– Her i Norge står mye på om folk gidder og tør å bruke den ytringsfriheten de faktisk har

Det går sjelden en uke uten av Anine Kierulf er i media, og ofte må hun takke nei for også å få tid til andre ting enn formidling. Da vi ringer Anine Kierulf til avtalt tid innrømmer hun at hun kom på avtalen i siste liten.

– Det er den tredje avtalen jeg glemmer i dag, sier hun.

– Jeg kunne bare drevet med formidling. Etter­spørselen er større enn jeg kan dekke, jeg videresender det jeg kan, men det er heller ikke så mange jurister i Norge som jobber mye med ytringsfrihetsspørsmål.

Og det snakkes mye om ytringsfrihet: russisk propaganda, koranbrenning og akademisk ytringsfrihet er noen av temaene Kierulf har uttalt seg om i offentligheten de siste ukene.

Utvalget hun nylig ledet, som i våres leverte sin NOU om akademisk ytringsfrihet, peker blant annet på akademikernes mangel på tid til formidling som en utfordring og årsak til at en del unngår å bruke sin akademiske ytringsfrihet.

– Sånn som det er i dag opplever jeg at vi ikke har noen tid til formidling. Den tiden vi bruker på det tar av forskningstiden vår. Og jeg blir ikke hindret i å formidle – jeg blir til og med heiet på, så det er ikke lenger et problem, men det går jo ut over min vitenskapelige produksjon, sier hun.

Dette intervjuet stod på trykk i Juristens utgave nummer 3 2022 om ytringsfrihet. Les flere av sakene her.

Mer oppmerksomhet

Kierulf forteller at interessen for ytringsfrihet har fulgt henne helt siden starten av karrieren.

– Jeg ramlet i gryta som liten, kan du si – som studentpraktikant.

Da hun senere var advokatfullmektig hos Schjødt hadde de en prosedyreavdeling som også forvaltet medieporteføljen, den delen av de medieklientene som av og til ble saksøkt for ærekrenkelser eller andre overtredelser av ytringsfriheten, forteller hun.

– Så det var der det startet. Og det var en interessant tid for ytringsfriheten i Norge fordi ytringsfrihetskommisjonen nylig hadde levert sin NOU i 1999, menneskerettsloven var nylig vedtatt og Norge hadde tapt tre saker i Strasbourg om ytringsfrihet.

– Dette var på en tid hvor menneskerettigheter ikke var fullt så mye i vinden som de siste 10-15 årene, men avgjørelsene fra Strasbourg gjorde det tydelig at vi hadde hatt en for lite prinsipiell tilnærming til ytringsfriheten, og spesielt avveiningen mellom ytringsfrihet og andre rettigheter, som personvern, sier hun.

Gjennom årene Kierulf jobbet som advokat samarbeidet hun blant annet en del med presseorganisasjonene, hvor hun opplevde stor interesse for spørsmål knyttet til ytringsfrihet.

– Det har nok gjort at jeg har fortsatt med det. Det har vært der hele karrieren. Jeg tror noe av grunnen til at mediene er så opptatt av ytringsfrihet er at de helt avhengig av den. Det gjør kanskje at jeg som forsker blir uforholdsmessig mye kontaktet, sier Kierulf.

Hun trekker frem at hun det siste tiåret har fått «drahjelp» av karikaturtegninger og provoserende religionskritikk.

– Ytringsfrihetsspørsmål oppstår jo ofte i saker hvor noen bruker ytringsfriheten sin på en måte som andre er veldig uenige i – ikke bare selve innholdet, men også i om det i det hele tatt er lov å ytre seg slik. Da får jeg ofte oppgaven å forklare at eller hvorfor det er lov. Slike saker som er veldig følelsespreget får ofte mer oppmerksomhet.

Misforståelser og trusler

I NOU-en pekes det på at det innen noen forskningsområder er flere forskere som opplever ubehageligheter etter å ha uttalt seg, og ME-forskning og kjønnsforskning trekkes frem som eksempler. Også innen jussen er det noen temaer som skaper mer debatt enn andre, opplever Kierulf.

– Det kan være felt med sterke næringer eller følelsespregede ting som kjønn, migrasjon og også klimasaken er veldig polarisert. Det er flere felt hvor forskerne har sterke insentiver til å ikke uttale seg, fordi det man formidler av fag, så lett oppfattes politisk. En del opplever at uansett hvilken vitenskapelig motivasjon du har med det du driver med, så bli du tatt til inntekt for en politisk side, sier hun.

– Det har absolutt vært perioder hvor jeg har lurt på om det er verdt det, det må jeg si

Anine Kierulf

For egen del trekker hun frem det å skulle forklare hvorfor koranbrenning er lov som noe som fører til at hun gjennomgående blir mistrodd på egne motiver.

– Noen tenker at jeg egentlig er et moralsk dårlig menneske som heier på ekle provokasjoner av fredelige gudfryktige mennesker. Det er fullstendig usaklig, men hvis jeg ikke hadde trent så mye på å tåle usaklig motstand, hadde nok det vært egnet til å avskrekke meg fra å ytre meg om det.

