«Rus og maktmidler—en tidsinnstilt bombe»

Det er gledelig at det kan bli slutt på de overgrep som i årtier har funnet sted mot brukere. Det er flott at de kan nøye seg med 10.000 kroner i bot og å møte for videre oppfølging, men stopper politiets ulovlige maktbruk med dette?

Er Riksadvokatens avklaring egnet til å få slutt på en ukultur? Er rettsstatens garantier sikret?

Mye tyder på at svaret er nei—og at Riksadvokaten er kjent med dette.

Et uavklart rettighetsbilde

Bakgrunnen er at de forfulgte grupperinger, i over ti år, har kjempet for avklaring av et rettighetsbilde. Det er 12 år siden menneskerettsaktivister dokumenterte omfanget av vilkårlig forfølgelse og anmodet Riksadvokaten om å stille seg bak rettsstatens garantier. På dette viset ble menneskerettighetenes beskyttelse gjort gjeldende, og siden den gang har problemstillingen blitt stadig mer aktuell.

Ikke bare konkluderer stadig flere grunnlovsdomstoler med at menneskerettighetene ugyldiggjør cannabisforbudet. Rusreformrapporten går langt i å ugyldiggjøre straff på prinsipielt grunnlag, og flere har stått opp for et rettighetsbilde. Disse organisasjonene har påpekt at rapporten er langt mer ødeleggende for forbudslinjen enn det politikerne har tatt inn over seg; de har vist en sammenheng mellom funnet av offentlig panikk og menneskerettighetsforbrytelser, og de har krevd rettsstatens beskyttelse for de forfulgte. Både Storting, Helseminister, Justisminister, og Riksadvokat er informert om ansvaret som følger, men folkerettslige føringer forblir ignorert.

Slik har det seg at vi står foran en større skandale enn NAV-skandalen. Hele denne tiden har staten nektet å forholde seg til grunnleggende spørsmål om hvordan Norge ivaretar hensynet til rusreformens forfulgte—og Riksadvokaten selv synes lite interessert i en avklaring.

Det er kanskje å forvente av et system som i over 50 år har agitert for politikk på totalitære premisser. Til tross for at fagfolk i flere tiår har omtalt en sammenheng mellom økt politiinnsats, overdosedødsfall, og annen elendighet, vil ansvarspersoner helst slippe å forholde seg til skadebildet. Til tross for at fagmiljøer siden 80-tallet har påpekt syndebukkmekanismen som utslagsgivende for politikken, er det i stedet et systemisk incentiv til å fortsette som før, men resultatet er at staten svikter sitt ansvar for rusreformens forfulgte.

Det er derfor gledelig at narkotikakrigens omkostninger får mer oppmerksomhet. Frem til i dag har de forfulgte vært uten reell folkerettslig beskyttelse, og Riksadvokatens innsats er ikke betryggende. Tvert imot. Sett fra det sivile samfunns side, har Riksadvokatens kontor i 12 år avfeid legitime bekymringer og folkerettslige krav, og vi savner er en avklaring på hvilke maktmidler politiet kan bruke mot personer som er i besittelse av også større mengder narkotika.

Statens ansvar

Rusreformutvalget valgte å se vekk fra denne problemstillingen. Men om straff opp til 21 år skal være forenlig med menneskerettslige forpliktelser, må staten vise at slike strafferammer ikke gjør mer skade enn nytte, og det er lite som tyder på at det er tilfellet. I stedet tyder alt på at denne blindsonen avslører det virkelige omfanget av overgrep; vi snakker om rundt 30 prosent av fangebefolkningen, og for vår alles del bør en sannhets- og forsoningskommisjon på plass. Hvordan systemet nå forsøker å renvaske seg fra en praksis som samtiden ikke lenger kan leve med, er bare nok et symptom på den ubevissthet som definerer politikken. Allikevel, narkotikakrigens omkostninger inkluderer en ukultur som har fått utvikle seg hos politiet. Denne er like ødeleggende for de ansattes trivsel og psykiske helse som den er for etatens omdømme, og fordi verken Helse eller Justisdepartement har tatt sitt ansvar for de forfulgte grupperingene er det opp til Riksadvokatens å gå foran med et godt eksempel.

At Riksadvokatembetet har sett vekk fra en avgrunn mellom teori og praksis er forståelig når man innser hvor utbredt politiets ukultur er. Men om Riksadvokaten mener alvor med sin uttalte lojalitet til prinsipper som må veie tungt om en liberal rettsstat skal bestå, er det ingen vei utenom. For å sikre rettsstatens garantier til de forfulgte grupperinger, må vi som samfunn vurdere egnetheten av straff på ruspolitikkens område generelt—og når det kommer til skandaler, har vi knapt løftet på teppet.

Etter at Høyesterett, uten begrunnelse, nektet de forfulgte grupperingene et effektivt rettsmiddel i 2010, sitter vi igjen med nærmere 500.000 lovbrudd prosessert på tvilsomt grunnlag. En helhetlig menneskerettslig analyse vil vise om dette er sanksjoner som tåler et kritisk blikk eller om de må vurderes på nytt, og Riksadvokaten vet dette.

Det vet også stadig flere brukere, aktivister, og journalister, og vi har med en tidsinnstilt bombe å gjøre. Det var jo først når Dagbladet kontaktet Riksadvokaten at det ble «registrert et behov for klargjøring av gjeldende rett når det gjelder tvangsmiddelbruk i enkelte narkotikasaker». Det skal sånn sett ikke mer enn et velrettet spørsmål til fra journalister før Riksadvokaten er nødt til å handle. Embetsmenn i den høyere påtalemyndighet kan ikke se vekk fra problemstillingen uten å svikte folkerettslige forpliktelser, og det er derfor å håpe at media våkner til sitt samfunnsansvar, slik at debatten kan fortsette mot sin naturlige konklusjon—en sannhets- og forsoningskommisjon.