Er begrepet akademisk ytringsfrihet nyttig?

Av professor dr. juris Terje Einarsen (UiB)

Ytringsfriheten har en formell juridisk side knyttet opp mot Grunnloven § 100 og menneskerettighetene, som til en viss grad rettmessig kan begrenses gjennom lovgivning og skrevne eller uskrevne normer. Den har også en reell side, som gjelder ytringsklima eller ytringskulturen i samfunnet generelt eller på bestemte områder. Et brutalt ytringsklima eller en svak kultur for frie ytringer i visse miljøer kan typisk gjøre det vanskelig å bruke den formelle ytringsfriheten i praksis.

Den formelle ytringsfriheten i Norge er ikke så mye analysert og drøftet i Kierulf-utvalgets rapport (NOU 2022: 2 Akademisk ytringsfrihet – God ytringskultur må bygges nedenfra). Oppdraget har vært et annet, nemlig i henhold til mandatet å utrede og vurdere vilkårene for akademisk ytringsfrihet i Norge og gi anbefalinger om å styrke den reelle akademiske ytringsfriheten gjennom god ytringskultur.

Begrepet akademisk ytringsfrihet gjennomsyrer hele utredningen. Det er derfor overraskende at dette begrepet slett ikke har vært et etablert norsk begrep. Google-søk gir så å si ingen treff før mandatet og utvalgets arbeid. Det finnes heller ikke i de rapportene som utvalget viser til, for eksempel Vidar Strømmes Rapport 2020:14 (Institutt for samfunnsforskning), Ytringsfrihet i Akademia. Her brukes begrepene ytringsfrihet og akademisk frihet. Et av de ytterst få treffene var i overskriften til et vedlegg inntatt i NOU 2006: 19 Akademisk frihet (Vedlegg 1), skrevet av professor dr. juris Johan Giertsen (UiB). Men det Giertsen drøfter i sin fremstilling er tradisjonelle juridiske spørsmål i skjæringspunktet mellom Grunnloven § 100 og mulige begrensninger i akademikeres formelle ytringsfrihet, av hensyn til verdier som sannhet og saklighet når akademikere uttaler seg i offentligheten eller i en lærerrolle.

En mulig teori er at begrepet akademisk ytringsfrihet i det nevnte vedlegget, altså nær sagt i «forrige NOU», kan ha inspirert forfatterne av mandatet i departementet – men nå brukt med et noe annet siktemål.

Heller ikke i andre land eller internasjonalt ser begrepet akademisk ytringsfrihet ut til å finnes, for eksempel på engelsk. Det man derimot finner er begrepene ytringsfrihet og akademisk frihet som to selvstendige begreper.

Det finnes selvfølgelig drøftelser av akademikeres ytringsfrihet, også i nasjonal og internasjonal rettspraksis. Å tale om akademikeres ytringsfrihet er begrepsmessig og tankemessig uproblematisk, på samme måte som når det gjelder andre grupper som gjennom sitt arbeid kan ha særlig kunnskap om viktige forhold i samfunnet, for eksempel kan det gjelde:

• forvaltningstjenestemenns ytrings­frihet
• helsepersonells ytringsfrihet
• stortingsrepresentanters ytringsfrihet
• dommeres ytringsfrihet
• journalisters ytringsfrihet

Her kan det rettslig sett være spørsmål både om det gjelder særskilte ytringsprivilegier eller særskilte begrensninger i ytringsfriheten i det offentlige rom på grunn av virksomhetens karakter, for eksempel hvor det kan være behov for taushet eller krav om moderasjon mht hva og hvordan personer uttaler seg offentlig. Dette kan være begrensninger fastsatt i lov, i arbeidskontrakter eller begrensninger som befinner seg i en gråsone av påberopt lojalitet til arbeidsgiver eller eksterne kontraktspartnere.

Det som er spesielt for akademikere som driver forskning og forskningsbasert undervisning er at de har akademisk frihet, som både dekker forskningsfrihet, og formidlingsfrihet i relasjon til fagmiljøene, studenter og den brede offentligheten. Akademisk frihet og ytringsfrihet har innhold som kan beskrives som et bilde av to sirkler som delvis overlapper hverandre. 

Trenger vi så et eget begrep for det som overlapper eller for noe av det som overlapper, og er i så fall akademisk ytringsfrihet den beste karakteristikken? Kan dette begrepet forvirre mer enn det oppklarer? Retter det oppmerksomheten mot eller bort fra de viktigste spørsmålene? 

Utvalget vil ikke definere begrepet akademisk ytringsfrihet, men fremhever at akademisk ytringsfrihet er et tredje fenomen, ved siden av akademisk frihet og ytringsfrihet, se særlig NOU 2022: 2, s. 20–24. Utvalget forklarer begrepet funksjonelt: det handler om friheten til å formidle egen og andres forskning pluss egen erfaringsbasert akademisk kunnskap i relasjon til forskjellige samfunnsspørsmål i vid forstand. Det trekkes her en grense mot akademikeres ytringer som er vernet av den alminnelige ytringsfriheten hva gjelder forhold akademikeren uttrykker seg om offentlig, men som verken er forskningsbasert eller basert på egne akademiske erfaringer, og som altså ikke er omfattet av det utvalget kaller akademisk ytringsfrihet. 