Kierulf sier det aldri er hyggelig å bli mistrodd på sin faglighet, men har også opplevd mer ubehagelige ting og straffbare trusler.

– Det er ubehagelig. Men når det går så langt at det blir politisaker, har man jo heldigvis et apparat rundt seg, sier hun. Det har vi ikke ellers i akademia.

– Har du noen ganger tenkt at det blir for mye, at dette vil jeg ikke mer?

– Det har absolutt vært perioder hvor jeg har lurt på om det er verdt det, det må jeg si. Da har det stort sett vært mengden av mistenkeliggjøring eller usaklige personangrep som har blitt veldig stor, sier hun.

– Når det har vært skarpere ting, som trusler, har det på et vis vært verre, men da finnes det et sikkerhetsapparat, og da blir det så klart at det å ikke la seg true til taushet på et vis er den ytterste prøven på om du faglig står for det du gjør. Så da blir det ekstra viktig å stå i det, tenker jeg.

Kritiserte fakultetet

Etter en tid ved juridisk fakultet ved UiO uttalte Kierulf i 2017 til avisen Khrono at hun hadde opplevd flere tilfeller av maktmisbruk ved fakultetet.

— Jeg tror aldri jeg har opplevd en så total mangel på raushet og rimelighet som jeg har gjort i akademia - og en stor grad av trynefaktor, sa hun den gangen.

Da hun i 2020 vendte tilbake til samme fakultet etter noen år i Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) opplevde hun å komme tilbake til et fakultet som hadde endret seg mye.

— Det virker som om kulturen for deltakelse i offentligheten og breddeformidling av vitenskapelig innsikt er større, og mer vennlig og åpen. Det er helt avgjørende, tror jeg. Det er alltid krevende å delta i offentligheten. Det blir litt mindre krevende hvis man har støtte på hjemmebane. Ikke nødvendigvis til innholdet, men for at man prøver å bidra til en opplyst offentlighet, sa hun til Khrono i 2020.

- Handlet dine opplevelser fra din første runde på fakultetet om akademisk ytringsfrihet?

- Ja, absolutt. Det er noen av de samme mekanismene som er beskrevet i NOU-en – nemlig at akademikere kan være akademikere verst og ikke er så gode til å bejae andres formidlingsvirksomhet, sier Kierulf.

Hun tror heller ikke det er særskilt for formidlingen, og opplever at forskere kan være ganske «kjipe» mot hverandre også når det gjelder forskningsartikler og i akademiske diskusjoner.

- Men jeg tror nok forståelsen for at formidling er en viktig del av det akademiske oppdraget har blitt større ved det juridiske fakultetet. At man sprer kunnskap ut til samfunnet, men også interagerer med samfunnet på måter som gjør at man selv får korrektiver og perspektiver inn i forskningsarbeidet og undervisningen tror jeg er viktig.

Selv om Kierulf opplevde at uttalelser i offentligheten kunne føre til debatt og misforståelser rundt egne synspunkter også da hun var stipendiat, opplevde hun primært at det var utfordringer innenfra som den gangen begrenset hennes ønske om å delta i offentligheten.

- Jeg fikk en del velmente råd, som «chose your battles», «det er ikke lurt å stikke seg så mye frem», «bruk heller tiden din på å få avhandlingen i boks i stedet for alt mulig annet». Problemet er når den typen velmente og omsorgsfulle innspill kanskje også har elementer av et ønske om å stilne faglig uenige stemmer, sier hun.

– Må gjøres mindre skummelt

Kierulf peker på at de i arbeidet med NOU-en har kommet frem til at det heldigvis ikke er snakk om sensur i norsk akademia, men at utfordringen er strukturelle og kulturelle forutsetninger som gjør at akademikere ikke velger å bruke ytringsfriheten sin.

– Man har ikke tid, man får ikke de forskningsmidlene man ønsker seg, man kommer ikke opp og frem i akademia, man har vært midlertidig ansatt i mange år og så videre. Og så er det kulturelle forhold som påvirker: akademisk smålighet eller harde offentligheter, men også hets, latterliggjøring og trusler. Litt avhengig av hva man forsker på og uttaler seg om selvfølgelig, men noen opplever det.

Førsteamanuensisen påpeker at også forskere har ulike tålegrenser, og at noen er mer bekymret og opplever det mer ubehagelig enn andre.

– Det andre er at det stort sett er mer behagelig å ikke utsette seg for offentlig motstand. Spørsmålet er hvordan vi kan trene på å gjøre det litt mindre skummelt å bruke ytringsfriheten sin, og skape en kultur for at dette faktisk er en arbeidsforpliktelse det er viktig å utføre.

Kierulf tror det kan bli mindre ubehagelig hvis man er litt mer mentalt forberedt på hva som skjer og forstår hvordan pressen og de sosiale mediene fungerer.

– Hvis forståelsen av disse fenomenene som gjør at folk vegrer seg blir litt større tror jeg det kan demme opp for noen av utfordringene.

Hun er opptatt av at opplæring er noe av det viktigste for å få flere akademikere til å bruke ytringsfriheten sin.

