Kan sivil ulydighet redde rus­reformen?

Rusreformen har havarert. Reformrapportens påvisning av offentlig panikk som styrende for politikken har vist seg for mye å akseptere og heller enn å se på sammenhengen mellom dette fenomenet og menneskerettsbrudd, ivrer våre folkevalgte for mer forfølgelse på tilbakeviste premisser

Den politiske prosessen fortsetter sånn sett utenfor rettsstatens kontroll, og for å rette opp en større skade vil Alliansen for rettighetsorientert ruspolitikk (AROD) ha utsalg av cannabis ved Politihuset (foregikk 11 september red. anm. red.)

Vi gjør ikke dette for å provosere, men for å fremme et oversett rettighetsbilde. Ifølge grunnloven har domstolene ansvaret for å gi de forfulgte et effektivt rettsmiddel når politikerne svikter, og vi går til retten for å få underlagt narkotikaforbudet rettsstatens kontroll.

Sivil ulydighet og rettsstatsgarantier

Om rettstatens garantier ivaretas vil AROD ta styring på den politiske prosessen med sin sivile ulydighet og sørge for en menneskerettsanalyse. Dette har staten motarbeidet i over 10 år, da forbudstilhengerne har en ekstremt dårlig sak, men det er ikke mulig å se vekk fra lovens forhold til prinsipper som likhet, forholdsmessighet, selvbestemmelse, og frihetspresumsjon uten å undergrave lov og rett. I den grad samfunnet nekter å se på realiteten av fiendebildet som ligger bak vil veien til despoti være kort, nettopp fordi den ikke blir sett eller forstått, og vi vil få mer av det som rusreformutvalget dokumenterte—offentlig panikk. 

Dette sykelige fenomenet har nå politikerne i sitt grep. Etter 60 år med en ruspolitikk på totalitære premisser har våre offentlige tjenestemenn blitt så vant til krig mot narkotika at de har glemt at vi har med en unntakstilstand å gjøre. Samtlige tar derfor for gitt at de kan nekte selvbestemmelse på dette området, men en menneskerettsanalyse innebærer at trusselbildet blir gjenstand for undersøkelser. Er det et fornuftig skille mellom lovlige og ulovlige stoffer? Er det forholdsmessighet mellom mål og middel? Finnes det mindre inngripende metoder, bedre egnet til å sikre samfunnet? Dette er avgjørende for klarleggingen av et rettighetsbilde, og AROD har skrevet til politi og påtalemyndighet med mål om samarbeid. 

Vi har bedt om samarbeid på vegne av rundt 300.000 forfulgte nordmenn og vi har bedt om assistanse fra Riksadvokaten spesielt, fordi Riksadvokaten så langt har vært den mest pålitelige aktør i sikringen av et rettighetsbilde. Det er de samme prinsipper AROD forsvarer ved sin sivile ulydighet som Riksadvokaten forfektet i sitt høringssvar til rusreformen, og striden om maktmidler er del av et større problembilde som må ryddes opp i.

Det er derfor viktig at den høyere påtalemyndighet anerkjenner rettsstatsgarantier. I norsk sammenheng er det like mye tingrettens som høyesteretts oppgave å tilrettelegge for en uavhengig, upartisk og kompetent kommisjon, og det er unødig tidkrevende og kostnadsfullt å vente på høyesterett. Rent faktisk, om ikke påtalemyndigheten motsetter seg slik analyse, kan hundrevis av liv reddes og tusenvis av fengselsår bli spart, og vi ønsker at saken prosesseres så fort som mulig.

Rusreformutvalg 2.0

Med Riksadvokaten om bord som forsvarer av menneskerettigheter vil dommeren raskt nok se den konstitusjonelle vekten som tynger, samt viktigheten av at domstolen aksepterer rettsstatens føringer, og vårt forslag til løsning er å bygge på rusreformutvalget. Dette består av fagfolk som allerede har gjort et godt arbeid på området og AROD aksepterer utvalgets kompetanse. Hadde ikke regjeringen gjort klart at et regulert marked var uakseptabelt, kunne utvalget satt sammen en rapport som gikk langt lenger i sine konklusjoner, og vi ser dette som det beste utgangspunktet. AROD anbefaler derfor at utvalget får som oppgave å se på sammenhengen mellom moralsk panikk og menneskerettsbrudd, med utgangspunkt i vår prosedable påstand, Human Rising. 

Denne kritikerroste rapporten tar rusreformutvalgets funn av moralsk panikk på alvor og viser sammenhengen med menneskerettsbrudd. Den gjør dette basert på samme prinsipielle tenkning som vår grunnlovstradisjon og rusreformrapporten bygger på, og dette er ARODs forsvar for de forfulgte. Det blir analysene i denne boken staten må ugyldiggjøre, og kort oppsummert er det fem spørsmål som må besvares. Det gjenstår å se om staten vil forsvare forbudslinjen, men det er her lista ligger om staten skal ha sitt på det tørre målt opp mot en generell menneskerettsanalyse. 

Enten staten vil forsvare forbudet eller ikke, forventer vi at påtalemyndigheten stiller seg bak rettsstatens garantier. I tider med moralsk panikk er trofasthet til prinsipper det eneste som kan redde nasjonen ut av et uføre, og det er avgjørende at utvalget får vurdere vår prosedable påstand. Derfra vil utvalget med sin fagkunnskap enten avkrefte den påviste sammenhengen eller ta konsekvensene av den og gi de forfulgte et effektivt rettsmiddel. Dette er en mulig vei om rettsstaten skal sikres, forutsatt at motforestillinger er forsvarlig ivaretatt. Som nylig i Mexico vil domstolene da ta grep om den politiske prosessen og sørge for ledelse på rettsstatens vegne. 

Det er kanskje kontroversielt i dag å stå opp for en menneskerettsanalyse og et rettighetsbilde, men bare fordi offentlig panikk har et godt grep. Innen 5-10 år vil imidlertid reguleringen av cannabis ha bredt videre om seg og det vil være langt mer kontroversielt om Norge fortsatt, på autopilot, opprettholder lovens strengeste straff for handlinger som er lovlig regulert i land vi kan sammenligne oss med. Juridisk og moralsk er det rett og slett ikke bærekraftig, og AROD ser derfor frem til en menneskerettsanalyse i vår tid, slik at Norge kan bli et foregangsland heller enn til spott og spe.