«Rettshjelp som et virke­middel for gjennom­føringen av menneske­rettigheter»

AV: Alf Butenschøn Skre, Seniorrådgiver ved Norges institusjon for menneskerettigheter

AV: Jenny Sandvig, Fagdirektør ved Norges institusjon for menneskerettigheter

Retten til domstolsprøving og rettferdig rettergang i sivile saker

Grunnloven § 95, Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 6 nr. 1 og FN‑konvensjonen og sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 14 fastsetter en rett til domstolsprøving. For å oppfylle kravene etter Grunnloven og konvensjonene, skal domstolsprøvingen blant annet være upartisk og rettferdig.

Den økonomiske belastningen ved rettslige prosesser utgjør et faktisk hinder for mange som ellers ville søkt rettslig bistand eller ført en sak for domstolene. For saksøkte, vil kostnadene ved rettslig bistand kunne legge begrensninger for hvorvidt parten tar til motmæle.

Retten til domstolsprøving og rettferdig rettergang etter EMK artikkel 6 oppstiller i utgangspunktet ikke et krav om fritt rettsråd eller sakførsel i sivile saker. Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) har uttalt at det ikke er en konvensjonsforpliktelse å gi rettshjelp til ubemidlede saksøkere i slike saker. [1]

Staten vil likevel etter omstendighetene kunne ha en plikt til å gi støtte dersom rettshjelp er en nødvendig forutsetning for å oppfylle kravet til blant annet en effektiv og rettferdig domstolsprøving etter EMK art. 6 nr. 1. [2] Plikt til rettshjelp beror etter EMDs praksis på en konkret vurdering av omstendighetene i saken. [3] EMD har blant annet lagt vekt på følgende momenter i enkeltsaker: [4]

• Sakens betydning for klageren. [5] Viktigheten av saken styrer hvor terskelen legges for å tillegge øvrige momenter vekt.
• Sakens kompleksitet. [6]  EMD kan foreta en konkret vurdering av graden av kompleksitet som kan følge av prosessuelle og materielle spørsmål, bevisføringen og sakens omfang.
• Partens muligheter til å representere seg selv. [7] Her vil både objektive forhold (for eksempel i hvilken grad rettssystemet tillater og tilrettelegger for selvprosederende parter), og subjektive forhold (klagerens forutsetninger for å prosedere saken selv) kunne tillegges vekt.

Statene har i utgangspunktet en stor grad av frihet til å innrette de nærmere detaljene i nasjonale rettshjelpsordninger. Det kan blant annet fastsettes utvelgelseskriterier som begrenser adgangen til rettshjelp basert på for eksempel partens økonomiske situasjon.[8] EMD har samtidig påpekt at statene er forpliktet til å organisere sitt rettssystem på en måte som gjør det mulig for domstolene å oppfylle kravene som stilles etter konvensjonen.[9] Et mer systematisk trekk som kan være relevant å ta med i betraktningen av om innbyggerne sikres domstolsprøving i samsvar med EMK artikkel 6, er hvilket kostnadsnivå domstolene tilkjenner parter i sakskostnader. Det er per i dag neppe grunnlag for å oppstille en menneskerettslig forpliktelse til å sette absolutte maksimalgrenser for kostnader eller lignende, men dette er også en faktor som kan ha betydning på den faktiske muligheten til å bringe en potensiell urett inn for domstolene.

Rettslige tvister på utlendingsrettens område faller utenfor EMK artikkel 6 nr. 1, men anførsler om konvensjonskrenkelser ved for eksempel utvisning eller asylavslag kan omfattes av prøvingsretten etter EMK artikkel 13. Heller ikke denne bestemmelsen innebærer noen generell forpliktelse for statene til å dekke kostnader ved prøving for domstolene, men EMDs praksis kan forstås slik at statene i spesielle tilfeller kan være forpliktet til å gi støtte der det er nødvendig for at enkeltpersoner settes i stand til å påberope sine rettigheter etter konvensjonen.[10]

Andre mer spesialiserte menneskerettskonvensjoner kan også reise spørsmål om nasjonale rettshjelpsordninger muliggjør en tilstrekkelig effektiv prøving av mulige krenkelser. FNs torturkomité har for eksempel pekt på at FNs torturkonvensjon stiller krav om rettsikkerhetsgarantier for å sikre rettighetene til personer som skal utvises eller returneres.[11]

