– Domstols­reformen er god distrikts­politikk

Av Ingvild Wetrhus Thorsvik, justispolitisk talsperson i Venstre og tidligere advokat

Domstolsreformen var et svar på blant annet Riksrevisjonens kritikk av organiseringen før 2021. Kritikken gikk blant annet ut på manglende effektivitet og for lang saksbehandlingstid. Reformen handlet ikke å om å detaljstyre domstolene ved å innføre hovedrettssteder eller å regulere hvor sorenskriver skulle sitte. I stedet sikret reformen likestilte rettssteder, og en fortsatt lokal behandling av saker.

Forskjellen fra den opprinnelige strukturen var som kjent at man fikk brukt ressursene bedre ved at domstoler med bedre kapasitet vil kunne overta saker fra domstoler med lang ventetid, slik at ventetidene reduseres.

Reformen var ikke en sentraliseringsreform, men en reform som sikrer at alle rettssteder er bevart og står mer robuste for fremtiden. Dette var viktig for Venstre i utarbeidelsen av reformen, og også hovedgrunnen til at den burde være vanskelig å kritisere for partier som mener å tale distriktenes interesser.

Som tidligere advokat har jeg sett at det er krevende for folk å måtte vente lenge på å få behandlet sin sak i rettssystemet. Særlig har jeg erfart at det i straffe- og barnesaker er en altoppslukende og vanskelig prosess for dem som så gjerne vil gå videre. Riksrevisjonen var blant de tydeligste på at domstolsstrukturen hadde utfordringer knyttet til lange ventetider, sårbarhet for sykdom og habilitetsproblematikk.

Det var også bred enighet om at en ikke kunne løse disse problemene med små justeringer - det var behov for en strukturendring.

Nye måter å jobbe på

Reformen åpner også for nye måter å jobbe på. Blant annet skulle økt spesialisering blant dommerne på ulike fagfelt bidra til dette. Det er riktig at de fleste dommere må være generalister, men økt grad av spesialisering vil unektelig også føre til økt kompetanse i rettskretsene - med høyere kvalitet til det rettssøkende publikum som resultat.

Dette er også i tråd med vurderingene i Særdomstolsutvalgets utredning fra 2017. Her ble det foreslått at dommere i barnesaker må ha en obligatorisk barnefaglig tilleggskompetanse.

Den siste tiden har vi hørt advarslene fra ting- og lagmannsretter, Domstoladministrasjonen, Advokatforeningen, Sorenskrivere, Barneombudet og mange fler om å reversere reformen. Reformer er alltid krevende for sektorer å gjennomgå, og derfor må det alltid være tydelig hvorfor man vil gjøre endringer og hvilke problemer man skal løse. Etter mitt syn er riksrevisjonens advarsel om at den tidligere strukturen kunne gå ut over rettssikkerhet, liv og helse en solid begrunnelse for reform.

Reversering kun for reverseringens skyld er derimot ikke et godt argument. Det mangler forankring og minner derfor mer om symbolpolitikk enn god distriktspolitikk.

Barnesakene

En hovedprioritering i reformen var å styrke rettssikkerheten i de mange barnesakene. Særdomstolsutvalget fastslo i 2017 at barnesaker burde samles i noen utvalgte tingretter. I mindre tingretter står de for 30-40% av alle sakene. Domstolsreformen har trolig reddet de minste tingrettene fra nedleggelse, samtidig som den har styrket rettssikkerheten og minsket ventetidene i de mange foredretvistsakene. Det er bra for barna og foreldrene med livet på vent.

Det er vanskelig å kritisere reformen fra et distriktsperspektiv. Det er riktig at vi har gått fra 60 til 23 rettskretser. Det har gitt større fleksibilitet og dermed en raskere behandling av sakene enn vi hadde tidligere. Men vi har faktisk fått 59 rettssteder! Disse rettskretsene er likestilte og i dag regulert i lov.

Frykten for at enkelte av rettsstedene skal forsvinne litt etter litt kan bøtes på ved at også rettsstedenes plassering og rolle lovfestes, slik at en eventuell endring må tas opp i Stortinget.

Forslag skaper uro

Usikkerheten og frykten for nok en strukturendring har jeg merket tydelig i mitt eget rettskrets, Agder. De beskriver at forslaget om reversering skaper uro og frustrasjon. For hva betyr egentlig punktet i Hurdalsplattformen om reversering, hvordan defineres enighet? Dette synes å være både dårlig begrunnet og oppskriften på beslutningskaos.

Det er heller ikke tvil om at en ny omstrukturering vil være kostbar. I tillegg til domstoladministrasjonens estimat på 75 millioner kroner, vil det også skape årlig utgifter på 37 millioner mer enn om man lar reformen stå.

Jeg lover hvertfall at jeg skal bruke min plass i justiskomiteen til å kjempe for at reformen ikke reverseres. For det er både å lytte til fagfolk og god distriktspolitikk.