkede dører tatt opp. Hvis journalister er til stede, blir i praksis alltid de gitt adgang til å overvære forhandlingene i medhold av dl § 127 på vilkår om at referatet anonymiseres. Etter mitt inntrykk lukkes dørene sjeldnere enn før», skriver lederen for Agder lagmannsrett.

Innsigelser

På spørsmål om domstolene har statistikk over antall saker hvor en eller begge parter har hatt innsigelser mot at saker føres for lukkede dører, er svaret gjennomgående nei fra domstolenes ledere.

Juristen har også spurt om det er ordninger som gjør at pressen, og dermed offentligheten, kan skaffe seg kunnskap om hvilke hovedforhandlinger som skal føres for lukkede dører, eller har blitt ført bak lukkede dører?

Her varierer domstolenes svar. Noen svarer nei. Andre svarer at berammingslistene for sivile saker viser om saken går for lukket rett eller ikke. Oppsummert viser svarene at det ikke finnes noe enhetlig system for domstolene som gjør at pressen på forhånd enkelt kan identifisere hvilke saker som skal gå for lukkede dører, eller ikke.

Pressen har de siste årene i økende grad kunne komme med innsigelser og bedt om åpne dører av hensyn til offentligheten i saker. Dette har særlig funnet sted i straffesaker hvor aktor eller forsvarer har begjært at saken skal gå for lukkede dører. Domstollovens paragraf 127 åpner for at rettsmøter som holdes for lukkede dører likevel kan åpnes for andre enn dem saken angår hvis det finnes særlige grunner for det, og dette er en paragraf som domstoler tidvis bruker for å la pressen være tilstede, ofte da med referatforbud.

Juristen ønsket å finne ut hvor ofte journalister har kommet med innsigelser mot begjæring om lukkede dører. Vi stilte derfor spørsmål om domstolene har statistikk som viser hvor ofte tilstedeværende presse har anmodet retten om å føre saken for åpne dører, av hensyn til offentlighetens interesse.

Domstolenes svar er også her gjennomgående nei. Slik statistikk føres ikke.

Ikke interesse?

Flere domstoler utdyper imidlertid sine svar og gir informasjon som kan tyde på at mediene selv kanskje ikke er like ivrige i å følge med på rettsprosesser som går for lukkede dører.

Sorenskriver ved Aust-Telemark tingrett, Håvard Skjeldås har følgende svar på Juristens spørsmål om domstolen har oversikt over antall presseinnsigelser mot lukkede dører, fra journalister:

«Slik statistikk har vi ikke. Jeg har for øvrig etter 20 år ved domstolen enda til gode å oppleve at tilstedeværende journalist gjør gjeldende innsigelse mot dørene lukkes.»

På samme spørsmål, om pressen har hatt innsigelser mot lukkede dører, svarer sorenskriver ved Jæren tingrett, Anne Marie Aarrestad at statistikk over dette ikke finnes. Aarrestad legger til: «og det har ikke vært en aktuell problemstilling så lenge jeg har vært sorenskriver her, dvs. siden november 2012». 

Sorenskriveren utdyper: «Det er ellers mitt inntrykk at pressen er til stede under hovedforhandlingen i vanlige saker (med det tenker jeg på lite mediefokuserte saker) i stadig mindre grad, men nøyer seg med å skrive om saken i forkant - på bakgrunn av tiltalebeslutning eller kontakt med prosessfullmektigene – og på bakgrunn av dommen. Det synes jeg er beklagelig, ettersom jeg mener at det er viktig for offentligheten at pressen også er tilstede i retten».

Sjeldnere i straffesaker?

Mens lukkede dører gjennomføres i de aktuelle sivile sakene, peker domstollederne på at straffesaker sjeldent lukkes helt. Men heller ikke her kan en utvikling eller tendens belegges med faktatall.

Konstituert sorenskriver Morten Miland Thomsen ved Vest-Telemark tingrett svarer følgende:

«Det er ikke ført statistikk over når og hvor ofte alminnelige saker lukkes. Dette er noe dommerne som regel beslutter under rettsmøtet, etter begjæring fra en part. Det føres inn i rettsboken, men registreres ikke i Lovisa systemet. Det er et høyst relevant spørsmål om dette burde gjøres, dvs. at dommeren kan hake av i Lovisa systemet for helt eller delvis lukkede dører».

Thomsen skriver videre: «Min erfaring sier meg at det kun er i et svært lite antall saker at dørene lukkes, og da nesten uten unntak kun for publikum. Personlig har jeg ennå til gode «å kaste pressen på gangen», til tross for at jeg har vært dommer i ni år. Pressen får uttale seg før avgjørelsen treffes, og gis da anledning til å orientere retten (herunder partene!) om de presseetiske reglene. Jeg har til enda til gode å erfare at en part deretter protesterer på at kun pressen får være til stede, ev. med referatforbud for deler av forhandlingene. Referatforbudet knyttes nesten uten unntak til særlig belastende og intime opplysninger, knyttet til f.eks. seksuelle overgrep mot barn mv.»

«Dersom retten legger til rette for at pressen og partene har tillitt til hverandre, så går dette helt fint. Tillitt skapes ved at pressen er forberedt på at spørsmålet dukker opp, og at de saklig gir en redegjørelse for betydningen av pressens tilstedeværelse, og de etiske regler som gjelder for pressens arbeid.»

Sorenskriver Ola P. Svor ved Hedmarken tingrett skriver at domstolen ikke har statistikk som gjør det lett tilgjengelig å gi svar.

«Det jeg kan si generelt, er at det er sjelden at en hovedforhandling blir ført for lukkede dører. I de tilfelle det forekommer lukkede dører i straffesaker, så er dette knyttet til avhør av enkelte vitner, og da av hensyn til personvern. Dette er som regel begrenset til en kort tid, og er individuelt vurdert under hovedforhandlingen. I mange av disse tilfellen får pressen lov til å være tilstede på visse vilkår. Det forekommer selvsagt lukkede dører i fengslingssaker. Jeg kan i én slik sak huske at pressen ba om åpne dører.»

 

Undersøkelsen om lukkede dører

Spørreundersøkelsen ble rettet til alle landets tingretter, lagmannsretter og Høyesterett. Juristen sendte i januar ut spørsmålene til de 66 domstolene. 44 – eller to av tre av landets domstoler – svarte. Spørsmålene var:

• Har du statistikk over hvor mange hovedforhandlinger som føres bak lukkede dører i den domstolen du leder?
• Finnes oversikt over hvilke typer hovedforhandlinger som føres bak lukkede dører?
• Finnes statistikk som viser antall saker hvor en eller begge parter har hatt innsigelser mot at saken føres for lukkede dører?
• Finnes statistikk som viser hvor ofte tilstedeværende presse har anmodet retten om å føre saken for åpne dører, av hensyn til offentlighetens interesse?
• Har dere ordninger som gjør at pressen, og dermed offentligheten, kan skaffe seg kunnskap om hvilke hovedforhandlinger som skal føres for lukkede dører, eller har blitt ført bak lukkede dører?
• Bør offentligheten ha rett til å få vite hvor mange hovedforhandlinger som føres bak lukkede dører, og hvorvidt det er en økning eller reduksjon i bruken av lukkede dører.