Når man kobler sammen to verdiladede størrelser som akademisk frihet og ytringsfrihet skapes muligens et kraftfullt begrep. En slik begrepskonstruksjon blir likevel uhensiktsmessig hvis vi kunne klart oss like godt eller bedre uten. Min påstand er at konstruksjonen kan skygge for eller til og med innskrenke og vanskeliggjøre begrepet akademisk frihet, kanskje også ytringsfrihet. 

Som utvalget peker på, har akademisk frihet både en institusjonell komponent og en side mot den enkelte akademiker. Akademikere i denne sammenheng er personer som selv driver forskning og forskningsbasert undervisning. 

Utvalget avgrenser mot institusjoners akademiske frihet, altså typisk universiteters frihet fra å bli politisk eller forvaltningsmessig styrt på en måte som i neste omgang griper inn i akademikernes individuelle frihet. Institusjoners akademiske frihet er viktig, men har etter min mening ingen egenverdi utover at den skal verne om akademikernes frihet. Denne friheten kan som nevnt deles inn i forskningsfrihet og formidlingsfrihet, to størrelser som henger nøye sammen.

Forskningsfrihet gjelder frihet til å velge forskningsemne, rett til å benytte og utvikle faglig relevant forskningsmetode, og frihet til å komme til de resultater som følger av seriøs forskning uansett hvor populære eller upopulære resultatene er i forskermiljøet, hos myndighetene eller blant folk flest. Formidlings­frihet er friheten og retten til å formidle forskningsresultatene til fagmiljøene gjennom de kanaler forskeren finner hensiktsmessig, til studenter slik forskeren finner hensiktsmessig og til offentligheten slik forskeren finner hensiktsmessig, alt innenfor faglige rammer for saklighet og etterrettelighet. Det er ofte naturlig og kan være nyttig for samfunnsdebatten at akademikeren også kommer med egne synspunkter basert på et kunnskapsgrunnlag. Her vil det være en flytende overgang av ytringer som dekkes både av ytringsfriheten og akademisk formidlingsfrihet og ytringer som kanskje strengt tatt faller utenfor formidlingsfriheten, men som uansett er dekket av ytringsfriheten.

Det utvalget setter søkelys på, og kaller akademisk ytringsfrihet er egentlig kun den akademiske formidlingsfriheten i den brede offentligheten. Dermed skjærer utvalget ut et stykke av den akademiske friheten og gir den en særlig plass, samtidig som noen andre viktige elementer i den individuelle akademiske friheten og andre viktige spørsmål kommer i skyggen. 

Man kan for eksempel spørre om ikke rapporten overspiller en form for plikt til kontinuerlig å formidle i offentligheten. Det er ikke all forskning eller alle tema som på et gitt tidspunkt egner seg for slik formidling. Det er heller ikke sikkert at en yngre forsker har den formidlingskompetansen som skal til. Dessuten må akademikerne ha stor frihet til å prioritere sin tid og fordeling av den mellom forskjellige aktiviteter. Det betyr ikke at formidlingsfriheten og bruk av den i offentligheten ikke er viktig. Men alle kan ikke gjøre alt til enhver tid; seriøs forskning og forskningsbasert undervisning er tidkrevende, det samme kan gjelde administrative oppgaver.

Utvalgets rapport underspiller forbindelsen mellom forskningsfrihet og formidlingsfrihet. Forskningsfri­heten er under press. Det gjelder ­særlig valg av forskningstema, hvor politisk og byråkratisk initierte forsk­­ningstema er blitt stadig mer dominerende i Norge.

Et annet viktig spørsmål som utvalget berører, men som kanskje ikke besvares klart nok, er formidlingsfrihet kontra institusjoners omdømmebygging. Her bør svaret være at arbeidsgiversiden, ledere og de som har mest makt i et forskningsmiljø, bør holde seg på minst en armlengdes avstand og ikke kritisere enkeltforskere som benytter sin formidlingsfrihet – for å gjøre nettopp det. Kritikk bør forbeholdes de kunnskapsmessige premisser og synspunkter i den forlengelsen, og ikke være basert på hva som oppfattes som illojalt, upassende eller skadelig for omdømmet så lenge ytringene er saklige og etterrettelige. Akademikernes primære lojalitet må alltid være knyttet til forskningsbasert kunnskap, erfaring og sannhetssøken. På det grunnlaget må enhver akademiker imidlertid tåle å bli kritisert av sine kolleger i offentligheten.

Et tredje spørsmål som også er nokså kort behandlet i utvalgets rapport, er internasjonalt forskningssamarbeid. Hvor mye skal man kreve av akademisk frihet og ytringsfrihet for de utenlandske forskere det er aktuelt å samarbeide med? Dette er et veldig viktig spørsmål i våre dager. Etter min mening bør norske akademikere og institusjoner stille mye klarere og strengere krav her. Ellers risikerer vi å legitimere undertrykkelse av fri forskning og upopulære forskningsresultater, eller politisk styrt og vridd forskningsformidling i de utenlandske forskernes hjemland.

Min konklusjon er at vi klarer oss bedre uten begrepet «akademisk ytringsfrihet». Det tilfører ikke noe og kan tvert imot forvanske eller tåkelegge en del viktige spørsmål og forbindelseslinjer.

Innlegg på offentlig innspillsmøte om akademisk ytringsfrihet i mai i år arrangert av universitetsledelsen på UiB. Innlegget ble først publisert i Khrono.