– Det finnes knapt et eneste rettsområde i norsk rett som ikke er berørt i større eller mindre grad av EØS-retten

Christian Franklin er professor ved Universitetet i Bergen og leder der, sammen med postdoktor Kristian Strømsnes, en forskergruppe innen EU/EØS konkurranse- og markedsrett. 

Forskergruppen består av 10-12 forskere som arbeider med ulike problemstillinger innenfor konkurranserett, statsstøtterett, offentlige anskaffelser og mer generell EU/EØS-rett.

– Vi møtes ukentlig til faglunsjer og sosialt samvær. Da forskergruppen ble etablert for vel ti år siden var vi en ganske liten gruppe som fokuserte på å være en ressurs for våre kollegaer ved fakultetet og UiB gjennom internseminarer. Men forskergruppen har fått en solid tilvekst de siste årene. I dag er virksomheten vår langt mer utadrettet, både nasjonalt og særlig internasjonalt, sier Christian Franklin.

De forvalter også en stadig voksende undervisningsportefølje i EU-/EØS-rettslige emner og holder eksterne seminarer som er åpne for både studenter, kollegaer og andre interesserte.

– Som en av to ledere for forskergruppen har det vært utrolig gøy å følge denne utviklingen fra innsiden. Og det er veldig mye spennende i vente i tiden som kommer også.

– Hva er din bakgrunn og hvorfor interessen for dette fagområdet?

– Jeg er faktisk fullblods engelskmann. Men familien min flyttet til Norge da jeg var 5 år og jeg gikk vanlig norsk skolegang. Etter videregående gikk veien videre til Manchester, Stockholm og London for å ta jusstudiet, og jeg er utdannet som barrister. Etter hvert vendte jeg snuta «hjem» til Norge og til akademia. Mitt første møte med EU-retten var faktisk noe ublidt – det var uten tvil det mest krevende faget jeg studerte i England. Men jeg er nysgjerrig av natur og liker utfordringer, og tok derfor en LLM-grad i EU-rett ved Universitetet i Stockholm. Det var her min interesse og lidenskap for faget virkelig utviklet seg.

– Det er et ekstremt dynamisk felt, og man lærer nye ting hele tiden. Det er flere som kanskje tenker at EU-/EØS-retten er et eget fag, men det blir ikke helt riktig – EU/EØS-retten spenner over de aller fleste fagområder, og krever fremfor alt at man har et veldig godt grep om nasjonalretten. Min erfaring er at det ofte er generalistene som blir de beste EU-/EØS-rettsekspertene.

Bidraget

– Hvilket «samfunnsbidrag» gir denne forskningen og hvorfor den er viktig?

– Det finnes nok mange måter å måle slik «impact» på. Undervisningen vår er forskningsbasert, og bidrar naturligvis til å utdanne jurister som skal være skikket til yrket. Men forskergruppen vår besitter en svært ettertraktet og bred kompetanse som gjør at vi også bidrar til samfunnsutviklingen på flere andre måter – som for eksempel gjennom regjeringsoppnevnte utvalg, og som medlemmer i Konkurranseklagenemnda og i Klagenemnda for offentlige anskaffelser. EU-/EØS-rettskompetansen vår er også godt utnyttet i lovutvalgsarbeid.

– Professor Halvard Fredriksen er for eksempel oppnevnt som leder for lovutvalget som skal gjennomgå trygdelovgivningen og forholdet til internasjonale avtaler med betydning for trygdekoordinering i kjølvannet av NAV-saken. Min egen forskning har de siste årene dreid seg mer i retning av fri bevegelighet av personer og EU-borgerskapsreglene, og ført til oppdrag for NAV om å skrive en rapport sammen med gode kollegaer ved UiO og UiT om hvordan folketrygdens regler skal tolkes ut fra EØS-forpliktelsene som ligger bak. Jeg har også bistått setteriksadvokaten og påtalemyndigheten i NAV-sakene som for tiden pågår ved EFTA-domstolen.

– Andre samfunnsbidrag som forskningen vår gir er nok mer subtile, som når vi publiserer artikler i kjente tidsskrifter nasjonalt og internasjonalt som er med på å påvirke politiske og juridiske beslutninger som treffes. Det finnes nok flere eksempler på akkurat det i fra de siste årene, som blant annet utgivelser om erfaringene etter 25 år med EØS-avtalen, og om norske domstolers noe stemoderlig behandling av borgerskapsdirektivet i praksis.

Norske juristers kunnskap

– Hvilke utfordringer er det på dette forskningsfeltet – hva bør det forskes mer på?

– Helt uavhengig av NAV-skandalen, kunne nok indremarkedsjussen og reglene om fri bevegelighet fortjent litt mer og særskilt oppmerksomhet. EU-/EØS-rettsutviklingen går som regel på høygir, og det er et vell av materielle og metodiske problemstillinger som er overmodne for forskning. Vi er for øvrig også på jakt etter interesserte kandidater til å skrive doktoravhandling nå, så hvis noen føler seg kallet er det bare å ta kontakt.

– I lys av NAV/EØS-saken; hvordan er kunnskapen i Norge om EU/EØS-rett?

