Undersøkelse om ytringsfrihet: - Forskere er ekstra forsiktige når temaet er politisk kontroversielt

Denne våren kom boken «Ytrings­frihet i en ny offentlighet», et produkt av flere års utforskning av status for ytringsfriheten i Norge og som har en rekke vitenskapelige bidragsytere. Et av temaene som tas opp er forskeres deltakelse i offentlig debatt. Det pekes på at blant annet polarisert debatt kan føre til at forskere trekker seg tilbake, og at viktige temaer og perspektiver dermed ikke finner veien til offentligheten.

Marte Mangset, Arnfinn H. Midtbøen, Kjersti Thorbjørnsrud og Dag Wollebæk har  undersøkt hva som fremmer eller hemmer forskeres deltakelse i offentligheten og hvilke erfaringer forskere som arbeider med politisk betente problemstillinger har med deltakelse i det offentlige ordskiftet.

De har blant annet dybdeintervjuer forskere som jobber med klima- og miljøforskning, kjønns- og likestillingsforskning og innvandrings- og integreringsforskning – emner som er gjenstand for stor debatt og som representerer politiske skillelinjer i befolkningen. De lener seg også på en spørreundersøkelse blant vitenskapelig ansatte. Analysene viser at det finnes en flere hindre for forskeres offentlige deltakelse.

«Nær halvparten av forskerne i surveyutvalget forteller at de har begrenset seg i formidlingen av egen forskning. Dette er spesielt utbredt blant samfunnsvitenskapelige forskere og gjelder i særlig grad dem som jobber med innvandringsrelaterte spørsmål, kjønn og likestilling», heter det.

Fagfellers fordømmelse

Det er ulike grunner til at forskere begrenser seg: Det kan dreie seg om at formidling tar tid og gir liten uttelling i det akademiske systemet, skepsis til mediedynamikk og polarisert debatt, frykt for hets og sjikane, eller en opplevelse av personangrep fra kolleger og manglende støtte fra arbeidsgiver.

«Intervjuene våre tyder på at forskere er ekstra forsiktige når temaet er politisk kontroversielt og dreier seg om sårbare minoritetsgrupper», skriver forfatterne. 

Temaer som er politisk kontroversielle kan også føre til frykt for fagfellers fordømmelse som hets og sjikane fra aktører utenfor akademia.

«Dette er temaer der mange av forskerne vi har intervjuet, trår svært forsiktig eller helt lar være å uttale seg om i offentligheten. For noen er frykten for negative konsekvenser grunn nok til å trekke seg tilbake, for andre er det konkrete negative erfaringer som ligger til grunn, både knyttet til hets utenfra og intern fordømmelse og ekskludering», skriver forskerne. 

Flere er også bekymret for å «bli tatt til inntekt for politiske grupper og bevegelser man ikke ønsker å styrke». Andre forskere forteller om erfaringer av å bli plassert «på feil side», der beskyldninger om kynisme og manglende moralsk integritet kan bli resultatet.

Men det legges også vekt på å ikke tegne et for mørkt og dystert bilde: Over halvparten av forskerne i surveyundersøkelsen svarte at de ikke har latt seg begrense i sin formidling.

Funnene fortjener likevel økt oppmerksomhet når man snakker om ytringsfrihet i akademia, skriver forfatterne.

«Selv om forskerne i våre undersøkelser, de som jobber med kontroversielle felt og opplever mye kritikk, sjelden trekker seg helt tilbake fra offentligheten, velger en del altså å unngå visse temaer. Dette kan føre til at noen samfunnsområder blir underbelyst i offentligheten, noe som igjen kan ha betydning for informasjonsfriheten og dermed for den brede demokratiske samtalen».

Tabu

Et annet forskningsprosjekt i boka, som presenteres av Johannes Due Enstad og Kjersti Thorbjørnsrud, handler om politisk meningsmangfold og ytringsfrihet i akademia.

De spør om det er temaer som er det er tabu for forskere å snakke om eller forske på – og dersom det er slik, i hvilken grad de er knyttet til forskeres politiske og ideologiske orientering.

Undersøkelser viser at forskere i Norge, og særlig samfunnsvitere og humanister, befinner seg et godt stykke til venstre for befolkningen generelt i sine politiske sympatier og grunnverdier – noe som også gjenspeiler forholdene i forskningsmessig toneangivende land som USA og Storbritannia, ifølge forfatterne.

«En rekke studier har pekt på at ideologisk homogenitet blant samfunnsforskere kan ha negative konsekvenser ved at politiske sympatier begrenser hvilke spørsmål forskere stiller, hvordan data tolkes, hvordan funn rammes inn, hva som siteres og kanoniseres, og hva som forbigås i stillhet. Hovedpoenget her er at tendensen til bekreftelse og faren for ikke-erkjente blindsoner og gruppetenkning øker når forskerfellesskapet deler den samme grunnleggende ideologiske og politiske orienteringen», skriver de.

Undersøkelser viser at forskere, på tvers av fag og institusjoner, stemte på partiene Rødt, SV og MDG i langt høyere grad enn befolkningen generelt.

Uønsket funn

En rekke av forskernes informanter opplever at politisk homogenitet filtrerer ut potensielt viktige forskningsspørsmål som ikke harmonerer med rådende verdier. En annen effekt av politisk homogenitet, som flere informanter trekker fram, er at noen typer funn oppfattes som uønsket.

«Flere av forskerne vi har intervjuet, peker på både vitenskapelige og sosiale konsekvenser av politisk homogenitet. Vitenskapelig handler det om alle spørsmålene som ikke blir stilt og utforsket fordi de ikke registreres som relevante eller verdt å forfølge på forskerfellesskapets moralske radar; sosialt handler det om risikoen for å bli utstøtt av fellesskapet dersom man gir uttrykk for oppfatninger som går på tvers av rådende ideologiske normer».

Forskere forfatteren har snakket med, peker på felt der det er risikabelt å uttale seg. For mange handler det om frykten for reaksjoner i den offentlige debatten mens for andre handler det like mye eller mer om reaksjoner fra deler av fagmiljøet, der noen opplever at det man gjør som forsker, kobles til ens moral og personlige egenskaper.

Én forsker forteller om, å etter å ha ha publisert en kronikk, bli møtt med taushet blant kollegene, og kronikken ble fjernet fra arbeidsplassens oppslagstavle, som ble brukt til å synliggjøre forskernes mediebidrag. En annen takket nei til et avisintervju av frykt for negative reaksjoner fra et fagmiljø der vedkommende opplevde at man var i ferd med å bli «svartelistet» av ideologiske årsaker. Frykten var at et slikt intervju kunne bidra til at en ny bok ikke ville havne på pensumlistene.

Forfatterne peker på at ideologisk slagside også er et spørsmål om tillit.

– Hvis hele forskningsfelt over tid blir preget av politisk homogenitet, vil dette kunne redusere tilliten hos den delen av publikum som ikke deler feltets ideologiske verdiorientering. I verste fall risikerer man å ende opp i det psykologen Philip Tetlock kalte «scientific hell», hvor man som forsker mister muligheten til å gjøre krav på ekspertise hos andre enn dem som allerede utgjør ens egen menighet, skriver de.