Forskning på vitnepsykologi: – Konklusjoner er blitt mer solid begrunnet

Professor emeritus i psykologi, Svein Magnussen ved Universitetet i Oslo (UiO), er en pioner innen vitnepsykologi. Rundt årtusenskiftet var han med på å etablere forskning på feltet ved UiO, der det etter hvert vokste fram et eget fagmiljø.

Han har blant annet forsket på hukommelse og vitneforklaringer, og på dommeres kunnskap om faktorer som kan påvirke hukommelsen.

Magnussen er også intervjuet av forfatter og journalist Simen Sætre i hans bok om Arnfinn Nesset, der han uttaler seg om de vitnepsykologiske problemstillingene saken reiser. Sætre ble denne høsten tildelt Rettssikkerhetsprisen for sitt arbeid.

Når Magnussen ser på hvordan vitneforklaringene i Nesset-saken utviklet seg, reagerer han særlig på hvordan vitnene kan ha påvirket hverandre over tid.

Snakket sammen over lang tid

– Det første jeg forsto, var at politiet her hadde kommet helt galt ut. Men jeg tror også at man på det tidspunktet ikke var klar over alle feilkildene ved vitneforklaringer og deres pålitelighet, sier Magnussen.

En av feilkildene handler om hvordan hukommelsen påvirkes av informasjon vi får etter en hendelse.

– Hukommelsen vår handler ikke bare om det vi selv observerte, så eller hørte. Den påvirkes også av det vi senere får vite, hva vi snakker med andre om, hva vi selv spekulerer på om hva som hadde skjedd, og så videre, utdyper han.

I Nesset-saken hadde flere av de ansatte snakket sammen over lang tid om hendelser ved sykehjemmet og om hva de mente å ha sett og opplevd. Dette skjedde før saken ble en politisak og de formelle avhørene startet.

– Her handler det blant annet om langtidshukommelse, om ting som kanskje hadde skjedd flere måneder eller år tidligere, og om at vitnene over tid hadde snakket sammen slik at man fikk mer koordinerte forklaringer, sier Magnussen.

– Svært potent effekt

I vitnepsykologien omtales påvirkning mellom vitner gjerne som medvitne-effekten. Det innebærer at informasjon fra andre kan påvirke vår egen erindring av en hendelse, ifølge Magnussen. 

Han mener denne mekanismen er særlig relevant i Nesset-saken, fordi de ansatte snakket sammen over tid.

– Det begynte vel også å gå rykter. Det utviklet seg over tid til en økende mistanke og etter hvert nærmest en bekreftelse på at han var skyldig i disse giftdrapene, sier Magnussen.

Påvirkningen trenger ikke å være bevisst. Vitnene kan selv oppleve det de forteller som et eget minne, selv om erindringen underveis er blitt påvirket av informasjon fra andre. Han understreker at slike mekanismer er godt dokumentert i forskningen.

– Informasjon andre tilfører oss, kan nærmest automatisk inkorporeres i våre egne minner og etter hvert framstå som et eget minne. I vitnepsykologi omtaler vi dette som svikt i kildehukommelse, at vi ikke husker hvor de forskjellige informasjonsbrokker kom fra og alt fremstår som egen hukommelse. Det er uten tvil en svært potent effekt på hukommelsen og en feilkilde som både etterforskere og retten må være svært bevisste på.

Det er også en viktig grunn til at Magnussen mener de tidligste forklaringene kan få særlig betydning når påliteligheten skal vurderes.

– I slike tilfeller må man legge stor vekt på de første forklaringene som blir gitt, og ikke nødvendigvis de som kommer etter hvert, når vitnene – som i denne saken – har snakket sammen og nærmest ubevisst koordinert forklaringene sine, påpeker han. 

– Kan bli sikrere mens minnet blir dårligere

At et vitne blir sikrere på sin egen forklaring over tid, er heller ikke et tegn på at forklaringen er mer pålitelig.

