Forsknings­dekaner: – Det trengs et betydelig finansierings­løft

I siste utgave av Juristen er temaet «Forskning». Der forteller en rekke jusforskere om sitt forskningsfelt, som har en bred spennvidde – enten det dreier seg om rettsstaten, ny teknologi, helserett eller havrett. 

Men det er samtidig et sterkt økende behov for juridisk forskning, forteller forskningsdekanene Anne Marie Frøseth (Universitet i Bergen), Vibeke Blaker Strand (Universitet i Oslo) og Sondre Torp Helmersen (UiT Norges arktiske universitet). 

Dette skriver de tre i fellesskap som svar på Juristens spørsmål:   

– Hvilke utfordringer står juridisk forskning overfor?

Mange dyktige forskere i rettsvitenskap opplever å stå i en spagat, der de må oppfylle forventninger på mange arenaer samtidig, hvor det stilles svært forskjellige krav. 

Tradisjonell rettsdogmatisk forskning, som har vært sentralt i den juridiske forskningen i Norge og Norden, har handlet om avklaringer og utvikling av gjeldende rett. Denne forskningen er praksisnær og gir betydelig veiledning til løsning av konkrete spørsmål i rettslivet, og øvrig virksomhet som profesjonen deltar i. 

De siste tiårene har universitetene opplevd økte forventninger fra sentralledelsen, departementet og Forskningsrådet om å søke eksterne midler. Dette fordi tilslag på slike midler gir anerkjennelse om kvalitet både for den enkelte forsker, og den forskningen som er gjort og forventes gjennomført. Utlysningene om eksterne midler har blitt stadig mer påvirket av suksesskriteriene som forskningsprogrammene i EU setter. Kravene om ground-breaking research og internasjonal excellence, forutsetter en annen presentasjon av forskningsmålet og forskningen enn det den rettsdogmatiske forskningen tradisjonelt sett har handlet om. 

Kvalitetsindikatorene i Forskningsrådets programmer forutsetter at både forskningstemaet og forskningsvirksomheten er internasjonalt orientert, og ofte at den har en tverrfaglig innretning. Det medfører også forventninger om at forskeren publiserer i publiseringskanaler der praktikere ikke er målgruppen. 

Men fakultetene har også flere eksempler på forskere og miljøer som har lykkes på denne arenaen, og som har fått midler til å bygge opp sterke miljøer som er i den internasjonale forskningsfronten. Slike prosjekter er imidlertid krevende å utvikle, og har et internasjonalt og tverrfaglig fokus som kan gå på bekostningav kontakt med profesjon og rettsliv. 

En annen generell utfordring er at rettsvitenskap i svært liten grad er skrevet inn i de tematiske programutlysningene i Forskningsrådet og EU-programmene. Disse er svært dominert av medisin og naturvitenskap, og rene samfunnsvitenskapelige problemstillinger. Forskerne som driver rettsvitenskap med utgangspunkt i en tradisjonell dogmatisk metode, har derfor ikke så stor motivasjon til å søke.

Sett i lys av de rammebetingelsene vi har nevnt ovenfor, er det vanskelig på kort sikt å møte det sterkt økende behovet for juridisk forskning for å løse både nasjonale og globale samfunnsutfordringer.

Det trengs et betydelig finansieringsløft, som bygger på reell kunnskap om rettsvitenskapelige disipliner, dersom det akademiske samfunnet i rettsvitenskap skal kunne omstille seg, og samtidig fylle det kontinuerlige behovet for å utdanne dyktige mastere i rettsvitenskap.

 – Opplever dere at det er forståelse for betydningen av juridisk forskning?

Historisk sett har vi opplevd at Forskningsrådet og universitetsbyråkratiet har hatt for liten forståelse av rettsvitenskapens egenart og forskningsbehovene som ikke kan fylles av andre fag. Vi tror at dette blant annet skyldes at disse organene har få jurister i ulike stillinger og råd. Vi har blitt sett på som en underkategori av samfunnsvitenskap, og det har vært vanskelig å få gehør for at forskningens kvalitet må vurderes av rettsvitere. 

Siden rettsvitenskap er en underkategori av samfunnsvitenskap, har det fått betydning for i hvilken grad vi får komme til orde i beslutningsprosesser som har økonomiske konsekvenser. Dette gjelder også muligheten for å bli representert i programråd, som bestemmer den tematiske innretningen på utlysninger i Forskningsrådet. Det har videre betydning for organiseringen i Universitets- og høyskolerådet, der de faglig strategiske enhetene uttaler seg om en rekke retningslinjer eller forslag fra departementet og andre, som påvirker rammene for forskningsvirksomheten. 

