1861: Sprøytet magesyre i levende kanin for å bevise giftdrap
- Dette var banebrytende etterforskning, sier konservator ved Justismuseet.
En okotoberdag i 1861 skulle Maren Simensdatter på Elvål i Rendalen bort til naboen for å spille kort. Ettersom en av døtrene hennes var gift med sønnen på naboplassen hadde Maren Simensdatter barnebarn der.
Kort tid etter at hun kommer frem får Maren Simensdatter imidlertid sterke krampetrekninger og dør etter tre-fire timer. Før hun dør, rekker hun å få sagt til de som er tilstede at hun har fått kamferdråper og honningkake av sønnen hjemme på plassen.
Per Marken, den eldste av tre søsken, var 28 år gammel i 1861 og bodde og jobbet på en gård omtrent en kilometer fra familiens gård, Marken. Morens dødsfall ble raskt sett på som mistenkelig, og politiets søkelys falt raskt på Per da de fant to flasker med stryknin hjemme hos ham.
- Banebrytende etterforskning
Halvannen uke etter dødsfallet, den 7. november, ble den døde obdusert.
- Ved obduksjon fant de ut at Maren Simensdatter var forgiftet og at hun døde av sterke krampeanfall som forårsaket utilstrekkelig lungevirksomhet, forteller Eva Furseth.
Stryknin er et naturlig plantegift. Formen til stryknin er fargeløse krystaller med ekstremt bitter smak.
Giften påvirker nervene slik at de konstant aktiverer musklene.
Kilde: Wikipedia
Hun er konservator ved Justismuseet og beskriver etterforskningen som ble gjort i saken som banebrytende på tiden.
Den avdødes mage og tolvfingertarm ble sendt til Det Medisinske Fakultet i Kristiania sammen med de to flaskene med stryknin som ble funnet hos sønnen.
- Der tok de magesyre fra den avdøde og sprøytet det inn under huden på en levende kanin. Kaninen fikk etter få minutter kramper og døde etter 13 minutter. Det var slik de kom frem til at Per hadde forgiftet sin mor, forteller Furseth.
«Det ansees for sikkert, at Konen Maren Simensdatter Død er bevirket ved Strychnin.» konkluderte Dr Hvoslef og Professor Voss som utførte undersøkelsene.
41 vitner
Hele 41 vitner ble avhørt i saken mot Per Marken. Det var nær familie, naboer, kjæreste arbeidskamerater, doktor og lensmann, skriver Gunhild Kværness ved Høgskolen i Innlandet i artikkelen «Honningkake med bismak: Et giftmord i Rendalen i 1861».
- Etterforskningen ble gjort uvanlig grundig for sin tid, og det var uvanlig mange vitner som ble avhørt, sier Kværness.
Hun er filolog med nordisk språk som spesialitet. Hun er ekstra opptatt av historie, og skrev hovedoppgave om kristenrettene i Grågås og Gulatingsloven. Nå arbeider hun med en doktoravhandling om språkholdninger.
- En av grunnene til at det ble etterforsket så omfattende er nok lensmannen Abraham Tobias Enevoldsen. Han kom fra Bergen og hadde jusutdannelse fra Kristiania, og det var på mange måter påfallende at en med en slik utdannelse ble lensmann på et sted som Rendalen, sier Kværness.
- Han var kanskje litt forut for sin tid. Det var ikke vanlig at lensmenn på små steder hadde så høy utdannelse. Han var for øvrig også en av de aller første som ble skilt i Norge.
Hjem for å spise
De som hadde vært tilstede da Maren døde fortalte at hun flere ganger skal ha sagt at hun hadde en vond smak i munnen og at hun hadde fått kamferdråper og honningkake av sønnen.
«Dråpen tek meg!» skal hun ha jamret.
Marens yngste datter på 15 hadde blitt sendt for å hente både faren og broren. Begge to kom til stedet, men Maren var død da de kom frem, og sønnen skal ha vært urolig og dratt videre.
Da faren ba ham om å våke over liket gjennom natta hadde han unnskyldt seg med at han måtte hjem for å spise, skriver Kværness.
