Knud Fredrik Christian Simonsen (27) (tv-) og Friedrich Wilhelm Priess (30) ble halshugget i Oslo 20. April 1864.

Da hodene rullet i Norge

Opptil 5000 personer kunne overvære en henrettelse. En prest var til stede, og den dømte ba «Fader vår» sammen med presten idet han eller hun ble halshugget.

Torsdag, 8. november 2018 - 8:05

Denne saken stod først på trykk i Juristkontakt 2015. Johan Sigfred Helberg er i dag ikke lenger direktør for Norsk rettsmuseum, og museet byttet nylig navn til Justismuseet.

I denne reportasjen kaster vi et kort historisk blikk over skulderen. Mens vi i dag har innført straffesystemer som samfunnsstraff og ungdomsstraff, og lar forbrytere sone og gjøre opp for seg også etter de mest alvorlige lovbrudd, ser vi i historisk nærhet groteske og nådeløse straffemetoder som kan få hårene til å reise seg på selv den mest hardhudede. 

Dødsdømte ble utsatt for torturliknende behandling med glødende tenger. Siste halshugging fant sted i 1876. Dersom du er godt voksen i dag, innebærer det at dine oldeforeldre høyst sannsynlig var tidsvitner.

Ifølge forfatter Torgrim Sørnes, som har skrevet flere bøker om henrettelsene i Norge, ble det i tidsrommet 1783 til 1814 – en periode på 31 år - utført 29 henrettelser foran øynene på folket her i landet.

Etter at Norge fikk sin grunnlov 17. mai 1814, med et fungerende Høyesterett i 1815 og fram til siste henrettelse i 1876, - en periode på 61 år, ble 44 personer halshugget med øks i full offentlighet. Morderne tilhørte som oftest samfunnets lavere lag, og det var ofte enkelt å finne bevis da drapsmannen, eller kvinnen, ikke sjeldent stjal og brukte offerets klær eller gjenstander. Alkohol var ofte med i bildet, og også en sterk sosial nød.

Etterforskning

 

Etterforskningen er beskrevet å ha vært på et godt nivå allerede den gang. Obduksjonene som ble foretatt skal ha vært grundige og nøyaktige, og man klarte for eksempel å skille mellom selvmord ved henging og kvelning som følge av drap. Allerede I 1820-årene skal man ha brukt kjemiske analyser for å påvise forgiftning med arsenikk.

 

Jeg synes det er forbausende underkommunisert at det var juristene som har æren for at opplysningstidens humanisme vant over fundamentalistisk religion i Danmark–Norge.

Direktør for stiftelsen Norsk rettsmuseum, Johan Sigfred Helberg

 

Grunnloven i 1814 forutsatte at det ganske raskt skulle skrives en ny sivil- og kriminallovbok. Den ble skrevet av statsråd Jørgen Herman Vogt, men arbeidet tok tid. Kriminalloven trådte i kraft først 20. august 1842 og hadde fire straffekategorier: Henrettelse, straffarbeid som kunne idømmes av varighet fra ett år til livsvarig, samt fengsel og bøter. Før dette var det kong Christian Vs norske lov fra 1687 som var gjeldende.

Av oversikten over henrettelser som ble gjennomført etter 1815, går det fram at antall halshugginger var på omtrent samme nivå og ble gjennomført som før, bare avbrutt av en pause da Kriminalloven ble innført.

Den siste som ble halshugget før loven ble vedtatt var 23 år gamle Peder Pedersen Hagebøen. Han måtte legge hodet på blokka i Nesset i Romsdal den 29. januar 1842. 23-åringen hadde drept sin gravide kjæreste Britt Knutsdatter med øks for så å kaste henne utfor et stup. Hagebøen ble halshugget av skarpretter Lars Hyll og begravet på retterstedet.

Etter at kriminalloven ble vedtatt senere samme år det ble ikke gjennomført noen henrettelser i Norge før nær tre år senere. Da var det imidlertid «business as usual», og hodene rullet på nytt, om enn i noe mindre antall da Høyesterett omgjorde stadig flere dødsstraffer til livsvarige straffer.

Den 24. januar 1845, ble 29 år gamle Peder Larsen Sydfjordskar halshugget med øks og begravet på retterstedet i Austerelva i Nordland, for å ha knivdrept Ole og Anders Austerelv og for deretter å ha tent på huset. Skarpretteren som gjennomførte halshuggingen het Carl Fredrik Wenberg. Mellom august 1842 og fram til siste halshugging i 1876 ble 20 mennesker henrettet med øks i Norge.

Viktig grunnlovsreform

Blokka, de to øksene og tanga  – er utstyr spesialtilpasset grove morderes straff og ble bestilt av skarpretter i Trondheim, Johann Caspar Öhlstein i 1743. Han skal ha hugget hodet av på 25 personer. Öhlstein tilhørte en skarpretterslekt og var nevø av sk
Blokka, de to øksene og tanga – er utstyr spesialtilpasset grove morderes straff og ble bestilt av skarpretter i Trondheim, Johann Caspar Öhlstein i 1743. Han skal ha hugget hodet av på 25 personer. Öhlstein tilhørte en skarpretterslekt og var nevø av skarpretteren i Bergen, som hadde hovedyrke som kirurg. Etter ôhlsteins død solgte hans enke i Trondheim mannens drapsredskaper til byen. Foto: Tore Letvik.