– Det er ganske paradoksalt, fordi vi vet at hukommelsen svekkes over tid. Tiden er den viktigste faktoren for glemsel. Jo lengre tid det går, desto dårligere husker vi, sier Magnussen.

Samtidig kan vitnet bli sikrere på at minnet er riktig. Det er en vanlig effekt at vitner kan bli mer og mer sikre på forklaringene sine. At et vitne forteller noe nytt eller annerledes i et senere avhør, trenger likevel ikke å være problematisk. Det er naturlig at man kan komme på opplysninger som ikke kom fram første gang man ble avhørt.

Men det er når senere forklaringer motsier de tidlige forklaringene at varsellampa må lyse. Da blir spørsmålet hva som har skjedd i mellomtiden – og hvilken informasjon vitnet kan ha blitt eksponert for før neste avhør, mener Magnussen.

– Blir de påvirket av etterforskeren, som gir dem informasjon de selv ikke hadde? Blir de spurt om forhold de selv ikke har observert? Journalister refererer hva vitner sier i rettssaken. Vitner som skal forklare seg senere, kan lese dette og bli påvirket av hva andre vitner har sagt, forklarer han. 

Hvor stor betydning slike påvirkningskilder har for det enkelte vitnet, er imidlertid langt vanskeligere å fastslå.

Samstemte vitner gir ikke alltid sterkere bevis

Hvor stor bevisverdi har det at flere vitner etter hvert gir sammenfallende forklaringer? Ifølge Magnussen avhenger det av hvordan samstemtheten har oppstått. 

– Hvis flere vitner er samstemte og ikke har snakket sammen, er det ganske rimelig å si at dette styrker påliteligheten. De husker det samme, beskriver de samme elementene og forteller historien på samme måte uten å ha påvirket hverandre.

Men dersom vitnene har utvekslet informasjon, kan selve samstemtheten ha en annen forklaring.

– Dersom de gjennom en prosess har snakket sammen og utvekslet informasjon, er det større grunn til å mistenke at samstemtheten skyldes samtalene mellom dem, og ikke nødvendigvis at de hver for seg observerte og husker det samme, sier han.

Det er bakgrunnen for at vitner til den samme hendelsen bør holdes atskilt og bes om ikke å diskutere det de har sett med hverandre.

– Forsiktig med troverdighetsvurdering

På 1980-tallet var kunnskapen om feilkildene ved vitneforklaringer langt mindre utbredt i Norge enn i dag, ifølge Magnussen.

Han trekker fram to hovedområder i vitnepsykologien: pålitelighet og troverdighet. Pålitelighet handler blant annet om hva et vitne kan forventes å huske, mens troverdighet handler om muligheten for å vurdere om et vitne snakker sant.

– De konklusjonene man kunne trekke om de to hovedtemaene for 20 år siden, er først og fremst blitt mer solid begrunnet gjennom forskningen de senere årene.

Kunnskapen har også i større grad funnet veien inn i rettssystemet. Vitnepsykologi kom inn i kursene for nyutnevnte dommere for rundt 20 år siden.

I undersøkelser gjennomført med tolv års mellomrom har Magnussen og medarbeidere sett på hvor mye dommere vet om faktorer som påvirker hukommelsen. Resultatene tyder ifølge ham på at dommere som gruppe er mer bevisste på disse problemstillingene enn de var for 20 år siden.

– Jo mer rettens aktører vet om vitner, vurdering av pålitelighet og troverdighet, hva vi kan forvente at vitner husker og hva som er urimelig å forvente, desto tryggere blir avgjørelsene rettssikkerhetsmessig. 

Magnussen mener utviklingen også kan spores i rettspraksis. Han viser blant annet til en avgjørelse fra Høyesterett i fjor, HR-2025-458-A, som sier at retten må være svært forsiktig med å dømme på grunnlag av en troverdighetsvurdering alene.

– Troverdighetsvurderinger er basert på hvordan mennesker framstår, hvordan de forklarer seg, og hvordan de framstår i retten. En slik vurdering alene ligger på sjansenivå. Du kan ikke avgjøre om folk lyver eller ikke ut fra hvordan de framstår eller hvordan de forklarer seg, sier Magnussen.

