Asbjørn Strandbakken (Foto: UiB)

Gleder seg over flere mulige studie­steder og ønsker økt spesialisering

– Har du en problematisk øyebetennelse så går du til øyespesialist, og ikke til en allmennpraktiker, for å få best mulig hjelp. Slik må det naturligvis også være innen jussen. Tiden for å tro at alt kan løses ved å utdanne generalister er for lengst passé.

Onsdag, 10. november 2021 - 8:35

Jusprofessor Asbjørn Strandbakken er ikke nådig i sin beskrivelse av dagens studietilbud til jurister in spe.

– I dag utdanner vi jurister til fortiden, ikke for fremtiden, sier jusprofessoren som omfavner det som nå er i ferd med å utspille seg på den juridiske utdanningsarenaen her til lands. 

Han mener en økning i antall studiesteder som skal tilby fullverdige masterstudier i rettsvitenskap med økte muligheter for de som vil spisse juskompetansen inn mot spesialiserte områder som eøs-rett og forretningsjus, er etterlengtet og mer enn kjærkomment.

– Vi må ha mer av dette. Det er synd å si, men etter min mening så vil alt annet enn de segmenterte, lite fremadrettede tre studieinstitusjonene som tilbyr master i rettsvitenskap i dag representere et potensiale for store fremskritt med tanke på å utdanne de juristene vi har behov for i fremtiden, sier Strandbakken til Juristen.

Samfunnet må definere

Strandbakken, som er professor i rettsvitenskap og tidligere dekan og utdanningsdekan ved Det juridiske fakultetet ved Universitetet i Bergen, har gjennom mange år vært kjent som åpen og frittalende i sitt syn på at utdanningen av jurister i Norge må fornye seg.

Flere ganger har han tatt til orde for at nytenkning innen jusutdanningen er nødvendig for å holde tritt med både den internasjonale rettsutviklingen, EØS-retten, men også en rivende utvikling innen næringslivet i Norge, med økende behov for spesialisert juridisk kompetanse innen næringsliv- og forretningsjus.

Han peker også på behov for spesialisering innen jus på andre områder som angår folk flest, som innen helserett og barnerett.

For mer enn fem år siden, i en artikkel i Lov og Rett i 2016 med tittelen «Møter dagens juristutdanning morgendagens krav?», trakk Strandbakken opp de store linjene, og skrev følgende:

«Utdanningsinstitusjonene har ansvar for å gi studentene en kompetanse de kan nyttig gjøre i arbeidsmarkedet. Institusjonene må derfor vurdere hvilke kvalifikasjoner de ferdige kandidater bør ha, og hvorfor de bør ha nettopp disse kvalifikasjoner. Slike vurderinger må knyttes til hva man mener arbeidsmarkedet vil etterspørre, og hvilke utviklingstendenser som fremstår som mer eller mindre sannsynlige.

Hvis man antar at arbeidsmarkedet vil være uforandret om 10 år, er det neppe noen grunn til å foreta noen endringer av utdanninger som leverer det markedet per i dag etterspør. Men dersom man legger til grunn at det vil skje endringer, bør helst utdanningsinstitusjonen ligge i forkant, og i hvert fall ikke i etterkant av utviklingen. Studenter som begynner på studiet i dag, skal virke i 40–50 år. I et slikt perspektiv blir også en tidshorisont på 10 år kort», skrev Strandbakken.

Ola Borten Moe, Forsknings- og høyere utdanningsminister, har overtatt det øverste ansvaret for sektoren for høyere utdanning etter Henrik Asheim.  Foto: NTB / SMK / Stortinget
Ola Borten Moe, Forsknings- og høyere utdanningsminister, har overtatt det øverste ansvaret for sektoren for høyere utdanning etter Henrik Asheim. Foto: NTB / SMK / Stortinget

– Bør stille krav

Han har ved tidligere anledninger nærmest bannet i kirka i det han har gjort klart at han mener Staten bør ta mer styring over utdanningsinstitusjoner, deriblant de som tilbyr jusutdanning. 

Vi spør ham om dette ikke vil rokke ved universitetenes akademiske frihet.

– Er det behov for at sentrale myndigheter må ta mer styring over jusutdanningen i Norge, eller er det nødvendig at universitetene i stor grad har frihet til å selv velge hva de skal tilby?

