Professor advarer: Kontrollen mot korrupsjon må styrkes

– Avsløringene rundt Epstein-filene handler om at det kan utvikle seg miljøer på det øverste nivået i statsforvaltningen og politikken, hvor kontrollmekanismer ikke fungerer godt nok til å tilstrekkelig forebygge utilbørlig påvirkning. Det er et problem jeg tror man kunne ha forutsett, sier professor Tina Søreide ved Norges Handelshøyskole (NHH) til Juristen. 

Det er flere tegn som tyder på at integritetsmekanismer ikke nødvendigvis blir godt nok respektert, mener Søreide. Hun påpeker at førstelinjeforsvaret er det som ikke er straffelov. Men det er systemer som skal forebygge korrupsjon, og som må få ha selvstendig effekt.

– Det handler om interessekonflikter og habilitet, om arkivering og om å være åpen om hvem man møter. Mekanismene skal sikre innsyn og styrke folks tillit til at beslutninger blir tatt på et objektivt grunnlag, understreker hun.

Søreide mener at vi ikke ville sett like alvorlige eller omfattende koblinger til Epstein-sakene dersom toppnivået i politikken og statsforvaltningen hadde jobbet grundigere med de integritetsmekanismene Europa­rådets antikorrupsjonsorgan, Greco, har anbefalt Norge å forbedre. Til tross for gjentatte anbefalinger fra Greco over flere år, har ikke Norge fulgt dem opp i tilstrekkelig grad. 

– Da de første anbefalingene kom i 2014, påpekte jeg og andre hvor viktig slike mekanismer er for å sikre tillit – ikke fordi man antar at stortingsrepresentantene gjør noe galt, men fordi strukturer må være på plass. Den gang mente stortingspresident Olemic Thommessen at det ikke var så nødvendig, fordi stortingsrepresentanter er personer man i utgangspunktet skal kunne ha tillit til. Men hvis det er holdningen, blir det nok litt optimistisk, understreker Søreide og presiserer: 

– Tillit må støttes av kontrollmekanismer som sikrer at beslutninger og budsjettallokeringer tas på et objektivt grunnlag.  

– Normene brytes 

Søreide viser til de siste års skandaler på Stortinget og mener det er nødvendig å innføre ordninger som enda bedre sikrer registrering av egen og ektefelles eiendom, aksjer og andre økonomiske interesser.   

– Slike forhold bør registreres for personer på høyt nivå, enten det gjelder Stortinget eller statsforvaltningen. Man skal være åpen om interessekonflikter og kritisk vurdere egen habilitet – det får alle beskjed om. Spørsmålet er i hvilken grad det faktisk gjøres. Noe av det Greco har påpekt overfor Norge, er at det også bør komme forutsigbare reaksjoner når disse prinsippene og normene brytes, sier Søreide.

Tina Søreide

• Økonomiprofessor med spesialisering i rettsøkonomi og korrupsjon. Fagområdet kombinerer økonomisk metode med juridiske problemstillinger.   
• Forsker på korrupsjonsregulering, konkurranserett, håndheving av selskapskriminalitet og spørsmål knyttet til styring (governance) og uetisk eller ulovlig atferd i selskaper (corporate misconduct).  
• Har tidligere hatt postdoktorstilling ved juridisk fakultet (UiB). 

Kilde: NHH 

Norge har, på lik linje med andre land, regelverk som skal hindre korrupsjon. Men dersom brudd ikke får konsekvenser – for eksempel når det oppstår mistanke om interessekonflikter hos en statsråd eller andre på høyt nivå – vil det lett svekke tilliten til det politiske toppsjiktet. Epstein-sakene viser at selv erfarne representanter fra dette sjiktet kan bli litt for avslappet i møte med reglene, advarer hun. 

Selv om de aller fleste saker håndteres riktig, fester det seg hos befolkningen når de ikke gjør det. Søreide mener skepsisen i befolkningen har vært stor før Epstein-filene ble offentliggjort.  

– Det har vært en rekke saker om stortingspolitikere og pendlerboliger, reiseregninger, politikere eller deres ektefeller som gjør store aksjekjøp – kanskje på grunnlag av deres særlige tilgang til sensitiv informasjon, forklarer Søreide og legger til:

– Da Nicolai Tangen inviterte til generøst arrangement i USA, var det få av de inviterte på høyt nivå i statsforvaltning og politikk som så problemer med å takke ja til det.  

– Blir tvunget til å ta tak 

– Hva tenker du om at vi i Norge har hatt flere slike saker over kort tid – og hva gjør det med opinionens tillit til forvaltningen og til dem som forvalter makt og tillitsverv? 

– I norsk sammenheng, i nyere norsk historie, vil jeg si at dette er ganske spesielt. Vi har så vidt jeg vet aldri før sett en tidligere statsminister bli etterforsket av politiet for korrupsjon. I dette komplekset nevnes en rekke tidligere ministre – enten fordi de skal ha tildelt midler, hatt vennskapelige forbindelser med Epstein, eller fordi de har unnlatt å reagere når de har sett røde flagg, sier hun og legger til: 

– Det nevnes ganske mange navn som alle kjenner. Det er de mest sentrale politikerne i Norge, i kjernen av den politiske eliten.