Ifølge privat Meddelelse skal fornylig den ligesaa sørgelige som uhyggelige Misgjerning være hændet i Rendalen, at en Dreng har taget Livet af sin Moder med Gift – Strychnin. Som Aarsag til denne sørgelige Begivenhed er os berettet, at Sønnen har forlovet [sig] med en Pige, som Moderen ikke vilde lade komme i Huset, hvorfor Sønnen, for at faa sit Ønske opfyldt, besluttede at rydde Moderen af Veien.
Østerdølen, 10. november 1861
Kjærlighetshistorie
Det viste seg etter hvert at både Maren og ektemannen Per skal ha vært skeptiske til sønnens forhold til en kvinne som het Marie.
Sammen med Per hadde hun på drapstidspunktet en datter på to år, men de to var ikke gift og forholdet skal ha vært komplisert. Pers foreldre skal ha oppfattet Marie som «kold» både overfor dem og sønnen.
- Per var tydelig forelsket i denne jenta, men hun var ikke like interessert i ham. Per skal ha vært sint på foreldrene sine fordi de ikke ønsket giftermålet, men det er altså ikke sikkert han ville fått Marie uansett, sier Kværness.
«I hvilken grad Pers følelser for Marie var det som utløste denne tragedien, er vanskelig å ta stilling til. Men at kjærlighet var en viktig ingrediens, later til å være å være innlysende» skriver hun.
Dødsdom
Det skulle gå omtrent et halvt år i arrest før Per Marken kom med en tilståelse. Han hadde frem til da hevdet at gift han skulle bruke til å fange ville dyr og et honningkakestykke uheldigvis kom i kontakt med hverandre da han hadde begge deler i samme frakkelomme.
Da tilståelsen kom uttalte Per Marken at han mente det var morens heftige og hissige gemytt skal ha vært grunnen til at Marie ønsket å slå opp med ham.
I april 1862 ble Per Marken dømt til døden for å ha drept sin mor. I dommen ble det lagt vekt på hans «ubegribelige Mangel paa Omtanke» ettersom han hadde gitt stykker av honningkaken til flere enn moren, og at det nesten var tilfeldig at hun fikk den tiltenkte biten. Han hadde blant annet gitt sin to år gamle datter honningkake samme morgen.
Han ble videre beskrevet som stri, egenrådig og forfengelig. Han ble av vitner beskrevet som en «hoven krabat» og «Han hadde saa vidt sluppet frem for presten, og siden den tid hadde han nok ikke set i en bok».
«Det kan imidlertid være grunn til å betrakte Per Markens negative omdømme som et uttrykk for at den dramatiske hendelsen førte til en generell stigmatisering» skriver Gunhild Kværness.
Marken anket saken til Høyesterett, men dommen ble stående. De fleste som ble dømt til døden ble i siste halvdel av 1800-tallet benådet, men Kong Karl lot seg ikke rikke når det gjaldt Per Marken.
Blod i øse mot fallesyke
Per Marken var blant de siste som ble henrettet i Norge. Syv personer ble henrettet etter ham i de påfølgende 15 årene.
Den siste henrettelsen etter dom fant sted i 1948.
Sivil dødsstraff ble avskaffet i 1902, mens dødsstraff ble fullstendig avskaffet i 1979.
Da henrettelsen skulle finne sted, 24. november 1862, skal det ha vært en «folkevanding man sjelden hadde sett maken til». Det «krydde» visstnok av barn som hadde klatret opp i trærne for å få med seg den brutale hendelsen.
- Det var en voldsom interesse og folk kom langveis fra for å se henrettelsen. Det skal ha vært mellom to og tre tusen mennesker der, forteller Kværness.
Flere av barna skal ha besvimt og falt ned fra trærne da hodet ble hugget av.
- Akkurat dette med barn som besvimer og faller ned fra trær er nevnt i forbindelse med flere henrettelser, og er sannsynligvis vandrehistorier, påpeker Eva Furseth fra Justismuseet.
Like etter at øksa var falt og hodet kappet av skal det ha kommet en mann løpende med en stor øse.
- Man trodde på den tiden at blod fra henrettede kunne kurere såkalt fallesyke, eller epilepsi, forteller Furseth.
Mannen som samlet blod i den store øsa skal ha gitt blodet til noen av menneskene i det store folkehavet.
Per Markens hode ble sydd på kroppen igjen etter henrettelsen og han ble begravet ved Øvre Rendal kirke samme dag. Det er fortsatt uvisst om han ble begravet på eller utenfor kirkegården.