Til tross for at dødsstraff ble avskaffet da Norge fikk ny straffelov i 1902 ble endringene ikke tatt inn i Grunnloven. Det skulle mangle fire dager på 200 år etter at Grunnloven ble skrevet før en av Norges mest omfattende grunnlovsreformer ble vedtatt. Den 13. mai 2014 vedtok Stortinget blant annet at § 93, første avsnitt i Grunnloven skal lyde slik:

”Ethvert menneske har rett til liv. Ingen kan dømmes til døden. Ingen må utsettes for tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Ingen skal holdes i slaveri eller tvangsarbeid. Statens myndigheter skal beskytte retten til liv og bekjempe tortur, slaveri, tvangsarbeid og andre former for umenneskelig eller nedverdigende behandling.”

Også på flere andre menneskerettsområder ble Grunnloven reformert. Den store grunnlovreformen gikk imidlertid de fleste mediene, og offentligheten, hus forbi. Ingen fete overskrifter eller store reportasjer i radio og tv grep fatt i den store begivenheten som blant annet nå innebærer at forbudet mot dødsstraff har det høyeste rettslige vern som kan gis i vår statsform. 

Med forbudet mot dødsstraff inntatt i Grunnloven er et endelig punktum satt i dødsstraff-kapittelet i Norge. Men historien vi har bak oss vil for all tid vise oss at heller ikke det norske samfunnet alltid har vært humant.

Dobbelt-henrettelse

Samson
Samson Isbergs øks

Vi begynner vår reise i Oslo. Her fant de siste henrettelsene sted 20. april 1864, på Etterstadsletta. På den tiden var henrettelsene rene folkeforlystelser for mange.

Store mengder mennesker stimlet til, og begivenheten er levende gjengitt i historien. Eiere av hestekjerrer leide bort ståplasser i vognene sine for 12 skilling, og de mest ivrige betalte for å sikre seg god sikt.

Norges eneste nasjonalt utnevnte bøddel, eller skarpretter, på den tiden, Samson Isberg, ankom med rutebåten fra Bergen. Han hadde allerede hugget hodet av 13 personer siden han ble utnevnt i 1849, deriblant de to som ble dømt til døden etter det berømte Kautokeino-opprøret i 1852. Han hadde med seg et svart reiseskrin, hvor øksa lå.

Underveis til Oslo var båten innom Kristiansand, hvor mange møtte fram på kaia for å få et glimt av ham. Han skal da ha sagt til de frammøtte: - Her er jeg. Jeg er bare et alminnelig menneske. Deretter skal han ha slått på reiseskrinet og sagt. – Men denne her følger meg. Han skal ved en anledning ha blitt spurt om hvordan han klarte et så ufyselig arbeid. Hvorpå Isberg forklarte hva han gjorde i sekundene før han hogg hodet av den dødsdømte.

 

Etter endt Forretning i dag følte han sig megen angreben og ønskede at denne Execution maatte være hans siste.

(Om bøddel Samson Isberg)

 

– Jeg drikker et glass vann, og så leser jeg mitt Fadervår, sa han. Aftenbladet karakteriserte ham slik: «Han er en høy og stærkbygget Mand med ædle og smukke Ansiktstræk og et Blik, hvoraf Hierteligheden selv synes å strømme ud. Etter endt Forretning (henrettelsen) i dag følte han sig megen angreben og ønskede han, at denne Execution maatte være hans siste».

Noe den også ble. Isberg hugg da hodet av den 30 år gamle prøysseren Friedrich Wilhelm Priess, og 27 år gamle Knud Fredrik Christian Simonsen fra Danmark.

De hadde begått rovmord på lærdalsbonden Knut Nilsen Grøte. De ranet ham for penger han hadde tjent i Oslo på salg av et stort parti laks. Han ble skutt i bakhodet med revolver, men kun såret, deretter forsøkt kvalt og så skåret halsen over på og dumpet i sjøen utenfor Hovedøya i Oslo. Bare ti dager etter drapet fløt imidlertid liket opp. Tauet de brukte ble sporet tilbake til utleiebåten og de ble tatt.

Dommen fra Høyesterett lød: døden ved halshogging. I alt 5000 av Oslos daværende 57.000 innbyggere møtte for å se halshoggingen av de to mennene. Og det fantes ingen aldersgrense for hvem som kunne møte fram og bivåne den grusomme scenen som denne gangen skulle gjøre et sterkt inntrykk på de fremmøtte.

De to dødsdømte var blitt omvendt i fengselet. Nyheten om dette nådde ut til byens befolkning og fikk folk til å føle sympati for de to rovmorderne. Priess ble henrettet først, og hendelsen ble gjengitt slik i avisene:

«Med ro og Anstand traadte Priess, ledsaget av sin Prest, opp paa Tribunen. Hans kraftige og gode Holdning forblev uforandret».

Etter at presten hadde holdt en kort preken la Priess hodet på blokka. Da presten ba Fadervår, og kom til «forlat oss vår skyld», hugg Isberg til. Hodet ble lagt ved siden av kroppen i en tjæret trekiste. Så ble skafottet gjort ren for Simonsen. Referater fra den gang forteller at da han steg opp på «Tribunen», var han ligbleg. Taarerne randt ham nedetter Kinderne». Sammen med presten falt Simonsen i bønn, og fra denne stillingen henvendte Simonsen seg til publikum. Etter å ha fortalt at han erkjente sin skyld og ha fortalt at han var beredt på å ta sin straff fortalte han at «han hadde vendt sig til Gud og funnet Naade».