– Jeg mener svaret er opplagt. Det er faktisk staten som betaler for dette, og hvis man bestiller og betaler for en vare så bør man kunne stille krav. At utdanningsinstitusjoner vil ha friheten til å velge har ikke noe med akademisk frihet å gjøre i det hele tatt. Det er samfunnet rundt oss som må definere hva vi har behov for, sier Strandbakken.

Tradisjonelle holdninger

Strandbakken har hatt en rekke sentrale verv, blant annet sekretær for Straffelovrådet (1992–1996), leder for kriminalitetsofferfondsutvalget (1996–1997) og leder for DNA-lovutvalget (2004–2005).

Han var også medlem av det uavhengige granskingsutvalget som ble oppnevnt for å granske EØS-og NAV-skandalen. Gruppen leverte i 2020 en NOU 2020:9, hvor Strandbakken i lys av skandalen leverte en ramsalt kritikk av jusutdanningen her i landet når det gjelder EØS-rett.

I tillegg til utvalgets vurderinger ga han merknader om juristutdanningen i lys av EØS-skandalen og skrev følgende:

«Denne saken har avdekket en grov, kollektiv faglig svikt hos alle involverte jurister. Jurister på alle nivå – departementet, forvaltningen, dommere, advokater og ansatte i påtalemyndigheten – har oversett betydningen av EØS-retten. Heller ikke ansatte på universitetene har i tilstrekkelig grad koblet sammen EØS-retten med øvrig norsk rett.

Det er de tre juridiske fakultet i Norge som utdanner jurister. Når en så grov faglig svikt har skjedd, og kunne vedvare over tid, er det all grunn til også å reise spørsmål om universitetenes ansvar som leverandør av undervisning og forskning», skrev Strandbakken.

Han pekte på at det de siste 50 årene har skjedd markante endringer i samfunnet som også har påvirket arbeidshverdagen til jurister.

«Omfanget av rettskilder har økt betraktelig, det har vært en sterk rettsliggjøring av samfunnet og det har funnet sted en sterk fagspesialisering. Det har samtidig skjedd endringer i jusstudiet med vekt på andre undervisningsformer og økt bruk av digitale verktøy i så vel undervisning som kildesøk. De grunnleggende strukturer i studiet er imidlertid i liten grad endret. Utdanningen preges fortsatt av en generalisttenkning som etter dette medlemmets syn i liten grad avspeiler samfunnets behov for spesialister.

Utdanningsinstitusjonene har vist liten vilje til å foreta grunnleggende reformer som på en bedre måte kan møte samfunnets behov. Dette har nok flere grunner, men det er vanskelig å komme utenom at juristers tradisjonelle konservative holdninger også er en relevant faktor», skrev Strandbakken blant annet.

Foreslo fordypningsmastere

I sin kommentar i utvalgets NOU 2020:9 kom Strandbakken også med forslag til endringer:

«For å sikre at jurister til enhver tid har den nødvendige kompetanse, er det etter dette medlemmets syn behov for en rammeplan for juristutdanningen. Det er ikke noe behov for en detaljert plan for alle fem årene, men noen kjernefag bør kunne identifiseres. Ut over basisfag, må institusjonene selv bestemme hvilken profil de ønsker å tilby på studiet.

I 2008 foreslo NOKUT at de juridiske fakultetene burde dele studiet i et bachelor- og et masterstudium. I konservative jusskretser har slike tanker hatt dårlig gjenklang. En deling av studiet kunne medføre at man fikk ulike fordypningsmastere. Man ville forlatt tanken om at alle jurister hadde samme kunnskap. Det man har felles, er definert i rammeplanen om kjernefag. Fordyp­ningsmastere ville gitt mulighet til langt bedre studier i avanserte rettslige resonnement med dypere rettskildeforståelse. I sum ville den enkelte jurist hatt et høyere faglig nivå om enn på et smalere område. Har man først trent opp evnen til dypere rettskildeforståelse og evne til å utføre avanserte analyser på et område, vil dette kunne overføres til andre rettsområder», skrev Strand­bakken.

Når flere utdanningsinstitusjoner melder at de søker NOKUT om akkredittering til å få etablere studieplasser for master i rettsvitenskap, og at det blant disse vil være anledning til å spesialisere seg, blant annet innen forretningsjus, mener Strand­bakken at utdanningsløpet innen juss er på rett vei.

