DEBATT – Tar gjerne ut­fordringen

Visepresident Susanne Eliassen skriver i Juristen 11. september i år at hun ønsker seg valgkamp i Juristforbundet. Jeg forstår det slik at dette først og fremst springer ut av et ønske om å vite mer om hva kandidatene til det nye Hovedstyret – kanskje spesielt presidentkandidatene – står for. Det siste har jeg full forståelse for, og tar gjerne Susannes utfordring

Innledningsvis vil jeg si meg ubetinget enig med Susanne i at det å være Juristforbundets øverste tillitsvalgte, ikke kan dreie seg om å ha «den beste CVen» - hva man nå legger i det. På den annen side kan det vel vanskelig være helt uten betydning hvilken bakgrunn kandidatene til de ulike vervene har. For egen del mener jeg det bør være av betydning at jeg har en bred og variert yrkesbakgrunn, med lang erfaring fra både privat og offentlig virksomhet, og lang erfaring som tillitsvalgt, i ulike sektorer, og både lokalt og sentralt. 

Med unntak av årene som dommerfullmektig og advokat, har jeg vært tillitsvalgt i så godt som hele mitt yrkesaktive liv, og det meste av tiden i Juristforbundet. Den kjennskap til og kunnskap om forbundet som jeg har opparbeidet gjennom disse årene, er en sterkt medvirkende årsak til at jeg nå ønsker å lede forbundet.  

Når det gjelder Susannes konkrete spørsmål og problemstillinger, kan jeg ikke innenfor rammen av dette innlegget, kommentere alt på en fyllestgjørende måte. Til dels skyldes det at jeg pr i dag heller ikke har «gode» svar på alt. Jeg har ikke en slik nærhet til alle problemstillingene som trekkes opp, at jeg nå kan gi uttrykk for en begrunnet oppfatning. 

Susanne tar innledningsvis opp arbeidslivsspørsmål, herunder den nordiske modellen og trepartssamarbeidet, uten at jeg helt oppfatter hva hun ønsker svar på. Dersom det er spørsmål om mitt syn på betydningen av tariffavtaler mv, kan jeg kort si at jeg er sterk tilhenger av et organisert arbeidsliv, og at jeg ser med bekymring på den generelle nedgangen i andelen organiserte arbeidstakere. Jeg mener for øvrig generelt å ha rimelig god innsikt i tariff- og arbeidslivsspørsmål, blant annet på bakgrunn av mitt tidligere verv som leder av Tariffnemnda. 

Når det gjelder spørsmålet om tariffavtaler i deler av privat sektor, er dette en diskusjon jeg ikke kjenner, og derfor ikke har noen mening om nå, ut over at arbeid fra Juristforbundets side for innføring av slike tariffavtaler, i tilfelle må forankres hos medlemmene i de berørte sektorer. 

Spørsmålene om medlemsdemokratiet i forbundet mv, er alt for omfattende til å gå inn på her. Jeg nøyer meg derfor med å si at det etter mitt syn generelt bør være stor grad av seksjons-/ foreningsautonomi, i spørsmål som er av særlig betydning for vedkommende sektor. 

Noen svar

Så noen forholdsvis kjappe svar på enkelte spørsmål:

– Når det gjelder Advokatlovutvalgets utredning, har jeg for min del vært tvilende til om modellen med advokatsamfunn med tvungent medlemskap, ville være mulig å gjennomføre, enn si hensiktsmessig. Som leder av Advokatbevillingsnemnden de siste årene, har jeg vært særlig opptatt av hvordan tilsyns og disiplinærsystemet for advokater skal utformes i fremtiden. I denne forbindelse har jeg kunnet konstatere at departementet, i alle fall foreløpig, har lagt til side advokatsamfunnsmodellen, og gått inn for utvalgets subsidiære forslag, tilsynsmodellen. Det mener jeg er en fornuftig tilnærming. 

– Advokatutdannelsen kunne jeg nok si en del om, men i denne forbindelse nøyer jeg meg med å si at den etter mitt syn bør styrkes, blant annet med henblikk på prosedyre for domstolene. 

– Juristtittelen bør etter mitt syn lovbeskyttes, og forbeholdes kandidater med cand. jur./mastergrad.

– Det følger av det ovenstående at jeg mener kandidater med bachelor i juss ikke bør kunne bli medlemmer av Juristforbundet (med unntak for studentene). 