27-åringen ba også de mange frammøtte «betrakte ham som et afskrækkende Exempel paa, hvortil synden førte». Han tok deretter et beveget farvel med alle og knelte. «Idet Presten begynte at fremsige Fadervor, bad Simonsen liggende og rolig med Hovedet paa Skafottet: «Herre annam min Aand – Herre Jesus Kristus». Så hugg Isberg på nytt. Dødshugget skal ha falt på «fri oss fra det onde». Henrettelsen skal ha gjort et dypt inntrykk på folk, også på Isberg som deretter ga opp sitt yrke som skarpretter og bøddel.

Drepte 19-årig hjelper

Johann Friedrich Struensee
Johann Friedrich Struensee

Etter dobbelt-henrettelsen i Oslo ble ytterligere fire personer halshugget i Norge. Skarpretteren Theodor Larsen hadde da tatt over for Isberg. Han gjennomførte de tre siste henrettelsene i løpet av en måned, i  Bergen, Halden og Elverum hvor Kristoffer Nilsen Svartbækken (72) ble den siste som ble halshugget i Norge.

Vi reiser fra Oslo til Løten kirke hvor Svartbækken ligger begravet. Fortsatt, 139 år etter henrettelsen, står gravsteinen for seg selv, med markert avstand til de øvrige gravene på kirkegården. Blomster plassert på graven viser at noen har forbarmet seg over den halshuggede rovmorderen. Ellers er graven naken og avsidesliggende.

Personer som ble dømt til døden og halshugget ble ansett som uærlige og urene, og ble vanligvis ikke tillatt begravet i vigslet jord, men gravlagt på stedet for henrettelsen.

Den dyptgående avskyen i folket avtok imidlertid noe mot slutten av den tiden henrettelsene ble gjennomført og en oversikt over henrettelsene viser at alle som ble halshugget etter 1845 ble begravd på kirkegårder. Så også Svartbækken. Mordere fikk imidlertid ikke passere inn gjennom kirkegårdens port. En spartansk kiste med levningene av rovmorderen ble derfor heist over muren, før den kunne begraves på god avstand fra de øvrige gravene.

Den 72-årige Kristoffer Nilsen Svartbækken var en person med et langt og brutalt rulleblad. Han satt opprinnelig på en livstidsdom men ble løslatt etter å ha sittet i syv år på Slaveriet i Trondheim for postrøveri.

Rettssaken forut for henrettelsen ga informasjon om hva som hadde hendt. Svartbækken livnærte seg som kremmer i Elverums-traktene og deltok på det årlige Grundset-markedet på Vestad i Elverum. Det var her han traff på 19 år gamle Even Nilsen Dæhlin den 27. februar 1875. 19-åringen var sønn av en bonde og var på vei til sine foreldres gård i Stange etter at han hadde vært i Trysil og solgt korn.

Dæhlin skal ha vært advart om at markedet trakk til seg en del tvilsomme mennesker som gjorde det utrygt å ferdes langs veiene, og spesielt på natten. 19-åringen insisterte imidlertid på å reise sent på kvelden, fordi han hadde hastverk. Gutten satt og drakk kaffe sammen med en annen kar fra Hedmark da Svartbækken kom bort til bordet deres. Der skal han ha gjort seg stakkarslig, og ha fått Dæhlin til å forbarme seg over den eldre mannen.

19-åringen spanderte mat og kaffe på Svartbækken, og tilbød 72-åringen skyss videre til Husum. Han lot også den gamle mannen kjøre hesten. Etter to mil stanset gutten ved en gård, hvor de fikk servering. Svartbækken skal ha sagt at han ikke ville ha, og gikk videre mot en annen gård.

Der skal han ha lagt seg på lur i vinterkulda for å vente på at Dæhlin skulle passere ham i løpet av natten. Da 19-åringen kom hoppet Svartbækken opp på siden av Dæhlins slede, og angrep gutten med øksen. 19-åringen ble påført dype hugg i hodet og døde. Morgenen etter, den 1. mars, fikk en bonde på Løten øye på en hest med blå slede i nærheten av gården sin.

Jakten på Svartbækken

Svartbækken
Her ligger Kristoffer Nilsen Svartbækken begravet – som ble halshugget i 1876. Foto: Tore Letvik

Et grufullt syn møtte ham. En hundeskinnpels og alt som lå i sleden var oversprøytet med blod og lensmannen ble tilkalt. På Kongeveien fant politiet spor som passet til sleden, og fulgte sporene innover i skogen.

Etter tre kilometer, et stykke unna veien, fant de liket av 19-åringen på snø som var gjennomtrukket av blod. Han hadde fått hele pannen slått inn, og morderen hatt tatt alt fra kroppen på ham, så liket var avkledt, bortsett fra skjorten. Både liket og mordvåpenet var forsøkt skjult under et tre.

Lensmannen konkluderte senere med at Dælien var blitt myrdet et annet sted, da noen i menn i løpet av natten hadde møtt på en mann med Dæhlins hest og slede langs Kongeveien. De kunne imidlertid ikke gi noen beskrivelse av mannen da det hadde vært mørkt, men hadde sett at han var eldre og at han hadde fippskjegg.