Les flere saker fra temautgaven om rettshjelp her

Økt bevissthet om det menneskerettslige grunnlaget for krav på fri rettshjelp

Når det gjelder overholdelsen av EMK artikkel 6 nr. 1 i norsk rett, uttalte Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) i sin årsrapport for 2016 at rettshjelpsloven medfører «at staten i visse tilfeller går langt i å overoppfylle plikten til å sikre adgang til domstolsprøving, mens loven i andre tilfeller ikke oppfyller konvensjonens krav.»[12] Dette knytter seg til lovens ulike vilkår for rettshjelp i bestemte sakstyper, der vurderingstemaene etter loven ikke samsvarer fullt ut med det som følger av EMD-praksis overfor andre land. Vi er ikke kjent med at EMD har avsagt avgjørelser om rettshjelp mot Norge etter EMK artikkel 6 nr. 1. Det foreligger derimot flere avgjørelser mot Norge der klager har anført at manglende rettshjelp medfører at de står uten effektiv mulighet til å innfri vilkåret om å uttømme nasjonale rettsmidler etter EMK artikkel 35.[13] Disse klagene gjelder EMK artikkel 2 og 3 (asylavslag), samt artikkel 8 (utvisning). EMD har avvist klagene som åpenbart ugrunnet.

Både Høyesterett og Statens sivilrettsforvaltning har lagt til grunn at EMK artikkel 6, som ved motstrid har forrang foran annen lovgivning, jf. menneskerettsloven § 3, kan utgjøre et selvstendig grunnlag for krav om rettshjelp.[14] Stortingets justiskomité har, i innstillingen til et anmodningsvedtak som dannet en del av bakteppet for nedsettelsen av Rettshjelpsutvalget, pekt på fri rettshjelp som en viktig rettssikkerhetsgaranti som er hjemlet i EMK art. 6.[15] NIM anbefalte i sin årsmelding for 2016 at Regjeringen, ved oppfølgingen av Stortingets vedtak, burde utrede rekkevidden av statens plikt til å avhjelpe økonomiske hindre for gjennomføring av retten til domstolsprøving etter Grunnloven og EMK.[16]

Rettshjelpsutvalget, som avga sin utredning den 30. april, har lagt vekt på å redegjøre for menneskerettslige krav som stilles til rettshjelpsordninger i Norge. Utredningen kan derfor bidra til mer utbredt kjennskap til og bevissthet om denne menneskerettslige forpliktelsen.

 

[1] Kypros v. Tyrkia (25781/94), avsnitt 352.

[2] Airey v. Irland (6289/73), avsnitt 26. P., C. og S. v. Storbritannia (56547/00), avsnitt 100. Se også McVicar v. Storbritannia (46311/99) avsnitt 50.

[3] Airey v. Irland (6289/73), avsnitt 26. Se også NIMs årsmelding for 2016, Dokument 6 (2016-2017), side 80-83.

[4] For en oversikt over flere avgjørelser, se for eksempel EMD, Guide on Article 6 of the European Convention on Human Rights, Right to a fair trial (civil limb), side 32 (sist endret 31. august 2019).

[5] P., C. og S. v. Storbritannia (56547/00), avsnitt 100.

[6] Steel og Morris v. Storbritannia (68416/01), avsnitt 61-72.

[7] Airey v. Irland (6289/73) avsnitt 24 og McVicar (46311/99) avsnitt 53.

[8] Steel og Morris v. Storbritannia (68416/01), avsnitt 60-62.

[9] Pelissier and Sassiv v. France (25444/94), avsnitt 74.

[10] Se avvisningsavgjørelsene Goldstein v. Sverige (46636/99) og Agalar v. Norge (55120/09).

[11] FN-dokument CAT/C/NOR/CO/6-7, avsnitt 16.

[12] NIMs årsmelding for 2016, Dokument 6 (2016-2017), Side 81.

[13] Agalar v. Norway (55120/09), Abdollahpour v. Norway (57440/10), Ali v. Norway (22669/10) og B and others v. Norway (48932/13 et al.).

[14] Rt. 2015 s. 1029, avsnitt 67-68. SRF-2017-1 kapittel 7.7.1.

[15] Innst. 74 S (2016–2017), side 1.

[16] NIMs årsmelding for 2016, Dokument 6 (2016-2017), side 84.