– Generelt kan det virke som om EU-/EØS-kunnskapen blant norske jurister er noe generasjonsbestemt. Hvor godt kjennskap til EØS-retten man skal kunne forvente at jurister som ble utdannet for 20, 30 eller 40 år siden skal ha er kanskje ikke så godt å si. Men jeg føler at de kandidatene som vi har utdannet ved UiB særlig de siste 10-15 årene forlater oss godt skikket for å håndtere EU-/EØS-rettslige problemstillinger de eventuelt skulle møte på i praksis.

– Det er nok en større jobb å gjøre når det gjelder etterutdanningstilbudet. Jeg har bistått i forskjellige dagskurs for Bergen tingrett og Gulating det siste året, og det er jo flott å se at interessen for EØS-retten har økt. Men på sikt spørs det om ikke et mer helhetlig opplegg bør komme på plass som er åpen for alle jurister, og at det øremerkes ressurser til dette.

– Som et lavterskeltilbud vil jeg i mellomtiden anbefale alle som måtte ønske å vite litt mer om EU-/EØS-rettsutviklingen å melde seg inn i Norsk forening for Europarett, som jeg for tiden leder. For skarve 200,- i året er det mye EU/EØS-rettskunnskap å hente fra seminarene som holdes her, reklamerer Franklin.

– Hva kan Norge lære av NAV/EØS-saken?

At det knapt nok finnes et eneste rettsområde i norsk rett som ikke er berørt i større eller mindre grad av EØS-retten i dag. Og at jussutdannelsen ikke er noe man blir ferdig med på fem år, men er faktisk en livslang læringsprosess. Det er viktig å ha et helhetlig EU-/EØS-rettslig undervisningstilbud for våre studenter og på etterutdanningssiden.

– Ved UiB tilbyr forskergruppen vår allerede syv valgemner som til sammen dekker de mest sentrale materielle områdene i EU-/EØS-retten. Også må vi nok se litt nærmere på hvordan vi skal sørge for at EU-/EØS-rettslige problemstillinger bedre kan integreres i andre fag på masterstudiet i rettsvitenskap.

Forskningsformidling

– Har du noen tanker om formidling av forskning? Er det noe som bør gjøres annerledes?

– Dersom forskningen man bedriver skal kunne påvirke må den synliggjøres. Det er naturligvis viktig å utnytte de tradisjonelle publiseringskanalene som alltid har vært brukt – «publish or perish» gjelder like mye i dag som før. Medlemmene i forskergruppen vår bidrar også ofte med kronikker og uttalelser i media, og er ofte å leses i Rett24 og EFTA Studies Blog. Men jeg tror forskergruppen vår skiller seg ut en del gjennom en mer utpreget internasjonal formidling av EØS-rettsforskningen vår. Brexit førte til en enorm interessevekst for EØS-rettslig kunnskap i utlandet, noe vi har forsøkt å utnytte til det fulle.

– Både gjennom det vi skriver, samt ved å delta i internasjonale konferanser og seminarer for å opplyse om det særegne EØS-samarbeidet, og hvordan det på godt og vondt har vært med på å forme rettsstillingen i Norge. Verdien av dette opplysningsarbeidet utenfor Norge har nok lenge vært ganske undervurdert.

– Hvordan er det med rammevilkår og finansiering av ditt forskningsfelt?

– Det finnes vel knapt en forsker som ikke mener at deres felt er underoppskattet og underfinansiert! Men forskergruppen vår har faktisk hatt veldig god backing internt ved Det juridiske fakultet, UiB. Konkurranse- og markedsretten har lenge vært et prioritert satsningsområde, som har latt oss sakte, men sikkert bygge opp et solid forskningsmiljø. Vi har også bidratt selv ved å skaffe ekstern finansiering til flere forskningsprosjekter gjennom både NFR, Finansmarkedsfondet og Prisreguleringsfondet. Kunnskapsdepartementet har også nylig bevilget midler til et fellesprosjekt mellom de tre juridiske fakultetene som skal bidra til å styrke EØS- og trygderettslig forskning i årene fremover, og det er gledelig.

– Men for å kunne avdekke og løse komplekse EU-/EØS-rettslige problemstillinger i praksis kreves nok en langt mer omfattende satsning, og vi venter spent på å se hva signalene blir. Det er vel ingen godt bevart hemmelighet at rettsvitenskapelige prosjekter generelt ser ut til å havne langt nede i bunken over prioriterte forskningsprosjekter i NFR.

– Må man være EU-tilhenger for å jobbe med denne forskningen? Eller blir man det?

– Absolutt ikke, på noen av punktene! Min egen interesse for EU-/EØS-retten baserte seg ikke i en utpreget «Ja/Nei til EU/EØS»-holdning, men snarere fra en voksende nysgjerrighet om hvordan dette rettssystemet var med på å forme samfunnet vi lever i og i de nasjonale rettssystemene til medlemslandene. Jo mer man lærer om EU-systemet, jo mer forstår man at man har igjen å lære. Og at det neppe er nødvendig eller forutsatt at man vil ende opp med en klarere politisk overbevisning i den ene eller andre retningen som et resultat av ens egen, objektive rettsvitenskapelige forskning.