Avsløringene gjør at Norge blir nødt til å ta tak i utfordringene – etter at de er blitt påvist utenfra. 

– Jeg tror det er nettopp dette som gjør at folk mister tilliten til politikere. Når slike saker kommer opp, blir folk sinte.  Vi burde aldri havnet i denne situasjonen. Vi burde hatt systemer og integritetsmekanismer på plass som hindret at vi ble tvunget utenfra til å rydde opp. Vi burde klart å rydde opp i eget hus selv, konstaterer Søreide. 

Hvorfor bryte regler? 

Søreide sier de aller fleste offentlig ansatte virker å ha en etisk ryggmargsrefleks mot det å ta imot gaver som kan være motivert av deres posisjon, og som tilsier at det de eventuelt mottar rapporteres inn.  

– Hva er det som skjer når ansatte som kjenner reglene, likevel bryter dem? Kan du si noe om mekanismene bak? 

– I enkelte miljøer skjer det nok en form for normforskyvning, for eksempel fordi noen begynner å føle seg trygge på at det ikke får konsekvenser dersom de lar være å rapportere en mulig interessekonflikt. Får de en positiv erfaring med dette – for eksempel at en ferie til en paradisisk øy bare oppleves som noe hyggelig – kan det skli ut, forklarer Søreide.

Hun mener at de mest erfarne politikerne likevel burde hatt dette som en enda sterkere refleks enn andre. 

– Det virker som om de har følt seg trygge på at forholdene ikke ville bli avslørt og at kontrollmekanismene ikke ville få effekt for dem. Hadde de trodd at det ville få konsekvenser, for eksempel at de måtte forklare seg, eller oppleve at det kunne gå utover deres karriere, ville de nok ha vært langt mer påpasselige, sier hun. 

Søreide mener at politikerne vet svært godt at når de har bestemte verv og posisjoner, er det utfordrende å skille mellom hva som er privat og hva som er knyttet til jobben. 

– Det er ikke slik at man kan ta imot en ferie bare fordi man er blitt venner. Vennskap i disse kretsene henger tett sammen med arbeidet man gjør. Selv om man beveger seg mellom formelle og uformelle settinger – middager, møter og arrangementer – kan man ikke glemme at man er på jobb. I slike roller er man i praksis på jobb hele tiden, og forventes å være bevisst dette døgnet rundt, sier Søreide. 

Hun mener at de som bryter regler godt kan være personer som tar vervene sine på alvor, men som samtidig setter pris på de uformelle settingene – som også kan være nyttige for jobben. 

Det er imidlertid vanskelig å si nøyaktig hvor det glir over fra uaktsomhet rundt interessekonflikter, til kyniske quid pro quo-arrangementer godt over den strafferettslige terskelen for korrupsjon, der betydelige verdier byttes mot informasjon eller påvirkning på beslutninger.

– Og så kan det gli over i at de begynner å ta imot verdier som privatperson – som en ferie. Da har de glemt noe av det de egentlig vet: at kontrollmekanismene finnes. De har blitt minnet om dem mange ganger, men har fått en oppfatning av at mekanismene ikke vil få effekt for dem, sier hun.  

Varslingshus 

Når vi ser framover er Søreide tydelig på hva som er nødvendig for å redusere risikoen for korrupsjon, skandaler og mistillit til øverste ledere, politikere og statsforvaltningen framover.  

– Jeg mener en tospors-ordning for korrupsjonssaker er helt nødvendig i Norge. Vi bør ha mer eksplisitte ikke-strafferettslige muligheter til å forebygge og reagere på mistanker om korrupsjon i offentlig og privat sektor. Det har vi ikke godt nok i dag. Vi har forvaltningsrett, ja, men vi mangler et administrativt spor for håndtering av brudd på regelverk, slik vi har på andre viktige reguleringsområder i samfunnet – sikkerhet, arbeidsmiljø, konkurranse, finans, mattilsyn og så videre. På korrupsjon har vi i praksis bare straffeloven, sier hun.