To politimenn fra Christiania som var i Elverum på grunn av Grundset-markedet, assisterte lensmannen i etterforskningen og dro på leting etter rovmorderen. Etter å ha gått systematisk fra hus til hus for å finne mulige vitner til drapet kom den ene av politifolkene i snakk med en ung jente på 10-12 år. Hun fortalte at hun om kvelden den 28. februar hadde sett en mann i hundeskinnspels dra fra gjestgiverigården med en hest og en slede av samme type som den Dæhlin hadde. 

Hun kunne fortelle at det var en annen mann som holdt i tømmene, og at hun kjente ham godt. – Det er en gamling som bruker å gå rundt og selge sukkertøy, sa hun.

 

Cirka kl. 07.30 var han fremme ved Ekromstormyra, som var et avsidesliggende sted. Likevel hadde det møtt fram 3000 mennesker for å bivåne halshuggingen.

Ved henrettelsen av Kristoffer Nilsen Svartbækken

 

Politiet tok henne med seg til markedet hvor hun raskt fikk øye på Svartbækken, som skal ble beskrevet å være en høy, bredskuldret, foroverbøyd gammel mann med et stygt oppsyn. Lensmannen gikk til aksjon og arresterte ham.

Under visitasjon av Svartbækken i arresten fant de en velfylt lommebok og en kvittering med navnet «E. Dælien». Klærne hans var blodige, men han nektet å si hva han het eller hvor han hadde vært de siste dagene. Han fortalte at han var uten fast bopel.

Da lensmannen viste ham fram for folkemengden utenfor kjente en beruset eldre mann ham, da Svartbækken bodde hos ham. Lensmannen dro hjem til den berusede mannen, og snakket med hans kone. Hun fortalte at Svartbækken bodde der av og til, og at han hadde kommet hjem tidlig om morgenen 1. mars.

Vanligvis hadde ikke Svartbækken med seg andre klær enn dem han gikk med, men denne gangen hadde han lagt en klesbylt i kurven. Disse klærne ble undersøkt og viste seg å være dekket av blod. Under avhør fortsatte Svartbækken å nekte all kjennskap til drapet, men oppga etter hvert sitt fulle navn, og begynte å fortelle om sin bakgrunn. Han skal ha blitt tatt i stadige selvmotsigelser og løgn, men tilsto ikke.

Dødsdømt

Den siste kvinnen som ble henrettet I Norge var Sophie Johansdotter. Hun tok livet at to av sine arbeidsgivere og en annen tjener hun jobbet sammen med, ved bruk av arsenikk. Hun forsøkte også en drepe en 16 år gammel jente. Foto: Politiet.
Den siste kvinnen som ble henrettet I Norge var Sophie Johansdotter. Hun tok livet at to av sine arbeidsgivere og en annen tjener hun jobbet sammen med, ved bruk av arsenikk. Hun forsøkte også en drepe en 16 år gammel jente. Foto: Politiet.

I forhørsretten ga sorenskriveren Svartbækken ordre om å ta på seg de klærne han hadde båret i en bylt natt til 1. mars. Politimennene visste at Dæhlin hadde vært en god del mindre enn Svartbækken, og klærne hans kunne derfor ikke passe den mistenkte.

Svartbækken insisterte at klærne var hans, men de viste seg å være aldeles for små for ham. Heller ikke støvlene fikk han på seg, selv om han prøvde aldri så mye. Forhørsretten ble ikke overbevist av Svartbækkens anstrengelser. Han ble plassert i varetekt i Hamar distriktsfengsel og senere tiltalt for mord og røveri.

Den 2. august 1875 avsa underretten i Søndre Hedmarken dom, hvor den fant Svartbækken skyldig. Han ble dømt til «at have sit liv forbrudt», og Christiania Stiftsoverrett stadfestet dommen 20. september samme år, før dommen ble anket til Høyesterett.

Under rettssakene kom det fram at Svartbækken hadde tilbragt 41 av de siste 46 årene av sitt liv i ulike straffeanstalter. Fem ganger var han dømt for tyveri, hvorav to hadde medført livsvarig straffarbeid. Han var likevel blitt benådet senere i begge tilfellene.

En lege som undersøkte Svartbækken fant at han ikke hadde større mentale lidelser. En mer humanistisk tankegang og mulighetene til å idømme andre straffalternativer gjorde at Høyesterett vurderte å idømme rovmorderen livsvarig fengsel. Høyesteretts fem dommere la imidlertid vekt på den kaldblodighet Svartbækken hadde utvist under drapet, det usle motiv som forelå, hans følelseskalde framtreden under straffesakene, hans lange rulleblad som uforbederlig forbryter, samt vitnemålet fra Svartbækkens prest. Den 20. november 1875 fant dommerne enstemmig at «Svartbækken» måtte idømmes dødsstraff.

100 mann på vakt

Avisene i Hamar kunne den 10. januar 1876 melde at dommen skulle fullbyrdes «uten nådigst formildelse». Tidspunktet for henrettelsen ble også kunngjort: 25. februar 1876.

Noen dager før denne datoen tilsto Svartbækken omsider rovmordet. Han fortalte at han angret og at han håpet på Guds tilgivelse. Skafottet ble satt opp på Ekromstormyra i Løten, nær stedet for forbrytelsen, da det var vanlig å la henrettelsen skje ved åstedet.

