Menneske­rettighets­kollisjoner i krisetider

- Den viktigste menneskerettighetsforpliktelsen staten har under en krise er jo å sikre retten til liv og helse, så når staten setter i gang inngripende tiltak er det for å ivareta en grunnleggende menneskerettighet. Men når den gjør det, så kolliderer det i andre rettigheter.

Hun trekker frem besøksforbud ved institusjoner som et eksempel.

- Det gjøres for å beskytte liv og helse, men kan kollider med retten til privatliv og familieliv. Det er menneskerettighetskollisjoner hele tiden, og det er veldig vanskelig for en stat å gjøre slike vurderinger, for du har ikke full oversikt, og du sitter ikke med fasiten underveis i en slik krise.

Dette intervjuet ble publisert i Juristens temautgave om rettsstaten under pandemien. Du finner flere saker fra utgaven til høyre.

Mange henvendelser

Samtidig som de ansatte i NIM tidlig kastet seg rundt og kom med innspill til de store mengdene forskriftsforslag som ble sendt på høring begynte henvendelsene fra sårbare grupper å komme inn.

Mestad vil spesielt fremheve de mange henvendelsene fra representanter for funksjonshemmede og eldre. Mange pårørende slet med å forstå hvorfor reglene var som de var, og var fortvilet over konsekvensene de fikk.

- «Hva, kan jeg ikke besøke datteren min i hennes private hjem som er en institusjonsbolig nå? Hvem har bestemt dette? Hvem kan jeg klager til?» Slike henvendelser var det mange av, sier Mestad.

Hun mener sentrale føringer for rammene for inngripende tiltak, særlig ovenfor personer i institusjoner, kom på plass for sent.

- Det var noen som fikk bære tunge konsekvenser av de tiltakene som ble iverksatt, og sånn måtte det kanskje være. Men vi savnet ofte menneskerettslige vurderinger av nødvendighet og forholdsmessighet, og ikke minst tydeligere føringer på betydningen av å sette inn flere kompenserende tiltak i mange av disse institusjonene.

Eldre alene

En stor andel av de koronarelaterte dødsfallene i Norge har så langt skjedd på sykehjem, og hovedandelen av de døde var over 80 år. Mestad forteller om eldre som ble isolert og ensomme i veldig lang tid, og stiller spørsmål ved om noen av de absolutte reglene var nødvendige utfra smittesituasjonen utenfor.

Konstruktivt pågående forbedringsdiskusjoner er veldig sunt og er noe av det som kjennetegner den norske rettstaten

«Smitteisolasjon innebærer det vi normalt ønsker å unngå, slik som bruk av tvang, fremmed personell i smittevernutstyr eller flytting til en ukjent avdeling. Personer med kognitiv svikt kan ha problemer med å forstå smitteverntiltak og man kan bli nødt til å sette til side grunnleggende behov hos sårbare pasienter» skriver Bjørn Erik Neerland, overlege ved Geriatrisk avdeling, Oslo universitetssykehus, i Tidskrift for Den norske legeforening.

Mestad i NIM understreker imidlertid at det midt i krisen er vanskelig å vurdere, og at krisen jo viste at nedsiden ved å slippe opp kunne vært veldig stor gjennom eksempler på sykehjem med høye dødsrater

- Men det var noen sykehjem som var flinkere enn andre til å tilrettelegge for avhjelpende tiltak som å få på plass digitale hjelpemidler og trille de eldre ut for besøk. Det burde vært mer tydelighet fra statens side på betydningen av det, sier hun, og fortsetter:

- For det var mange som led veldig under den isolasjonen og den ensomheten i de ukene, og noen døde av det. Vi har fått mange henvendelser av typen «moren min døde av koronatiltakene. Hun sluttet å spise og døde to uker senere.»

Andre henvendelser gikk på pårørende som på grunn av smittevernreglene ikke fikk komme på besøk før den eldre lå i koma på dødsleiet.

- En pårørende formidlet at da de endelig fikk komme inn, i fullt smittevernsutstyr, var det for sent til å få tatt ordentlig farvel. Dette er helt uakseptabelt. I neste runde må slike hensyn prioriteres høyere. Det må være høylytte diskusjoner på Stortinget om hva vi gjør for å kompensere for slike tiltak, sier hun.