En vurdering av troverdighet må derfor bygge på mer enn inntrykket av personen som forklarer seg, mener han.

– Det må finnes andre faktorer og annen kunnskap om saken som kan gi grunnlag for å vurdere om et vitne forklarer seg korrekt eller ukorrekt, sant eller usant.

Samtidig understreker Magnussen at jurister ikke kan forventes å være spesialister i psykologi. Poenget er at rettens aktører bør kjenne til de sentrale fallgruvene når de vurderer vitneforklaringer. Det vitnepsykologien og forskere som arbeider med vitnepsykologi kan gjøre, er å gi retten et solid kunnskapsgrunnlag for egne vurderinger.

Mener en gjennomgang fortsatt kan ha verdi

Når Magnussen vurderer Nesset-saken i lys av dagens kunnskap om vitnepsykologi, mener han det er grunn til å se nærmere på hvordan vitneforklaringene utviklet seg.

– Jeg mener vel at Gjenopptakelseskommisjonen burde ha sett på denne saken. Den endelige vurderingen – altså en faglig vurdering av vitneforklaringene, hvordan de utviklet seg, avhørene og så videre – er vanskelig å gjøre uten en grundig gjennomgang, sier Magnussen.

Magnussen har selv ikke lest avhørene i saken. En ny vurdering måtte derfor gå systematisk inn i materialet.

– Jeg tror man er nødt til å se på hele saken. Man kunne blant annet se på vitner som er blitt avhørt flere ganger, og undersøke hvordan forklaringene deres utvikler seg. Man må vurdere hvorfor forklaringene har endret seg. At forklaringer endrer seg, er i utgangspunktet et lite faresignal når man vurderer påliteligheten av det vitnene forklarer seg om.

Magnussen mener en gjennomgang mer enn 40 år senere fortsatt kan ha verdi – og ikke bare for å belyse hvordan vitneforklaringene ble behandlet den gangen.

– Den kan også gi ny kunnskap om skyldspørsmålet og selve saken. Jeg tviler på om Nesset ville blitt dømt på det grunnlaget som forelå den gangen dersom saken hadde kommet opp i dag.

Han mener også at selve etterforskningen trolig ville sett annerledes ut med kunnskapen politiet har i dag.

– Etterforskningen ville også antakelig vært helt annerledes. Etterforskere i dag kjenner til mange av de feilkildene vi nå snakker om, er langt mer bevisste på dem og har denne kunnskapen med seg.

Magnussen understreker samtidig at kritikken av vitneforklaringene ikke innebærer at han mener vitnene bevisst ga uriktige opplysninger.

– Dette er folk som helt åpenbart har forsøkt å gjøre det beste de kunne. Det handler ikke om at vitnene bevisst fordreier historien. De rapporterer og forteller det de selv mener å huske. Men det vi selv mener å huske, er ikke nødvendigvis det samme som det vi faktisk observerte og fortolket på det aktuelle tidspunktet. Minnet kan være påvirket av mange faktorer.

– Terskelen er svært høy

Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker kan ikke uttale seg om den har mottatt en begjæring om gjenåpning av Nesset-saken. Bare den som eventuelt har sendt inn en slik begjæring, kan opplyse om det.

Kommisjonen har også en hjemmel for å vurdere en straffesak på eget initiativ.

– Terskelen for dette er meget høy, og så vidt jeg vet har den aldri vært benyttet i de 22 årene som kommisjonen har eksistert, sier leder Kamilla Silseth til Juristen.

Silseth viser til at utgangspunktet er at den domfelte eller en av arvingene må begjære gjenåpning. Dersom det skjer, vil kommisjonen vurdere saken på vanlig måte.

Hun vil ikke uttale seg om hvordan kommisjonen vil vurdere Nesset-saken dersom det foreligger eller kommer en begjæring om gjenåpning.