Ved retterstedet ble 100 soldater fra Hedemarkens bataljon utkommandert for å holde vakt. Tidlig om morgenen 25. februar ble Svartbækken fraktet med tog fra Hamar til Løten. Med hest og vogn ble han deretter transportert de fem kilometrene fra Berg stasjon til retterstedet, under sterk bevoktning.

Cirka kl. 07.30 var han fremme ved Ekromstormyra, som var et avsidesliggende sted. Likevel hadde det møtt fram 3000 mennesker for å bivåne halshuggingen. Da presten spurte Svartbækken om han hadde begått forbrytelsen han var dømt for og om han mente dommen var rettferdig svarte 72-åringen ja, begge ganger før presten ba en bønn sammen med den dødsdømte.

Kl. 07.55 hadde Svartbækken lagt seg ned på kne ved blokken fått et hvitt tørkle knyttet foran øynene. Ett solid hugg brukte skarpretter Theodor Larsen for å skille hodet fra halsen. Synet skal ha fått en rekke av tilskuerne til å besvime, og det ble beskrevet å gjøre et sterkt inntrykk da graveren grep hodet til Svartbækken og holdt det opp.

Flere år senere fortalte noen av de som sto nærmest at de mente at de hadde hørt Svartbækkens hode skjære tenner.

Etter henrettelsen ble liket av en myrdet kvinne funnet på Dovre. Hun var blitt meldt savnet kort tid etter at Svartbækkens ble løslatt fra Slaveriet i Trondheim. Han hadde reist i området etter løslatelsen og det ble hevdet at skrinet han benyttet under sukkertøyhandelen var identisk med kvinnens eget. Svartbækken forble den eneste mistenkte for dette mordet, men saken kunne ikke oppklares da han allerede var død.

Glødende tenger

Denne øksa ble brukt først av Samson Isberg under de siste henrettelsene i Oslo i 1864, og så overtatt av skarpretter Theodor Larsen og brukt til å hugge hodet av Kristoffer Nilsen Svartbækken under den siste henrettelsen i Norge på Løten, i 1876. Øksa op
Denne øksa ble brukt først av Samson Isberg under de siste henrettelsene i Oslo i 1864, og så overtatt av skarpretter Theodor Larsen og brukt til å hugge hodet av Kristoffer Nilsen Svartbækken under den siste henrettelsen i Norge på Løten, i 1876. Øksa oppbevares i en utstilling ved Sentrum politistasjon i Oslo. Foto: Politiet.

Juristen tar turen videre fra Løten kirkegård til nettopp Trondheim. Her ligger Norsk rettsmuseum (i dag Justismuseet). 

Konservator NMF Johan Sigfred Helberg har vært direktør for stiftelsen Norsk rettsmuseum siden starten i 2001, og er en av de med mest kunnskap om henrettelsesmetoder fra 1500 til 1800-tallet her i landet.

– Vi har belegg for å si at denne øksa her har tatt livet av 25 i Midt-Norge, sier Helberg og holder en fryktinngydende skarpretterøks opp i været.

– Men vi må ikke glemme den lille øksa heller og for ikke å glemme tanga, som nok er mindre kjent, men til de grader hører med til henrettelser og dødsstraff , sier han og peker på en massiv tang i jern, og en øks som ser ut som en skarpretterøks i miniformat.

– I 1698 kom en forordning om grove morderes straff, og den involverte bruk av tanga som er et ganske forferdelig redskap. En grov morder var en som hadde drept noen i sin familie eller husholdning, noe som da også omfattet tjenestefolk og håndverkere som ofte bodde under husfarens tukt. Dersom de drepte noen i husholdningen skulle de ha såkalt kvalifisert dødsstraff, og der kommer både tanga og den lille øksa inn, sier Helberg.

Tanga ble brukt før den dødsdømte fikk hodet hugget av. På dagen for henrettelsen ble personen tatt ut av arresten og tildelt ett klyp med tanga. Skarpretteren hadde på forhånd gjort den rødglødende, og publikum var tilkalt, da hele vitsen med den spektakulære straffen var at folk skulle se på, og at de skulle kjenne lukten av svidd kjøtt og høre at personen brøle og hyle av smerte, sier Helberg.

Skulle skremme

Denne tegningen viser henrettelsen av Johann Friedrich Struensee og hans venn, juristen Enevold Brandt. Illustrasjon: Wikimedia.
Denne tegningen viser henrettelsen av Johann Friedrich Struensee og hans venn, juristen Enevold Brandt. Illustrasjon: Wikimedia.

Underveis til henrettelsesstedet, eller retterstedet, stanset følget tre ganger. Hver gang ble tanga gjort rødglødende og brukt til å klype den dødsdømte til det luktet svidd, og personen skrek foran de som kom for å se på. Den siste og femte gangen ble klypingen gjort på selve retterstedet. Deretter ble personens høyre hånd hugget av med den lille øksa, før den dødsdømte måtte legge hodet på blokka og få halsen hugget over.  Men tro ikke at den spektakulære straffen var over med dette, sier Helberg.

– Hele hensikten var å skremme, og det ble derfor slått spiker gjennom hodeskallen. Deretter ble hodet da gjerne satt på stake, slik at det kunne stå der hvor folk ferdes som skrekk og advarsel, helt til det falt ned av seg selv.