– Ikke bare opplæring i hvordan formidle godt, men også i hvorfor akademisk ytringsfrihet er så viktig, hva den går ut på og hvordan den kan brukes til samfunnets beste. Det er i grunnen en kunnskap som burde være selvfølgelig allerede fra første studieår, gjennom hele studieløpet og i særdeleshet på ledernivå. Det er ofte lederne som må håndtere de konfliktene som oppstår i forlengelsen av at folk bruker ytringsfriheten sin, sier hun.

Å få kunnskapen om akademisk ytringsfrihet inn tidlig vil også lære studentene at de er viktige bidragsytere til offentligheten med sin kunnskap og sine perspektiver, mener Kierulf.

– Og så skal jo de færreste av studentene fortsette ved universitetene. De skal ut i verden og blant annet være kunnskapsformidlere i jobbene sine, eller selv bestille forskning. Da er det jo et poeng at de vet hva akademisk frihet og akademisk ytringsfrihet er så de ikke legger føringer på forskningsoppdragene, og også heier frem formidling underveis.

Ekstra viktig for jurister

Selv om mandatet for NOU-en trekker frem at det generelt formidles for lite, mener Kierulf det er naturlig at det er variasjon mellom forskere, avhengig av hva de forsker på.

– Betydningen av samfunnsopplysningen kan selvfølgelig variere litt med hvilket felt man er på. Spørsmål om astrofysikk er ikke like ofte etterspurt som spørsmål om vaksiner, energimarkedet, skattesystemet, trygdeforordninger eller andre ting som påvirker folk i hverdagen er, sier Kierulf.

Hun mener dette er et argument for at et juridisk fakultet bør ha særlig fokus på formidling.

– Men et tilleggsargument, som kanskje er enda viktigere, er at demokratiet og rettstaten bygger på en forutsetning om at folk skal kunne forutberegne sin rettsstilling, hvilke lover og regler som gjelder dem. Det er jo en illusjon når samfunnsreguleringen er blitt så kompleks som den er blitt, men noe regelforståelse er bedre enn ingen, sier hun.

– Og det gjør at formidling om hva reglene går ut på også har en demokratisk funksjon som er veldig viktig. Jurister har både en demokratisk og rettsstatlig forpliktelse til å bidra med vår kunnskap ut i samfunnet.

– De utfordringene du opplevde ved fakultetet tidligere, er de lignende utfordringer ved andre fakulteter?

– Det er et empirisk spørsmål jeg ikke kan svare på. Men jeg har fått en god del henvendelser oppigjennom om det folk opplever som ytringsfrihetsproblemer, og det er sjelden jeg tenker «oi, det har jeg ikke hørt før». Det er noen fellestrekk, og de tar utgangspunkt i at vi er mennesker og egentlig synes at det er greit at gruppa vår er enig med oss. Straks noen blir veldig uenige innad i gruppen vår, blir det et problem som vi kan håndtere i bedre eller dårligere grad.

Kierulf understreker igjen at hun opplevde å komme tilbake til et fakultet som var vesentlig mer opptatt av formidling enn tidligere og hvor det skjedde mye bra.

– Det skjer utrolig mye bra formidling på de juridiske fakultetene. Det er alltid rom for mer og flere, men det er all grunn til å glede seg over det som er bra.

Kanselleringskultur

Et mye debattert tema den siste tiden er kanselleringskultur – hva er det, og hvor stort problem er det egentlig?

«Å tegne et pålitelig, forskningsbasert bilde av identitetspolitikkens og kanselleringskulturens utbredelse i akademiske institusjoner er vanskelig. Temaet har i beskjeden grad vært forsket på» skriver Kierulf-utvalget i sin NOU.

– Det har nesten blitt umulig å diskutere til slutt. Selv begrepet er blitt veldig politisert, og polariserende, sier Kierulf.

Selv tenker hun på kanselleringskultur som et samlebegrep for virkemidler som har som mål å stenge noen stemmer ute.

– Ikke ved hjelp av argumenter, men ved med maktspråk eller illegitime virkemidler, typisk avskrekking, latterliggjøring, telefoner til arbeidsgiver eller de som finansierer. Altså forsøk på å stoppe stemmer med andre virkemidler enn argumenter, sier hun.

– Er det et problem innen akademia i Norge også, og hvor stort er det problemet i så fall?

– Det er ikke så lett å måle, men at det finnes, er klart. Flere av innspillene til utvalget underbygger dette. Men løfter vi blikket litte grann, så er det vel få steder i verden det er bedre kår for den akademiske ytringsfriheten enn i Norge.

Kierulf trekker frem at vi har et sterkt ytringsfrihetsvern, og mener at selv om vi har en litt konsesuspreget kultur som til en viss grad kan virke som en brems på vår bruk av ytringsfriheten, så har vi det relativt sett veldig bra.

– Jeg så noen mente at vi legitimerte det å være så feig at man unnskyldte seg for å ikke bruke ytringsfriheten sin ved å beskrive utfordringene, og det er jeg ikke enig i det hele tatt. Jeg tenker at man absolutt må ta de truslene som finnes på alvor, men at her i Norge står mye på om folk gidder og tør å bruke den ytringsfriheten de faktisk har.