- Alle skjønner at det er superdramatisk når smitten kommer inn på sykehjemmene hvor det er så mange i sårbare grupper, og det er vanskelig å argumentere mot smittevernhensyn. Men likevel – her må man ha flere tanker i hode samtidig om hva ivaretakelse av retten til liv og helse handler om. Tiltakene fikk for store konsekvenser enten man forstår begrunnelsen eller ikke.

Stengte skoler

Menneskerettighetsdirektøren trekker også frem andre berørte som har fått kjenne koronatiltakene på kroppen.

- Mange fikk kutt i tiltakene sine fordi kommunene ble hardt belastet med andre smittevernoppgaver. Vi fikk også mange henvendelser fra fortvilte familier som fikk kuttet i hjelpetiltakene til barna sine, forteller hun.

Diskusjonen om sårbare barn i skole og barnehage når disse var stengt i mange uker viser hvor viktige de institusjonene er for å ivareta menneskerettighetsansvaret man har for å beskytte barn mot vold og overgrep, mener Mestad.

- Når du stenger ned skoler og barnehager så mister du en av de viktigste arenaene som staten har for å beskytte barn mot vold og overgrep. Disse institusjonene spiller en helt avgjørende rolle i ivaretakelsen av det ansvaret. Det var så mange flinke skoler og lærere som gjorde en utrolig tapper innsats under krisen, men når det institusjonelle rammeverket ditt faller bort ved at du ikke ser barna hver dag så er det klart at det blir vanskelig. Det er veldig mange ting som ikke lar seg gjøre på en god måte over Teams, det må man bare være klar over.

Vold i nære relasjoner har også vært en viktig sak for NIM gjennom koronakrisen, og Mestad frykter vi i mange land i ettertid vil se at nedstengningene har hatt en negativ effekt.

- Det har vært en reell bekymring i mange land. Vold i nære relasjoner er en utfordring også i Norge, og det er klart det ikke blir bedre av at man må holde seg mye innenfor husets fire vegger.

Et siste eksempel Mestad trekker frem er fengselsinnsatte som fikk pålegg om isolasjon ved innkomst. Dette var inngripende, selv om det er lett å skjønne at konsekvensene ved å få smitte løs i fengslene, hvor det også sitter mange i risikogrupper, ville vært svært alvorlig. Men alt er prioriteringer i en krise, og for eksempel økt testing i fengsler, som Kriminalomsorgsdirektoratet var en pådriver for, ville antakelig kunne avdempet behovet for isolasjon noe.

- Her skal Kriminalomsorgsdirektoratet ha ros for å ha jobbet effektivt med avdempende tiltak som700 iPader til de innsatte så de kunne ha digital kontakt.

Runde to

Mestad tror det vil ta tid før vi ser alle konsekvensene av koronakrisen.

- Når verktøyene i statens verktøykasse gradvis settes ut av spill – hva skjer da? Og når menneskelige friheter begrenses – hva skjer med menneskene da? Det er noen helt grunnleggende filosofiske spørsmål vi kanskje vil ha noen svar på når dette er over, sier hun.

Mestad trekker frem at koronaloven skapte mye diskusjon, som førte til forbedringer på Stortinget. Hun mener at selv om den gjorde inngrep i folks beskyttede rettigheter, så muliggjorde den også tiltak som beskyttet mot negative effekter av krisen, at barnevernet og domstolene kunne fortsette å virke.

- Det var mye diskusjoner om den, og det var bra, men det var likevel et paradoks at nær sagt alle de mest inngripende tiltakene jo ble iverksatt i medhold av Smittevernloven, som vi ikke hadde tilsvarende prinsipielle diskusjoner om.. Disse tiltakene ble vedtatt veldig raskt, de ble ofte ikke sendt på høring, og hadde, i motsetning til Koronaloven, ikke prosedyrer for involvering av Stortinget, sier hun, og fortsetter:

- Det er en veldig vid fullmaktslov egentlig, som gir mye fullmakt til både regjeringsnivå og kommunalt nivå. At kommunene må ha fullmakter i en krise er åpenbart, men Stortinget var ganske avkoblet og det skapte en dårligere demokratisk forankring av tiltakene.

Mestad mener det er viktig at det legges til rette for brede demokratiske diskusjoner også om krisetiltak.

- Det er lett å skjønne at man ikke kan gjøre det med en gang under en krise, men kanskje burde man vært enda flinkere til å gjøre det etter hvert. Dette krever også bredere prinsipielle diskusjoner om hvordan Smittevernloven er innrettet.