Helberg mener forordningen om grove morderes straff må sees som et uttrykk for en statsmakt under oppbygging, men som ennå måtte ty til spektakulære, offentlige straffer i sine forsøk på å få kontroll.

– Kongemakten begynte å opptre mer som en samfunnspleier, eller samfunns-entreprenør om du vil, og forordningen kom for å få litt mer skikk på en ganske vilter befolkning. Men det skal ikke forstås som om slike straffemetoder var noe man tok i bruk da, tvert imot hadde det vært langt verre tidligere. En av metodene i tidligere tider var å plassere en dødsdømt på såkalt «Hjul og steile» - en torturmetode som var i bruk allerede i middelalderen.

– Radbrekking innebar at bødlene eller de som gjennomførte straffen først knuste knoklene i forbryterens armer og ben. Dette skjedde ved at et metallbeslått tungt hjul ble sluppet ned på underarm, lår og legger.

– Den ennå levende personen kunne så flettes inn i eikene på et stort hjul som så ble plassert horisontalt på en påle. Ordet å radbrekke skriver seg fra det tyske ordet rad – hjul, men denne pinsel- og torturmetoden ble brukt i flere europeiske land. I Tyskland ble det kalt «radbrechen» og i England «breaking wheel».

– En normalt sterk og sunn voksen mann lå gjerne både to og tre dager oppe på hjulet og skrek i smerte før han døde. I ett tilfelle jeg har funnet i historien kom det klage fra befolkningen. Arbeidere som skulle opp om morgenen hadde allerede blitt holdt våkne i to netter og så med ulyst på en tredje. Det endte med at myndighetene sendte soldater som stakk ham i hjel, sier Helberg.

Mindre utover 1700-tallet

Direktør for stiftelsen Norsk rettsmuseum, Johan Sigfred Helberg
Direktør for stiftelsen Norsk rettsmuseum, Johan Sigfred Helberg

Han mener bruken av spektakulære straffer var et symbol på en slags avmakt hos myndighetene. Straffemetodene var uttrykk for et ønske om å få problemer under kontroll, men mange av problemene skyltes at man ennå ikke hadde lykkes i å bygge opp et godt samfunn, som i seg selv har en klar kriminalitetsforebyggende effekt.

– Man kan observere en klar samvariasjon, både i historisk perspektiv og i dagens verden, mellom fravær av spektakulære straffer og tilstedeværelsen av et samfunn med rettssikkerhet og godt utbygde sosiale institusjoner. Det er også tydelig at i slike samfunn har myndighetene stor legitimitet, og det er godt samsvar mellom myndighetenes og befolkningens rettsoppfatning.

Helberg peker på at spektakulære, offentlige straffer mer og mer avtok ut over 1700-tallet. Men offentlig halshugging fortsatte, selv om dette også ble mer og mer sjeldent.

– Da jeg holdt på med min hovedfagsavhandling oppdaget jeg at henrettelsestallene gikk betydelig ned i Midt-Norge i 1770-årene. Forklaringen på dette ligger hovedsakelig i to forhold. Det ene var at det allerede i 1698 var blitt bestemt at dødsdommer skulle innberettes for kongen, i praksis vil det si Høyesterett i København. En viktig årsak lå nok i at det langt fra var de beste fagfolkene innen lov og rett som fikk embeter verken i de fire danske provinsene som lå i Norge eller i de de mer usentrale provinsene i selve Danmark. Det fant sted både mye åpenbart dårlig bevisbedømmelse så vel som inkompetent lovanvendelse. I de mer kvalifiserte deler av det sentrale statsapparatet satt det imidlertid mennesker som så at det ble felt dommer som var i strid både med lov og med sunn fornuft, til dels med sterke islett av ren overtro. Denne kvalitetssikringen av domsmakten fortsatte mellom annet med reskripter av 1735 og 1759, det siste underla også dommer om piskestraff og brennemerking denne automatiske ankeordningen, sier Helberg.

 

Høyesterett, i annen halvdel av 1700-tallet kom mer og mer under innflytelse av opplysningstiden og humanismen.

Direktør for stiftelsen Norsk rettsmuseum, Johan Sigfred Helberg

 

– Den andre årsaken til fallet i spektakulære, offentlige straffer var at den institusjon som skulle dømme i siste instans, Høyesterett, i annen halvdel av 1700-tallet kom mer og mer under innflytelse av opplysningstiden og humanismen. Dette var del av en kamp mellom datidens ideologier, og den foregikk hverken gradvis eller fredelig. Protestantismen hadde et par hundre år tidligere vært en samfunnsmessig og ideologisk revolt, preget av rettroenhet og strenghet. Mellom annet hadde man innført Moseloven som en fundamental del av statens lover. I Høyesterett i København satt det teologisk utdannede dommere. De sørget absolutt for at lovanvendelsen var korrekt og bevisbedømmelsen edruelig, men de refererte hyppig til Moseloven og dømte etter den, sier Helberg.

Så lenge teologene var i flertall i Høyesterett og det teologiske fakultet var høringsinstans for spesielt vanskelige saker, var Guds lov, Moseloven, en integrert del av lovverket. Det innebar at grove lovbrudd ble straffet med døden og pisking.