– I forbindelse med NAV/EØS-saken, ble det både kritikk og selvkritikk. Kan forskningen dra lærdom av saken?

NAV/EØS-saken synliggjør rettens internasjonalisering og viser at vi i dag har et komplekst rettskildebilde. Dette bør selvsagt påvirke forskningen. Forskere har et særlig ansvar for å belyse og analysere hvordan den internasjonale retten påvirker innholdet i norsk rett, og mange forskere er på ballen her. Forskere bør også bestrebe å være i forkant, og ikke kun analysere for eksempel rettspraksis, som kommer i etterkant av en skandale. 

Samtidig er krysningene mellom internasjonal og nasjonal rett et enormt stort lerret å bleke, og retten er jo også i stadig utvikling. Derfor trenger juridisk forskning drahjelp fra ekstern finansiering.

NAV/EØS-saken er egnet til å løfte fram utfordringene juridiske forskning lenge har møtt når det gjelder ekstern finansiering. For eksempel hadde forskere ved UiO allerede i 2014 blinket ut EU-rettens betydning for trygdeeksport som et område der det var behov for at Forskningsrådet skulle bidra med finansiering, men uten at dette lyktes.

NAV/EØS-saken synliggjør også at det er viktig med forskning som ikke bidrar til faglig silotenkning, men som evner å sette konkrete problemstillinger inn i en kontekst der brede overgripende prinsipper og rettigheter trekkes inn. For eksempel i NAV/EØS-saken handler dette om betydningen av de fire friheter og EUs indre marked, i møte med reguleringen av trygdeeksport.

– Ser dere områder der det er behov for større forskningssatsing?  

Det er svært mange områder som har behov for større forskningssatsing. Om vi skal trekke fram noe, vil vi nevne at det er et stort behov for forskning som ser nærmere på hvordan retten praktiseres i forvaltningen. Dette vil si at det er behov for forskning som ser nærmere på innholdet i forvaltningens vedtak på områder som barnevern, utlendingsfeltet og NAV-systemet, og som evner å koble sammen denne praksisen og overordnede internasjonale og menneskerettslige forpliktelser. 

Det er i forvaltningsapparatet at jussen får betydning for aller flest mennesker. Her treffes det vedtak som har stor betydning for individene, og de færreste saker bringes videre inn for domstolene. Om forskningen bare er opptatt av nasjonal og internasjonal domstolspraksis, risikerer vi å overse hvordan jussen utspiller seg for de aller fleste. Da kan heller ikke forskningen bidra med innspill til denne praksisen, for eksempel med innspill om mulige rettighetsbrudd.

Vi mener også det er viktig at jussen kobles inn i brede fremtidsrettede forskningssatsninger som retter seg mot de globale samfunnsutfordringene. I møte med utfordringer verden står overfor når det gjelder miljø, klima, migrasjon, økende ulikhet med videre, har jussen en nøkkelrolle, fordi utviklingen ikke skjer i et rettstomt rom. 

Jussen har både betydning ved at den setter grenser som utviklingen må skje innenfor, jussen kan bidra til at grensene justeres i retninger som gagner den ønskede utviklingen, og jussen kan bidra til å akselerere utviklingen. Men da må jussen tas med i slike prosjekter. 

 – Hvordan er det med rammevilkår og finansiering av juridisk forskning? Fakultetene har vært kritisk til Forskningsrådet - er situasjonen bedre nå?

Det er for tidlig å si om situasjonen har blitt bedre. Som tidligere nevnt er det fortsatt en utfordring at rettsvitenskap ikke regnes som et eget fagområde og at det som regel har vært få, og tidvis ingen, rettsvitere i fagpanelene som tar beslutningen om hvilke søknader som skal få støtte fra Forskningsrådet.

– Blir det tid til å drive forskningsformidling i dag? 

Mange av de ansatte ved våre fakulteter finner tid til dette, og det er bra. Formidling er et viktig samfunnsansvar for alle forskere, og kanskje særlig for oss som forsker på jus. Som forskningsdekaner bør vi være bevisst på å frem ulike fagfelt og ulike forskere, for å vise bredden i det fakultetene jobber med.