Kartlegger ytringsfriheten  i Norge

Aarli er professor og prodekan for forskning ved juridisk fakultet ved Universitetet i Bergen. De to andre med jusutdannelse i kommisjonen er Adele Mestad (direktør i NIM), og journalist Eirin Eikefjord.

– Vi har også med en jusstudent, og det blir veldig tydelig at en del vi lærer på jusstudiet, og som mange jurister tar som en selvfølge, er veldig nyttig kunnskap. Bare dette med å lese offentlige dokumenter og hvordan de skal bygges opp, sier hun.

Kommisjonen ble oppnevnt i 2020 og ledes av Kjersti Løken Stavrum. Mandatet er blant annet å kartlegge digitaliseringens påvirkning på ytringsfriheten, ettersom det har skjedd en voldsom utvikling siden forrige ytringsfrihetskommisjon leverte sin rapport i 1999.

– Det er hele tiden viktig å kartlegge. Den forrige kommisjonen lagde en verdiplattform som vi i dag opplever å være veldig preget av en førdigital tid. Den digitale utviklingen har gjort at toleranse og mangfold er hensyn som er viktige å ta opp og diskutere når vi snakker om ytringsfrihet. Når rammevilkårene er så forandret – når blir ytringsfriheten krenkende og hvor mye må man tåle? spør Aarli.

Hun mener digitaliseringer har laget helt nye premisser for hvilke rammer man kan sette for ytringsfrihet.

– Nasjonalstaten er nesten ikke lenger en parameter, men en ramme for insentiver for ytringsfrihet. Et viktig spørsmål er hvordan vi kan tilrettelegger for gode vilkår og bred deltakelse i debatten. Hvem deltar i dag og hvilket behov har vi for at folk flest skal bruke offentligheter?

Aarli peker på at omfanget av informasjon i dag er stort, og at mange ytrer seg om mye.

– At sosiale medier gir en tilvekst i offentlige ytringer, det er det ingen tvil om. Det har også en kostnadsside at man blir eksponert på en annen måte enn man ble før. På individnivå er det nok mange som har negative erfaringer med den nye formen for ytringsfrihet og kan vegre seg for å delta. Men på samfunnsnivå til jeg si at sosiale medier først og fremst har positive sider, sier hun.

– Det har vært en utrolig spennende kartleggingsprosess. Virkelig­heten er en helt annet i dag enn for over 20 år siden, sier Aarli.

– Viktig med jurister

Kommisjonen er inne i sin siste fase av arbeidet, og sender rapporten i trykken i juli. Resultatene presenteres under Arendalsuka i midten av august.

Selv om kommisjonen ikke er en lovkommisjon, men skal vurdere ytringsfrihetens stilling, opplever Aarli at juristene i gruppa har hatt mye å bidra med.

– Idet man skal begynne å se på tiltak er det fint å ha jurister med legalitetsprinsipper i ryggraden. Hvis man bare oppholder seg sammen med jurister tenker man kanskje ikke over at jurister får et usedvanlig reflektert og nyansert syn på lovgivning som styringsverktøy gjennom utdannelsen. Jeg ser at når det snakkes om behovet for ny lovgivning og hva som skal være straffbart, så har vi ofte en annen innfallsvinkel enn de andre medlemmene i kommisjonen.

Aarli forteller at kommisjonen blant annet har sett nærmere på straffelovens paragraf 185 om hatefulle ytringer.

– Uten at vi har hatt noen ambisjon om å endre meningsinnholdet, men nettopp fordi bestemmelsen har vært kritisert for å være vanskelig å forstå for folk flest og fordi den har blitt stadig mer brukt, sier hun.

– Bestemmelsen er vanskelig å forstå, og det har utviklet seg retningslinjer i praksis som ikke fremgår av ordlyden. Terskelen for straff er høyere enn man skulle tro når man leser lovteksten. I diskusjonene om hva som kan gjøres med dette, har juridisk kompetanse om hvordan lover tolkes vært både nyttig og nødvendig.