– Motstanderen til opplysningstidens humanister var fundamentalister som ønsket samfunnet styrt av religiøse lover som var gitt engang for alle. Ett av de aller viktigste trekk i maktkampen var derfor opprettelsen av det juridiske fakultet i København i 1746, i klar opposisjon til det teologiske fakultet hvor humanistiske ideer i liten grad slapp til. I årene som fulgte trådte flere og flere juridisk utdannede humanister inn på samfunnsarenaen, og statsapparatet ble etterhvert preget av dette. Tilsynelatende kom det et fullt gjennombrudd da Johann Friedrich Struensee, den inkompetente og sinnslidende kong Christian 7´s livlege, ble den reelle statsleder. Sannsynligvis stod det andre og større tenkere bak ham, men formelt var det han som iverksatte en rekke omfattende reformer på lovområdet og i forvaltningen.

– Motstanderne slo imidlertid tilbake, og fikk Struensee dømt, angivelig fordi han hadde vært dronningens elsker, men den politiske motivasjon var og er åpenbar. De reaksjonære toppet sitt kupp ikke bare ved å henrette ham, men ved å gjøre det med full iverksettelse av de spektakulære straffers repertoar: Man hogg først hånden av ham, han ble så tvunget ned på en blokk tilgriset av blodet til hans allerede halshogde medhjelper, etter at hodet var falt ble det vist frem for mengden  - tungen falt ut av munnen og en av hans motstandere kommenterte at hr. kabinettsekretæren vil åpenbart diktere oss enda en ny forordning. Hodet ble deretter satt på stake, kjønnsorganene ble skåret av den halshogde kroppen og kastet i et spann, før kroppen ble partert og delene plassert på steiler hvor de ble stående utstilt i lang tid, sier Helberg.

Paradigmeskifte

Denne tegningen viser henrettelsen av Johann Friedrich Struensee og hans venn, juristen Enevold Brandt. Illustrasjon: Wikimedia.

– Dette er et av de store paradigmeskifter, ikke bare i dansk-norsk historie men også i dansk-norsk strafferett. Jeg synes det er forbausende underkommunisert at det var juristene som har æren for at opplysningstidens humanisme vant over fundamentalistisk religion i Danmark – Norge, mener Helberg.

Utviklingen førte til en gradvis utfasing av bruk av dødsstraff. I perioden 1842 til 1902 ble 188 personer dømt til døden i Norge, og mange fikk omgjort sine dommer noe som gjorde at kun 21 ble halshugget. Tidligere var henging brukt, men ble avskaffet ved kongelig forordning av 20. Februar 1789. Brenning på bål, drukning og radbrekking var formelt gyldige straffer helt fram til straffeloven i 1842, men var ikke brukt siden tidlig på 1700-tallet.

Henrettelsene på 1800-tallet ble utført offentlig med et stort publikum, og bruk av skarpretterøks ble regnet som velegnet til å gi en effektiv og rask død dersom skarpretteren utførte henrettelsen på korrekt måte. Øksen hadde et over 40 cm bredt lynskarpt blad, og veide opptil fire kilo.

Opptil 5000 personer kunne overvære en henrettelse. En prest var til stede, og den dømte ba ”Fader vår” sammen med presten idet han eller hun ble halshugget.

Etter den siste halshuggingen i 1876 vedtok Stortinget at dødsstraff deretter skulle gjennomføres med giljotin, til erstatning for skarpretteren som hogg hodet av rent fysisk. Fra alle land hvor øks ble brukt var det kommet rapportert om redselsscener der skarpretteren eller bøddelen bommet og det måtte mange hugg til før hodet falt og den dømte var død.

Fire hugg

Som da skarpretter Anton Lædel skulle henrette Nils Nilsen Narumseie (25). Lædel måtte bruke hele fire hugg, til stor smerte for den dødsdømte. Lædel måtte til slutt bruke øksen som kniv for å sage hodet av.

Narumseie hadde drept åtte personer  i et hus ved Randsfjorden i Søndre Land med øks, fordi huseieren Lars Østensen oppbevarte et lommeur av sølv som Narumseie hadde stjålet fra en mann under en auksjon på prestegården. Det viste seg at Narumseie hadde brukt det stjålne uret til å bytte til seg andre verdisaker fra en annen mann.

Østensen snakket med mannen, fikk tak i uret og mistenkte Narumseie for tyveriet. Narumseie var soldat og ble da innkalt til sin kompanisjef for avhør, men sluppet fri igjen. Han ville hevne seg og samtidig fjerne klokka som bevis. En sen januarkveld tok han med seg sin brors øks og gikk de fem kilometerne fram til huset.

Først slo han Lars Østensen med øksehammeren, deretter hans kone, og så et eldre ektepar som losjerte hos Østensen. Etter å ha blitt slått med øksa våknet imidlertid Lars Østensen til bevissthet og flyktet ut, men ble tatt igjen utenfor og drept.

En 74-åring som var i huset hadde i mellomtiden flyktet opp på loftet, hvor han raskt ble funnet og drept, før Narumseie drepte Østensens tre barn som var fra tre måneder gammel, til fem og et halvt. 74-åringens pleiedatter, var også der, og hadde gjemt seg under trappa. Men også hun ble funnet og drept med øksa. Deretter tente Narumseie på huset og gikk hjem.

Huset brant ned, og alle bevis der ble ødelagt. Funn av blodspor i snøen utenfor gjorde at lensmannen mistenkte drap. Narumseie ble raskt brakt inn til avhør. Han tilsto litt over en uke senere, og ble dømt for mord og mordbrann.