– Et eventuelt skille mellom politi og påtalemyndighet, er et spørsmål som reiser vanskelige prinsipielle problemstillinger. Jeg følger med interesse Politijuristenes arbeid med  spørsmålet, og har stor forståelse for at arbeidssituasjonen for påtalemyndigheten i politiet nå er slik at problemstillingen er aktualisert. Jeg håper imidlertid at ansvarlige myndigheter vil forstå alvoret i situasjonen, og treffe nødvendige tiltak før situasjonen kommer ytterligere på spissen.

– Allmenn bevæpning av politiet er et spørsmål som jeg ikke har noe «ideologisk» standpunkt til. Som formentlig de fleste, håper jeg at samfunnsutviklingen gjør det mulig å holde fast ved et – i prinsippet – ubevæpnet politi, men bare tiden vil vise om dette slår til. 

– Når det gjelder spørsmålet om hvilke områder forbundet skal bruke tid og ressurser på fremover, og herunder hvilke organisasjoner man skal samarbeide med, må svaret bli at det vil avhenge av de prioriteringer det nye Hovedstyret gjør, innenfor rammen av de føringer som måtte bli vedtatt av Landsmøtet. Om det bør innebære eksempelvis fortsatt deltakelse på FNs kvinnekonferanse og foredrag på kvinnegruppa Ottars landsmøte, har jeg i dag ingen formening om. 

– Med hensyn til samarbeid med andre organisasjoner, bør dette etter mitt syn generelt være et sak-til-sak samarbeid, basert på felles interesser innenfor forbundets vedtatte strategier. Samarbeid med organisasjoner som vil kunne utfordre forbundets vedtekter eller prinsipprogram, vil – i den utstrekning det i det hele tatt skulle være aktuelt –  måtte forutsette en konkret og særlig sterk begrunnelse. 

– Når det gjelder særdomstoler, er det mitt generelle syn at vi er best tjent med å beholde dagens modell, hvor de langt fleste saker som bringes inn for retten, behandles av de alminnelige domstoler. Dette gjelder også for barne og familiesakene, som i dag utgjør en stor del av porteføljen i domstolene, særlig i tingrettene. 

Relevant spørsmål

Susanne tar avslutningsvis i sitt innlegg opp et spørsmål hun fikk fra valgkomiteen knyttet til arbeid med kunnskap om jurister, og juristers anseelse. Hun mener at spørsmålet er feil stilt, idet «det handler om den enkelte og befolkningens behov for kunnskap om rettigheter og behovet for tilgang til juridisk kompetanse», og «ikke om vår anseelse og lønn».  Jeg ser annerledes på det. Spørsmålet er etter mitt syn klart relevant for en presidentkandidat i Norges Juristforbund. 

En president, og andre ledende tillitsvalgte i Juristforbundet, må ha både vilje og evne til å drive interessearbeid/ -kamp på vegne av medlemmene. Forbundet er som vi alle vet ikke utelukkende en interesse- eller arbeidstakerorganisasjon, men arbeidet for medlemmenes lønns- og arbeidsvilkår, i alle sektorer, vil også fremover måtte være en helt sentral oppgave. I denne sammenheng er det etter mitt syn klart at arbeidet med å utbre kunnskap om jurister, og for å opprettholde/heve juristers anseelse generelt, er en viktig oppgave for forbundet. Synet på juristers kompetanse og anvendelighet, særlig hos arbeidsgivere i så vel privat som offentlig sektor, vil ha betydning både for bruken av jurister i konkurranse med andre yrkesgrupper, og for avlønning og vilkår for øvrig. 

Så skal Jurisforbundet i tillegg være en tydelig og gjenkjennelig rettspolitisk aktør, med klare standpunkter, særlig i spørsmål som gjelder rettsstatlige prinsipper og borgernes rettssikkerhet. I tilknytning til det siste, er jeg helt enig med Susanne i at arbeidet for tilgang til juridisk kompetanse, spesielt for utsatte grupper, er et område Juristforbundet fortsatt skal være sterkt engasjert i. Men for meg står ikke dette i motsetning til et aktivt og målrettet arbeid for medlemmenes økonomiske, yrkesmessige og sosiale interesser. 

Presidentens og Hovedstyrets legitimitet overfor medlemmene avhenger etter mitt syn av at vi leverer på begge områder; både som sterk interesseorganisasjon og som rettspolitisk aktør med et sosialt engasjement.