«På tide med en rettshjelpsordning som ivaretar rettsikkerheten»

Vilkårene for fri rettshjelp har alltid vært strenge. Mye av grunnen til dette er at tilgangen til fri rettshjelp har knyttet seg opp til økonomiske vilkår som aldri har reflektert enkeltmenneskers reelle rettshjelpsbehov.

Det skilles i dag mellom behovsprøvde og ikke-behovsprøvde saker. I førstnevnte er det kun personer under en fastsatt inntektsgrense som kvalifiserer for fri rettshjelp. I sistnevnte er det kun saksområder som anses å være av så stor velferdsmessig betydning at alle får bistand, uavhengig av inntekt. Per dags dato er inntektsgrensa satt til kroner 246 000.

Les flere saker fra temautgaven om rettshjelp her

Hver gang tilgangen til rettshjelp er blitt vurdert, er det konkludert med at det foreligger et stort, udekket rettshjelpsbehov i Norge. Heller enn å sikre en inntektsgrense som følger utviklingen i samfunnet årlig, har lovgiver hver gang valgt kortsiktige løsninger, som utelukkende har resultert i å skyve problemet frem i tid. Resultatet er at per dags dato kvalifiserer mindre enn 9 % av befolkningen til behovsprøvd rettshjelp. De som mottar laveste sats i uføretrygd anses i dag som for velstående til å motta fri rettshjelp.

Norge har den dårligste rettshjelpsordningen i hele Norden. Den er nå på et så labert nivå at den kritiseres av FNs menneskerettskomité. Det er klart at dette ikke ivaretar den rettssikkerheten vi ønsker å ha i Norge.

I mai slapp rettshjelpsutvalget sin NOU om rettshjelpsordningen i Norge. Regjeringen har nå en gyllen mulighet til å rette opp i tidligere tiders synder.

Jussbuss ønsker aller helst en førstelinjetjeneste med universell rettshjelp til alle. Når dette ikke er foreslått, velger jeg likevel i denne artikkelen å fokusere på de positive endringene som er foreslått.

Blant det viktigste som foreslås er en ny beregning av egenandeler, som skal bidra til at rettshjelp skal koste det samme for alle, uavhengig av lommebokas størrelse. Jussbuss mener at de som har minst bør betale enda mindre, men er på den annen side positive til at også folk med noe høyere inntekt vil kvalifisere til rettshjelp. Totalt vil forslaget bidra til at 25 % av befolkningen kvalifiserer til juridisk bistand etter loven. Jussbuss mener likevel at Regjeringen bør gå enda lenger, og sørge for et system hvor minst 50 % av befolkningen kvalifiserer til rettshjelp.

Enda viktigere er det at inntektsgrensa blir festet til folketrygdens grunnbeløp (G). Ved å feste inntektsgrensa til G vil man hindre at tilgangen til rettshjelp minker for hvert år på grunn av inflasjon. Man vil heller få en inntektsgrense som utvikles sammen med resten av samfunnet. Det vil sikre at rettshjelptilbudet alltid vil være i tråd med lovens formål.

Etter dagens ordning er det kun et fåtall saksområder som gir rett på fri rettshjelp.

Dersom man ønsker et godt rettshjelpstilbud må man inkludere så mange saksområder som mulig, slik at befolkningen får hjelp så lenge de trenger hjelp. Her kan utvalget få skryt for å foreslå en utvidelse av dagens ordning, og blant annet gi adgang til rettshjelp ved saker om lønnsinndrivelse og utvisningssaker. Det er likevel mange saksområder som faller utenfor ordningen, og hvor det er klart at den velferdsmessige betydningen for den enkelte er stor.

Det må likevel understrekes at det viktigste nå er at en endring skjer. Jussbuss ser gjennom vår saksbehandling at det er et enormt behov for en ny rettshjelpsordning, og denne må komme så raskt som mulig. 

Spørsmålet er om denne regjeringen klarer det ingen regjering før dem har klart; å vedta en rettshjelpsordning som sikrer innbyggerne et godt og varig rettshjelpstilbud som utjevner forskjeller og bidrar til å hjelpe folk som trenger det, i motsetning til dagens situasjon.

Det burde vel ikke være for mye å be om?