Da skarpretter Anton Lædel bommet gang på gang med øksa uten å klare å hugge hodet av massemorderen, skal folk ha snudd seg vekk i avsky  over det blodige og grusomme scenarioet. «Først efter det fjerde Hug med paafølgende Sagning med Øxen lykkedes det at faa Hovedet skilt fra Kroppen, som derefter overgaves til det brændende Baal», sto det å lese i en avis noen dager etter den makabre henrettelsen.

Etter henrettelsen av Narumseie anmodet skarpretter Anton Lædel om avløsning som offentlig skarpretter og skrev en søknad med så skjelvende skrift at det senere er blitt spekulert i om han kunne hatt Parkinsons sykdom. På tross av sin søknad måtte han året etter stille som skarpretter i Odalen under henrettelsen av Christian Sand, som hadde drept tjenestejenten Karen Pedersdatter etter å ha gjort henne gravid. Den gang måtte fem hugg til før hodet var av.

Aldri giljotin

Henrik Wergeland var blant de fremmøtte, og forsøkte å sende hjem barna. ”Detter et ikke noe for dere barna!”. Men barna svarte kontant: ”Ja, men du da, som har gått helt fra Eidsvoll for å se på!”. I Morgenbladet ble Lædel etterpå beskrevet som ”den før saa dygtige, men nu aldersstegne og skjælvende Skarpretter”. Henrettelsen av Sand ble da også Lædels siste.

 

Dette er ikke noe for dere barna!

Henrik Wergeland forsøkte å sende hjem barna fra folkemengden

 

Det var kun fire kvinner som ble henrettet i perioden 1815-1876. Den siste, som ble henrettet bare syv dager før Kristoffer Svartbækken, var Sophie Johansdotter. Hun tok livet at to av sine arbeidsgivere og en annen tjener hun jobbet sammen med, ved bruk av arsenikk. Hun forsøkte også en drepe en 16 år gammel jente.

Giljotinen kom aldri i bruk i Norge, og i 1902 ble dødsstraffen fjernet fra norsk straffelov.

Fra 1876 og frem til andre verdenskrig ble det ikke avsagt noen dødsdommer som ble utført i Norge. Under krigen ble det avgitt rundt 300 dødsdommer mot nordmenn av den tyske okkupasjonsmakt, og omlag 400 ble henrettet. Av disse ble om lag 100 skutt uten dom.

Etter krigen ble det gitt dødsdom til 72 personer i Norge etter dom i det norske landssvikoppgjøret, som da baserte seg på militær straffelov. 35 fikk omgjort straffen, men 25 nordmenn, deriblant Vidkun Quisling, som var statsminister i Norge i krigsårene, ble henrettet. I tillegg ble 12 andre, i hovedsak tyskere, dømt og henrettet for krigsforbrytelser. De fleste av landssviks-henrettelsene ble utført ved skyting. Ragnar Skancke var den siste som ble henrettet i Norge, etter dom i landssvikoppgjøret. Dette skjedde 28. august 1948.

I 1979 ble avretting også forbudt i forbindelse med krig. Men først i 2014 ble forbudet mot dødsstraff tatt inn i Grunnloven.

 

 

Ledige stillinger:

LOGO Riksvåpenet
Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker, Bergen
Søknadsfrist: 
19.11.2018
LOGO UDI
UDI -Analyse- og utviklilngsavdelingen
Søknadsfrist: 
19.11.2018
LOGO COWI
COWI, Oslo (Hasle/Løren)
Søknadsfrist: 
20.11.2018
LOGO Sivilombudsmann
Sivilombudsmannen, Oslo
Søknadsfrist: 
21.11.2018
LOGO NVE
Norges Vassdrags- og energidirektorat
Søknadsfrist: 
21.11.2018
LOGO Riksvåpenet
Gulating lagmannsrett
Søknadsfrist: 
22.11.2018
LOGO Fiskeridir
Fiskeridirektoratet, Ålesund
Søknadsfrist: 
23.11.2018
LOGO Fiskeridir
Fiskeridirektoratet, Bergen
Søknadsfrist: 
23.11.2018
LOGO Riksvåpenet
Gulating lagmannsrett
Søknadsfrist: 
23.11.2018
LOGO Forsvarsbygg
Forsvarsbygg
Søknadsfrist: 
23.11.2018
LOGO Riksvåpen
Hålogaland lagmannsrett
Søknadsfrist: 
28.11.2018
LOGO Riksvåpenet
Salten tingrett og Lofoten tingrett, Bodø
Søknadsfrist: 
28.11.2018
LOGO Riksvåpenet
Gulating lagmannsrett, Bergen
Søknadsfrist: 
28.11.2018
LOGO Fiskeridir
Fiskeridirektoratet, Bergen
Søknadsfrist: 
02.12.2018
LOGO Trygderetten
Trygderetten
Søknadsfrist: 
03.12.2018
LOGO Riksvåpenet
Norges Høyesterett
Søknadsfrist: 
03.12.2018
LOGO Politiet
Sysselmannen på Svalbard
Søknadsfrist: 
06.12.2018
LOGO Wikborg Rein
Wikborg Rein Advokatfirma AS, Bergen
Søknadsfrist: 
07.12.2018