Hva må til for å hindre korrupsjon? Dette er rådene fra professor Tina Søreide ved NHH og Greco

• Greco, har i flere år anbefalt forbedringer i integritetsmekanismene for de øverste nivåene i politikken og statsforvaltningen, uten at disse anbefalingene er blitt godt nok implementert. 
• Det må være velkjent hvordan den strafferettslige reguleringen er å forstå.  Innholdet i aktuelle integritetsmekanismer må være tydelig, deriblant forvaltningsrettslige plikter og innholdet i relevante retningslinjer. 
• Etisk dilemmatrening for personer i utsatte posisjoner kan være hensiktsmessig, slik det er vanlig som ledd av compliance-trening i privat sektor. 
• Det må være forutsigbart at det kommer en reaksjon hvis en ansatt eller leder lar være å registrere en gave, eller på annet vis, unngår å håndtere sine mulige interessekonflikter.   
• Å styrke førstelinjeforsvaret mot korrupsjon handler om å la regler, kontroll og reaksjoner få effekt, selv om det ikke foreligger mistanke forhold som er over den strafferettslige terskelen for korrupsjon. Randomiserte kontroller er velegnet hvis det ikke er noen som stiller kritiske spørsmål.
• Tiltakene som ble anbefalt av varslingsutvalget (2018) bør utredes videre, særlig det å få på plass et bedre mottak for varslere i Norge og solide varslingsrutiner.  
• Etablere et lobbyregister for å gi befolkningen bedre innsikt om møtevirksomhet, forbedre reglene om penger i politikk (som er under utredning), og sikre pressens mulighet til være vaktbikkje i samsvar med prinsippene bak offentlighetsloven. 
• Økokrim må sikres kapasitet til å kunne følge opp reelle mistanker med etterforskning, slik de fikk til nå i etterkant av Epstein-avsløringene.  

Kilder: Professor Tina Søreide ved NHH og Greco

Det blir ofte ikke tatt tak i brudd på regler om interessekonflikter før man tror terskelen for strafferettslig korrupsjon er nådd. Søreide tror det kan henge sammen med at vi ser på oss selv som et høytillitsamfunn. 

– Hvis alle antar at alle andre er til å stole på, blir det vanskelig å stille de ubehagelige spørsmålene. Du spør jo ikke en kollega: «Har du registrert reiseregningen din på riktig måte?» eller «Er du sikker på at dette ikke var en utilbørlig fordel?» Slike spørsmål kan både provosere og være vanskelig å stille i et samfunn hvor vi er tilbøyelige til å ta tillit for gitt. 

Som eksempel viser hun til klippet fra Stortinget i 2019, som nylig ble diskutert i NRKs Debatten. I klippet stiller Bjørnar Moxnes (Rødt) og Carl I. Hagen (Frp) kontrollspørsmål knyttet til Epstein. 

– Anniken Huitfeldt (Ap) og Ine Eriksen Søreide (H) svarte da på en måte som gjorde det klart at de oppfattet spørsmålene som konspiratoriske og ufine – til tross for det som hadde kommet fram. Det er interessant, sier Søreide og utdyper:  

– Fordi det illustrerer hvor lett kontrollspørsmål kan bli oppfattet som mistenkeliggjøring i et høytillitsmiljø. Hvis vi mangler tydelige og forutsigbare integritetsmekanismer, trenger vi i alle fall en kultur der slike spørsmål er legitime – uten at de avfeies som konspirasjon.

Varsling 

Kontrollen for å hindre korrupsjon vil ikke fungere uten solide strukturer for varsling. Norge har fortsatt ikke implementert EUs varslingsdirektiv i norsk rett. 

– Når det kommer varsler om potensielt alvorlige lovbrudd, må vi håndtere dem tidlig og ivareta både varsleren og den det varsles om. Jeg mener vi burde hatt et eget varslingshus, slik jeg hører de har i Nederland – et uavhengig sted der man kan få råd, legge inn alvorlig informasjon og få profesjonell oppfølging. I Nederland har dette huset rapporteringsmulighet direkte til forsamlingen av folkevalgte. Dette var en anbefaling fra det norske varslingsutvalget, som heller ikke er fulgt opp fullt ut, påpeker hun.  

– Hva tenker du – vil det komme offentlige korrupsjonsskandaler framover? 

– Ja, det skjer i alle samfunn. Vi må kunne operere på en tillitsbasert måte, og tilliten vil kunne misbrukes også med bedre systemer. Det er dessuten ganske åpenbart at hvis kontrollmekanismene ikke er tilstrekkelig på plass, vil det kunne finnes andre miljøer eller klikker der man har utviklet en noe for avslappet holdning til integritetsmekanismer. I så fall er det bare et spørsmål om tid før nye alvorlige interessekonflikter på høyt nivå avdekkes. Den varslede uavhengige granskningen vil kanskje bidra til nødvendige forbedringer. 

Hun mener det er svært sannsynlig at det vil komme flere skandaler hvis Norge fortsatt unnlater å følge opp anbefalingene fra blant andre Europarådet, EU og OECD. 

– Hvis vi ikke tar dette inn over oss og erkjenner at anbefalingene faktisk er nyttige også for oss, og hvis vi ikke implementerer EU-­direktivene eller sikrer bedre systemer for å ivareta varslere som melder om kritikkverdige eller ulovlige forhold, ja, da tror jeg vi vil se flere skandaler.

Intervjuet med Søreide er en del av Juristens temautgave "Tillit i krise" (Juristen 1-26). Når det gjelder "de norske Epstein-sakene" minner vi om at ingen så langt er tiltalt eller dømt i dette sakskomplekset og at sakene befinner seg på etterforskningsnivå.