Bokanmeldelse «Juridisk nødhjelp hvis krigen kommer uten at myndig­hetene har rukket å gi de etter­lyste direktiver»

«Boken kommer på et tidspunkt da det har gått opp for mange at vi ikke kan se bort fra muligheten for at norsk territorium kan bli berørt av væpnet konflikt, selv om faren ikke synes overhengende» skriver Arne Willy Dahl om Ragnar Auglends bok «Politiet i krig og ved okkupasjon». 

Arne Willy Dahl
Arne Willy Dahl

Bokanmeldelse av «Politiet i krig og ved okkupasjon» av Ragnar Auglend

«Det må [...] være klart at det ikke bør skrives mer enn høyst nødvendig om det teoretiske spørsmål om politiets folkerettslige stilling i krig,» sies det i et internt notat i Justisdepartementet fra 1968. I Norsk Politiblad nr. 13/1940 het det derimot på redaksjonell plass at nå ville det være på sin plass med en «håndbok» om gjeldende internasjonale rettsregler «under okkupasjonstilstander».

Ragnar Auglend legger seg med sin bok «Politiet i Krig og Ved Okkupasjon» klart på Politibladets linje i denne saken.

Auglend er blant annet tidligere politimester og har slik sett et meget godt utgangspunkt for å behandle emnet på en jordnær og faglig god måte.

Boken kommer på et tidspunkt da det har gått opp for mange at vi ikke kan se bort fra muligheten for at norsk territorium kan bli berørt av væpnet konflikt, selv om faren ikke synes overhengende. Den bør derfor ønskes velkommen.

Gjennomgang

I boken gir han en gjennomgang av relevante bestemmelser i norsk rett og i folkeretten. Sentrale problemstillinger som jussen ikke gir svar på er om politiet bør ha stridende eller sivil status og om det skal videreføre sin virksomhet på et område som måtte bli okkupert.

Det redegjøres for hvilke overveielser som man har gjort seg på norsk hold om disse spørsmålene, hvordan det internasjonale bildet er og hvilke historiske erfaringer man kan trekke på.  

Når det gjelder våre nasjonale overveielser, er det her nok å nevne at spørsmålet om hvorvidt politiet skulle bli på sin post eller flykte i tilfelle av okkupasjon har gått opp og ned mellom Politiavdelingen og politisk ledelse i Justisdepartementet i flere tiår uten å bli avklart til tross for at saken var blitt grundig utredet og vurdert en rekke ganger.

Lære fra andre land

Under lesingen av Auglends bok dumpet tilfeldigvis et eksemplar av «Israel Yearbook on Human Rights» ned i postkassa, og der står det en artikkel om «The Status of Police in Armed Conflicts». Ikke helt uventet tar artikkelen opp mye av det samme som Auglend gjør i sin bok og kommer til lignende konklusjoner.

En hovedforskjell er at Auglend ikke behandler borgerkrigsscenariet, noe som det heller ikke er noe behov for i en bok som fokuserer på norske forhold.

Det kan likevel være fruktbart å supplere med noen flere erfaringer fra andre land. Da amerikanerne gikk inn i Bagdad i april 2003, flyktet byens politi. Aftenposten meldte den 11. april at det hersket total lovløshet i Bagdad. Flere banker ble plyndret og folk tok med seg både penger og hele pengeskap.

Amerikanske styrker gjorde lite eller ingen ting for å forhindre den omfattende plyndringen. NTB meldte dagen før at den tyske ambassaden og det franske kultursenteret i Bagdad ble rundstjålet av fattige sjiamuslimer.

Selv om disse hendelsene kanskje ikke er typiske for hva vi forventer oss hvis en norsk by skulle bli erobret av en fiendestat og politiet forsvant, støtter de opp om Auglends argumentasjon til fordel for at politiet bør forbli i et område som blir okkupert.

Godt utgangspunkt

Auglend etterlyser nærmere direktiver for politiets stilling og virksomhet i krig og under okkupasjon. Hans bok er et meget godt utgangspunkt for slike bestemmelser, la oss tro at det ikke skal drøye nye tiår før justismyndighetene kommer opp med noe.

Auglend er også inne på domstolenes og påtalemyndighetens situasjon i tilfelle krig og okkupasjon, uten å gi dette noen omfattende behandling. Men i forlengelsen av hans anbefaling angående direktiver for politiet, ligger også en oppfordring til at det gjøres et tilsvarende arbeid med tanke på domstolene og påtalemyndigheten, kanskje særlig Den høyere påtalemyndighet, som ikke er integrert i politiet.

Boken anbefales – til opplysning, som ansporing til handling og som juridisk nødhjelp hvis krigen kommer uten at myndighetene har rukket å gi de etterlyste direktiver.