Debatt «Eidsivating lagmannsrett betaler renholderne sine bedre enn advokater»
Jeg har nok en gang fått mitt salærkrav til retten nedsatt. Det utløser naturlig nok en del følelser og spørsmål. Retten mener jeg har jobbet for mye i saken, skriver Thea Totland.
Da lurer jeg på hvorfor min vurdering av hva som har vært riktig og god rettshjelp er overprøvd av en dommer som ikke kjenner saken (fordi jeg etter iherdig innsats fikk klienten med på å inngå forlik). Jeg har gitt klienten med fri rettshjelp (altså at staten betaler for rettshjelp etter gjeldende regler) like god bistand som jeg ville gitt en klient som betaler selv: nødvendig støtte og hjelp. Noe annet ville vært uetisk.
Barnet saken gjaldt ble utsatt for betydelige belastninger. Burde jeg underveis i prosessen sagt til klienten at nei, selv om du mener at det er i ferd med å skje en feil her nå, kan vi ikke skrive prosesskriv om dette, fordi jeg allerede har skrevet tre prosesskriv i saken tidligere? Skulle jeg sagt at nå får du ta deg sammen og ikke være så opptatt av volden fra motparten? Gjort er gjort og PTSD er PTSD, liksom?
Skulle jeg sagt at dessverre kunne jeg ikke ta telefonen fordi vi allerede har snakket sammen flere ganger. Skulle jeg forklart at det kanskje er dumt at jeg ikke kjenner hele saken, men jeg kan ikke bruke mer tid på å bli kjent med den? Eller deg, du klient i krise?
Når retten sier at jeg har jobbet for mye i saken, betyr det egentlig at retten antyder at jeg ikke har ført den reelle tiden jeg har brukt, i salærskjemaet? Mener retten at jeg prøver å lure til meg mer salær enn jeg har krav på? Tenker dommeren at siden advokater flest fakturerer med gaffel, kan man kanskje fritt sette ned salæret, og advokaten får til slutt bare betalt for det reelle antall timer?
Surrealistisk
For meg blir en slik tanke surrealistisk, jeg har til slutt - etter alle forsøk på å overtale/forklare for retten at jeg fortjener betaling for hver eneste time jeg har ført – endt opp med å kreve 10-20 timer mindre enn det reelle timetallet. Merk at jeg her skriver hver time jeg har ført, jeg har selvsagt jobbet mange flere timer enn jeg har ført.
Alle timene på telefonen med klient i krise – de som kom på lørdag formiddag eller søndag kveld – de er ikke ført. Reisen tur-retur Hamar for å bistå klienten da forliket ble undertegnet, de er ikke med. Etterarbeid er ikke med. Og selvsagt all kommunikasjon vedr. om klienten skulle få rettshjelp og etterfølgende kommunikasjon om salær er ikke med.
Jeg spør meg om retten virkelig mener at mitt arbeid er så lite verdt?
Med et pennestrøk er kravet satt ned med nesten 40 prosent. I forberedelsene til hovedforhandling har påløpt betydelige utgifter til utdraget, som er laget av en saksbehandler i lagmannsretten som et privat oppdrag. Dommeren bestemte i ettertid at retten bare vil dekke en krone per kopi. De siste 30.000 kronene utdraget kostet å produsere mener retten åpenbart at det er jeg som skal betale.
Jeg burde kanskje ha sagt til lagmannsrettens saksbehandler (etter at hun var ferdig med utdragene) at jeg dessverre bare vil betale 60 prosent av hennes honorar for arbeidet. Hun burde ikke ha brukt så mye tid på det. Men i anstendighetens navn, gjorde jeg selvsagt ikke det. Jeg visste jo hvor kompleks og stor denne saken har vært, selv om retten ikke evner å se det slik.
Det salær retten nå har fastsatt gir en betaling på 357 kroner per arbeidet time. Ifølge rettshjelpsforskriften § 2 (i kommentarene) er den ordinære salærsats ment å dekke utgifter til kontorhold og selvpensjonering. Dette innbefatter «utgifter til husleie, kopiering, porto, telefon, skrivehjelp og innkjøp av litteratur mv.».
Etter at en relativ andel av disse utgiftene (jf timeforbruket) er trukket fra, sitter jeg personlig igjen med en timebetaling som ligger under minstelønn for renholderne i Eidsivating lagmannsrett (ikke et vondt ord om renholdsarbeid, men jeg har faktisk investert en del i min cand. jur.-utdannelse og min internasjonale mastergrad i Children’s Rights).
