Holder lov og orden på Svalbard

- De første ukene – da jeg satt alene i sysselboligen på kvelden – da tenkte jeg: Hva har jeg gjort?

Kjerstin Askholt jobbet som ekspedisjonssjef for polarområdene i Justisdepartementet da sysselmannen på Svalbard, Odd Olsen Ingerø, skulle gå av med pensjon i 2015.

Begge barna var blitt voksne og i gang med studier. Mannen kunne pendle litt opp og ned mellom jobben i Oslo. Askholt, som beskriver seg om en «Oslo-jente», grep sjansen og søkte på jobben.

- Det var jo en drøm. Jeg hadde vært mye på Svalbard gjennom jobben, så det i seg selv var ikke ukjent. Men jobben var ny, menneskene nye, og stedet nytt på en annen måte når du faktisk skal bo der, forteller hun.

Tidlig polarinteresse

Askholt husker fortsatt lukta fra tauverket i Fram-museet på Bygdøy under favorittsøndagsutflukten som barn. Polare strøk og polarheltene fanget tidlig Oslo-jentas fascinasjon, selv om det var gullsmed eller arkitekt som var barndommens drømmejobb.

- Min erfaring er at veldig mye her i livet styres av tilfeldigheter, og at jeg begynte på jusstudiet – det har jeg aldri angret på. Det er en god utdanning som gir utrolig mange muligheter, sier Askholt.

Hun valgte kriminologi som spesialfag og fikk jobb i fengsel da hun var nyutdannet. Årene i fengselsvesenet var spennende og lærerike. Etter hvert gikk veien videre til Justisdepartementet, hvor hun også engasjerte seg som hovedtillitsvalgt.

- Jeg har tatt med meg utrolig mye nyttig fra tiden som tillitsvalgt. Når jeg senere har vært leder har det vært fint å ha sett den andre siden av bordet også.

Etter en tur innom Akademikernes hovedorganisasjon bar det tilbake til Justisdepartementet hvor Askholt i 2011 ble ekspedisjonssjef for polarområdet.

Vakkert og brutalt

Da Askholt pakket sakene og flyttet opp til Svalbard høsten 2015 ventet en hverdag med mange og varierte oppgaver.  

- Jeg har jo oppgaven som politimester, fylkesmann og også på mange måter ambassadør for Norges nordligste region, Svalbard, en av Europas siste villmarker. Dagene blir veldig varierte, forteller hun.

I tillegg til en sterk interesse for polarområdene var det den vakre naturen og menneskene som trakk henne mot Svalbard. Hun forteller at det er lettere å leve «et enkelt» liv der oppe.

- Det er så mye som skrelles vekk her oppe; det er fokus på andre ting enn det materielle. Jeg savner ingenting fra Oslo. Jeg har mer en opplevelse av at jeg lever veldig godt uten, sier hun.

- Jeg er glad i natur, og naturen her oppe er jo betagende vakker, men også brutal. Jeg synes det er godt å kjenne litt på at man er liten. Her oppe har jeg fått se både livets lyseste sider og veldig alvorlige saker.

Vanskelig start

Brutaliteten fikk hun føle på ikke lenge etter at hun tiltrådte som sysselmann. Det skulle gå bare to og en halv måned før et voldsomt snøskred la ti hus i ruiner og tok livet av to mennesker 19. desember 2015. 

- Det er uten tvil en av de største utfordringene jeg har hatt som leder. Når slike ting skjer må man bare kaste seg rundt og gjøre alt man kan. Jeg måtte ta i bruk all kompetansen jeg hadde rundt meg.

- Man blir veldig fokusert, og for min del kom reaksjonen først i ettertid. Du må håndtere det akutte først.

Hun beskriver samfunnet i Longyearbyen som raust, inkluderende og ressurssterk, noe som kom tydelig frem etter skredet.

- Du vet aldri hva du får på vakta di, og dette kom på min vakt. Jeg har valgt å ikke si så mye om hvordan jeg har hatt det i ettertid. Det er noen andre som mistet sine. Men som leder er det klart man kan føle at man blir stående litt alene, sier Askholt.

Rifle som sikkerhetsbelte

De første ensomme ukene i sysselboligen gikk heldigvis raskt over og ble erstattet av varierte arbeidsoppgaver, mange nye bekjentskaper og ikke minst naturopplevelser.