Når vi nå er på vei inn i en ny fase, er Mestad og NIM opptatt av å tenke på læringspotensialet og advarer mot å være etterpåklok.

- Men man kan være etterpågrublende, slik at man lærer av erfaringene. Så alle kan gjøre jobbene sine bedre neste runde. Vi har ikke tid til å drive å kjefte på hverandre i en slik krise, men det er samtidig grunnleggende å sikre størst mulig grad av åpenhet slik at det brede demokratiet vårt kan virke. Ytringsfrihet, åpenhet om beslutningsprosesser og beslutningsgrunnlag som sikrer ivaretakelse av pressens sentrale rolle som vaktbikkje på vegne av oss alle også i en krise er veldig viktig, selv om det sikkert er brysomt iblant.

- At det er konstruktivt pågående forbedringsdiskusjoner er veldig sunt og det er noe av det som kjennetegner den norske rettstaten også. Fordi vi har et stort rom for å diskutere fag og politikk så forbedrer vi oss stadig vekk som samfunn og det er på mange måter det overordnede målet med alle disse institusjonene og dette finstemte institusjonelle bildet. Slike diskusjoner må vi ha også om koronahåndteringen.

Hun understreker likevel at krisen ikke er over.

- I sommer trakk vi pusten, men nå er det ikke sånn lenger. Men jeg tenker at vi tross alt landet bra i første runde. Og det mener jeg, selv om det åpenbart er ting å kritisere.  Det skulle bare mangle, vi har aldri som samfunn opplevd dette før. Det ville vært oppsiktsvekkende hvis alt hadde gått helt knirkefritt.

Åpne diskusjoner

Adele Mestad mener altså rettsstaten tross alt har landet godt på beina etter den første runden av koronakrisen, og er i utgangspunktet positiv når hun får høre at det er nettopp den norske rettstaten som stikker av med årets Rettssikkerhetspris.

- Hvis man ser på dette utenfra, så er det ikke noen tvil om at det er riktig. Norge kåres jevnt og trutt til verdens beste land å bo i og kniver om førsteplassen med Danmark på Rule of Law-indeksen, Fredom of the World-indeksen og en rekke andre parameter man kan måle det etter, sier hun, og legger til:

- Og så betyr ikke det at man skal legge seg tilbake og klappe seg fornøyd på hodet, men det betyr at man har noe veldig viktig å forsvare hver eneste dag. Hvis du er verdensmester på ski så trener du skikkelig hardt fordi du er keen på å holde formen. Og det kommer ikke av seg selv, det er ingenting gratis ved det. Man må passe på det hele tiden, både smått og stort.

Mestad mener koronapandemien har illustrert det finstemte institusjonelle samvirket og at det er veldig mange roller som må fylles for at rettstaten skal fungere som den gjør. Det handler om at aktørene er bevisst sine ulike roller, men også om respekt for systemene som er bygget over tid, mener hun.

- Man spiller inn med det man har fra de rollene man har, og alle rolleaktørene må ha forståelse for at alle rollene er viktige. Politikere, domstoler, fagetater og nattarbeidende byråkratene er selvfølgelig helt sentrale i en krise, men de irriterende vaktbikkjene og de faglig tunge knirkete aktørene som kaster inn råd er også viktige. Det er veldig finstemt, som en Stradivarius-fiolin som er stemt over mange år, og da tåler den en krise hvor den må bare spille mye raskere, sier hun.

En av de viktigste lærdommene vi bør ta med oss fra krisen, tror Mestad er at man må klare å benytte seg av demokratisk åpenhet og høringsinstituttet også i en krisesituasjon, slik at man får åpne diskusjoner. Å skulle til enhver tid skulle ha 360 graders blikk på alle utfordringer i en slik situasjon er umulig for en aktør alene, mener hun. Derfor er vi avhengig av det brede aktørbildet.

- Og det blir jeg bare mer og mer glad i, jo mer jeg jobber i ulike roller. Jeg synes det er så fascinerende, altså. Hvor mye fagkunnskap som ligger blant så mange ulike aktører. Så ulike måter, så ulike prismer alle ser verden gjennom. Det sammensatte prismet du får når de får virke sammen, det er det vakre med den norske rettsstaten, tenker jeg.