Respektløst
Det blir en øvelse å få endene til å møtes dersom man tar på seg for mange fri rettshjelp-saker, der man dessuten ikke aner om, hva eller når man får betalt. I denne konkrete saken valgte retten å vente nesten seks uker (og lenge etter forfallsdato) før man fant det for godt å gi meg beskjed om nedsettelsen. Det er så respektløst at jeg nesten ikke finner ord.
Sverre Nyhus, førstelagmann i Eidsivating lagmannsrett sier det ikke er praksis for at domstolen eller den enkelte dommer kommenterer sine avgjørelser, og at lagmannsretten heller ikke finer det riktig å gjøre det her, utover å påpeke at de er uenig i advokat Totlands beskrivelse av de faktiske forhold.
- For øvrig kan innlegget gi inntrykk av at reglene for fri sakførsel, og hva man kan kreve dekket under ordningen, er annerledes enn det de faktisk er, sier han.
Nyhus påpeker at advokat Totland har anledning til å både begjære salærfastsettelsen omgjort og/eller anke den.
- Lagmannsretten har forståelse for at en advokat som får sitt salærkrav satt ned, kan føle det både frustrerende og urimelig, men det er nå en gang domstolens oppgave å vurdere om arbeidet som skal honoreres etter reglene om fri sakførsel, har vært «rimelig og nødvendig», jf. salærinstruksen § 7.
Jeg er faktisk sint nå. Sint fordi jeg bryr meg om inntekt. Det hadde vært så mye edlere og vakrere om man kunne drifte et advokatkontor på knapper og glansbilder. Jeg er sint fordi min innsats blir devaluert på denne måten.
Men sintest fordi slike situasjoner som denne, som på ingen måte er enestående, er med på å uthule rettshjelpsinstituttet. For det er ikke tvil om at med slike «skjønnsmessige» salæravgjørelser jeg her har beskrevet, blir tapet for et advokatkontor minst om man lar de ferskeste advokatfullmektigene ta fri rettshjelp-sakene.
Og velger man som erfaren advokat allikevel å ta på seg en slik sak, kan man ikke gi samme bistand som man normalt ville gitt - og som man er etisk forpliktet til - dersom man skal forsøke å drive lønnsomt. Slik sett undergraver dommere som etter eget forgodtbefinnende nærmest halverer et godt dokumentert salærkrav, rettssikkerheten for svake grupper.
Mange av de klientene som søker bistand hos oss i Barneadvokatene kommer til oss nettopp fordi de vet at vi bruker tid på klienten. Vi forbereder, roer ned, veileder og gir råd. Mange ganger er vår innsats nettopp årsaken til at en sak kan forlikes, eller at man kan slå seg til ro med et uønsket resultat. Allikevel må kanskje vi også vurdere å skille mellom den hjelpen vi gir til klienter med fri rettshjelp, og klienter som betaler selv.
Og et råd til alle advokater som går i lagmannsretten: Skaff en garanti for at utgifter til utdrag dekkes. Om jeg ikke hadde satt bort arbeidet med utdraget til en av rettens egne medarbeidere, men brukt av min tid på arbeidet, hadde jeg jo uansett ikke fått dekket det. Det kan synes som at til tross for at utdrag er obligatorisk i Høyesterett og som oftest i lagmannsretten, mener man tydeligvis at det er advokaten som er nærmest å dekke utgiftene med denne. Forstå det den som kan.
Komplisert sak
Og nå sitter du og tenker at hun advokaten sikkert har ført massevis av timer. Neida. Dette var en ganske komplisert sak som inneholdt både foreldretvist og barnevern, den har pågått siden mars og var berammet til to dager i Eidsivating lagmannsrett i slutten av oktober. Saken ble forlikt mindre enn to døgn før ankeforhandlingene.
Før vi kom dit inneholdt den bl.a. en begjæring om midlertidig avgjørelse, stadige henvendelser fra retten underveis om å ta stilling til ulike temaer, prosesskriv, telefoner, eposter, etc. For dette var mitt salærkrav 118 timer. Retten satte dette «skjønnsmessig» ned til 75 timer.
Himmel og hav, hvordan kom retten til akkurat 75 timer? Og disse timene skal inkludere arbeid med utdrag på over 800 sider! Jammen må det være godt å sitte som dommer med en fast lønn og la seg fortørne over salærkrav i denne størrelsesorden.