Ytringsfrihet i arbeidslivet

Utvalget har også sett nærmere på ytringsfrihet i arbeidslivet, etter mange innspill om dette i startfasen av arbeidet.

– Her er det tydelig at folk opplever utfordringer. Mange opplever at det er vanskeligere å ytre seg som arbeidstaker enn tidligere og er derfor mer tilbakeholdne. Det gjelder særlig offentlig ansatte. Noe av grunnen kan også her være spredningsmuligheten av sakene, tror jusprofessoren.

Her mener hun også juristene i kommisjonen har hatt en nyttig rolle, som kjenner regelverket om offentlighet, merinnsyn og taushetsplikt.

– Hvis man ser disse regelverkene i sammenheng kan de kanskje i seg selv si noe om hvorfor offentlig ansatte er blitt mer tilbakeholdne enn før, sier hun, og fortsetter:

– Faren med å bryte reglene og vise for lite offentlighet er i praksis lik null, mens konsekvensene ved å bryte med taushetsplikten eller GDPR kan være store. Jeg har sett det som en viktig oppgave for juristene å forklare at det er en regelsystematikk som kan gjøre ytringsfriheten mer begrenset enn reguleringene i utgangspunktet tar sikte på.

Den nye oppmerksomheten om personvern er også et resultat av utvidelsene i ytringsfriheten digitaliseringen bringer med seg.

– Et styrket personvern, strengere krav til samtykke og behovet for å anonymisere offentlige dokumenter som skal publiseres på nett, er ting som griper inn i friheten til å ytre seg. Nå er vi en ytringsfrihetskommisjon, og det er en personvernskommisjon som jobber parallelt med oss, men de to områdene påvirker helt klart hverandre, sier Aarli.

Ønsker ikke tellekanter

I våres leverte utvalget ledet av Anine Kierulf sin NOU om akademisk ytringsfrihet. Aarli forteller at hun naturligvis leste rapporten med stor interesse og er imponert over arbeidet utvalget har gjort på under et år.

Les hele intervjuet med Anine Kierulf her

– Den kartlegger en del av de samme tingene som vi gjør og viser hva den digitale utviklingen har gjort for ytringsfriheten i akademia. Den viser også at med en gang man kikker på et mer begrenset felt ser man lettere hva digitaliseringen gjør og hvordan den endrer samhandlingen mellom oss mennesker. Rollene som undervisere, studenter og kollegaer kan ikke sammenliknes med tilsvarende roller i en førdigital tid, sier hun.

NOU-en mener også det formidles for lite og foreslår blant annet innføring av en indikator for formidling.

Som akademiker selv, kjenner Aarli seg igjen i flere av årsakene til at det ikke formidles mer, spesielt dette med manglende tid. Hun er likevel bekymret for at rapporten fokuserer for mye på å få formidling i et tellekantsystem.

– Jeg mener rapporten er et godt utgangspunkt for diskusjoner om hvordan vi vil at ytringsklimaet i akademia skal være. Jeg tenker at den enkelte forsker først og fremst har et ansvar for å formidle på sitt eget forskningsfelt, men å legge for sterke føringer for hvordan og til hvem dette skal skje synes jeg er vanskelig, sier hun.

– Jeg er redd det skal bli enda en ting som kommer på blokka under medarbeidersamtalene – hvor mye har du formidlet til allmennheten i år da?

Aarli mener at også undervisning og kunnskapsdeling mellom kollegaer er viktige former for formidling.

– Jeg er enig i at en av de største utfordringene handler om tid. Jeg er utrolig imponert over flinke folk som for eksempel Anine Kierulf og Sofie Høgestøl som finner tid og som formidler på en så fantastisk måte. Mye handler nok også om personlige egenskaper, tror hun.

Professoren er opptatt av at jurister har et samfunnsansvar for formidling og verdifull kunnskap i offentlige debatter.

– Jeg skulle gjerne sett flere jurister i den offentlige debatten. Jeg tror mange undervurderer verdien av sin egen juridiske allmennkunnskap. Den kan brukes til så mye. Jeg er bare litt bekymret for tellekanter når det kommer til formidling, avslutter hun.