– Jeg håper det blir enda flere og enda bedre mulighet til å spesialisere seg under jusutdanningen. Konkurranse på dette området vil fremme kvalitet, og gjøre at dagens etablerte jusutdanningsinstitusjoner får noe å strekke seg etter, sier Strandbakken.

Generalister eller spesialister? Hva trenger Norge?

– Planene våre har blitt møtt med stor interesse, spesielt i næringslivet. Grunnen til det er de inngår i en diskusjon om spesialisering innenfor juridisk utdanning, sa Morten Kinander, leder for Institutt for rettsvitenskap og styring ved Handelshøyskolen BI, til Khrono da det ble kjent av BI ønsker å få på plass en jussutdanning.

Mastergraden i rettsvitenskap er i dag en generalistutdanning som skal sette nyutdannete jurister i stand til å håndtere de fleste typer rettslige problemstillinger. Men hva med fremtiden? Skal jurister være generalister eller spesialister? Hva er arbeidsmarkedets behov?

Kaia Bergeland Kjos, leder av Høyres Studenter Kvinneforum, er blant dem som har satt spørsmålet på dagsorden. I et innlegg i Khrono i våres problematiserte hun om for eksempel en «forretningsjurist» med «master i forretningsjus» vil ha breddekunnskapen som kreves for å bekle stillinger i for eksempel domstolene.

Hun mente at en masterutdanning, uansett variant, må oppfylle minstekrav til undervisning i juridisk metode og andre grunnleggende ferdigheter som er essensielle for å jobbe som advokat eller i domstolene og at det må «på et overordnet plan reflekteres over jusstudiets generelle kvalitet» hvis det åpnes for flere typer mastere.

«Store faglige variasjoner i jussutdanningen kan føre til at vi utdanner fremtidige dommere med begrenset kunnskap innenfor viktige fagområder som strafferett, prosess og EØS-rett», skrev hun.

«Det har tidligere blitt diskutert om juristutdanningen i tilstrekkelig grad svarer til behov i arbeidsmarkedet, og om det er ønskelig med mer spesialisering av utdanningen. Arbeids­­givere gir uttrykk for at de i større grad ønsker og bruker spesialiserte jurister innenfor deres respektive fagfelt, mens det i domstolene fortsatt er behov for generalister. Jurister er normalt konservative, men forslaget setter lys på behovet for en videreføring av denne diskusjonen», skrev Kjos.

Fag eller roller

En betenkning fra 2018 utarbeidet av professor Asbjørn Strandbakken og seniorrådgiver Johanne Spjelkavik, etter oppdrag fra Juristforbundet, om «spesialisering innen juristprofesjonen» tar for seg en del av spørs­målene som må drøftes i en diskusjon om spesialisering.

Det har aldri eksistert en formell sertifiserings- eller dokumentasjonsordning for en videre faglig utvikling, utover advokatbevilgningen og «foretrede for Høyesterett», peker de på, men «for den enkelte utøver, og for det publikum som skal benytte seg av tjenestene, kan det være legitime behov for en troverdig identifisering også av faglige spesialiteter», skriver de.

Men «det vil være svært uheldig dersom en eventuell spesialiseringsordning virker til å undergrave den sterke posisjonen generalisten har; den femårige masterutdanningen må fortsatt være den bærende stammen i juristutdanningen», heter det i notatet.

En spesialistutdanning for jurister kan dreie seg om være rene fagtemaer (f.eks. skatt, strafferett/straffeprosess, varemerkerett) eller det kan være roller (f. eks. forsvarer, voldgiftsdommer, advokat). Man kan også tenke seg spesialisering som peker utenfor juristsektoren selv, der juristers kompetanse til samhandling med andre sektorer løftes fram.

«Både når det gjelder valg av spesialiseringer og det nærmere innholdet, må man trekke veksler på jurister som har praktisk erfaring. Det er den som har skoen på som vet hvor den trykker», skriver de.

Ledige stillinger:

Stiftelsestilsynet
Søknadsfrist: 
05.12.2021
Arbeids- og velferdsdirektoratet, NAV, Oslo
Søknadsfrist: 
07.12.2021
LOGO UDI
UDI
Søknadsfrist: 
14.12.2021
Kommunal- og moderniseringsdepartementet
Søknadsfrist: 
19.12.2021