I dag er Askholts ektemann på Svalbard omtrent halvparten av tiden, og en av døtrene har tatt et friår i Longyearbyen for å dyrke friluftsinteressen.

Askholt forteller at det var mye hun måtte lære seg da hun flyttet opp som hun ikke hadde vært borti før: kjøre snøscooter, bruke rifle og satelittelefoner. Jegerprøven har hun også tatt etter at hun kom til Svalbard.

- Det var uvant i starten, men nå hiver jeg på meg rifla som jeg tar på meg sikkerhetsbeltet i bilen. Jeg har blitt glad i rifla mi, sier hun, og fortsetter:

- Jeg fikk tidlig råd om å bestemme meg for å ikke være redd. Det er klart du kan kjenne på at du er liten første gang du er ute alene.

Så langt det lar seg gjøre går sysselkvinnen ut på tur hver dag – enten sammen med andre eller alene, og beskriver turer i naturen som «sin yoga».

- Jeg tenker mer positivt når jeg er ute. Noe av det mest inspirerende er lyset her oppe. I tillegg tåler jeg mørketida godt.

Regulering av turisme

Den sterke interessen for naturen kommer også til nytte i jobben som sysselmann. Mesteparten av landområdene og kyststrøkene på Svalbard er vernet, og med stadig økende turisme er hvordan dette skal reguleres et viktig spørsmål for sysselmannen.

- Turisme er ønsket, men hvor mye tåler vi? Hvordan kan vi bevare naturen og sørge for at neste generasjon også får oppleve dette? spør Askholt.

Hun nevner adgangsregulering og sertifisering av guider og selskaper som mulige virkemidler. I dag besøker rundt 150.000 turister Svalbard i året, og tallet stiger jevnt og trutt.

Askholt mener lokalbefolkningen fort føler seg fremmedgjort når skip med 5000 turister kommer til Longyearbyen som har en befolkning på 2000. I 2016 kom 41.000 turister til Svalbard med cruiseskip.

- Vi trenger et mer robust rammeverk til hvordan dette skal skje og oppfølging fra myndighetenes side. Vi må også diskutere adekvate straffer for de som ikke følger reglene.

- Det er viktig at utviklingen ikke går for fort. Det er tross alt uberørt natur vi selger til turistene som vil komme hit.

Kulleventyret over

Siden Stortinget utpekte reiseliv som et satsningsområde på begynnelsen av 1900-tallet har antallet turister steget jevnt.

I dag er dere ansatt flere innen både reiseliv og utdanning enn innen gruvedrift, som har vært øygruppens hovednæring i over 100 år.

Frem til 2016 ble det drevet tre kullgruver på Svalbard. Da ble gruven ved Svea satt på vent på grunn av lave kullpriser, og i 2017 kom den endelige beskjeden fra regjeringen som mente at avvikling og opprydding av kullvirksomheten i Svea og Lunckefjell er den riktige løsningen.

Daværende næringsminister Monica Mæland (H) påpekte at stor aktivitet i Svea og Lunckefjell i oppryddingsperioden vil gi samfunnet på Svalbard mer tid til omstilling.

- Når kulldriften skal opphøre byr det på store endringer i samfunnet her oppe. Det er viktig for oss at avviklingen og oppryddingen skjer på en god måte, sier Kjerstin Askholt.

Det er fortsatt virksomhet i Gruve 7 hvor det utvinnes omtrent 120.000 tonn årlig som blant annet forsyner det lokale energiverket.

Eksotisk

Når polarnatta senker seg over Svalbard blir det som regel litt færre og kortere gåturer for sysselkvinne Kjerstin Askholt. Hun beskriver mørketida som inspirerende og hverdagen på Svalbard som eksotisk.

- Gjennom å oppleve totalt mørke setter du mer pris på lyset når det kommer, sier hun.

Askholt forteller at årene langt oppe i nord har endret henne for livet. Nå har hun forlenget åremålet og blir værende i tre år til.

- Jeg er ikke helt ferdig med Svalbard. Hva jeg skal gjøre når jeg er ferdig som sysselmann vet jeg ikke. Utdannelsen min tilsier nok at jeg skal tilbake til Oslo, men akkurat nå er det vanskelig å se for seg et annet liv enn det jeg har på Svalbard.