Fra kemner til kunstdirektør

Da han var jusstudent i Bergen på 90-tallet syntes nemlig Petter Snare (49) jusen var så kjedelig at han begynte å studere kunsthistorie samtidig. Da han ikke klarte å ta eksamen i begge deler samtidig, valgte han likevel jusen, og har ikke angret – men kunstinteressen har opptatt ham og tatt mye tid hele veien.

- Jeg har vokst opp med foreldre som var opptatt av kunst og som tok oss med på kunstutstillinger. Vi hadde også noe kunst hjemme, men ikke noe spesielt mye, forteller Snare.

Selv husker han godt da han kjøpte sitt første kunstverk som 13-åring; et trykk av Arne Bendik Sjur. Snare møtte selv kunstneren på et galleri i Oslo og fikk lov til å nedbetale de 500 kronene verket kostet over tid.

- Det var mye penger for en gutt på 13 år den gangen. Det var nok ikke spesielt mange andre i min aldersgruppe tilstede på den utstillingen, ler han.

Startet galleri

Å eie sitt aller første kunstverk ga mersmak for den unge gutten, og siden har samlingen sakte men sikkert vokst. Helst siden han var nyutdannet jurist, har Snare funnet måter å dyrke kunstinteressen på; som veileder og sensor for jusstudenter som ville skrive om temaer i grenselandet mellom kunst og jus, som eier av kunstbokforlaget Teknisk Industri, etablerer av galleriet Standard (Oslo) og med en rekke styreverv i norsk kunstliv, blant annet styreleder i Bergen Kunsthall, Oslo Kunstforening og Bergen Assembly.

- Da jeg og Eivind Furnesvik startet galleriet Standard tok jeg to års permisjon fra jobben ved Oslo kemnerkontor. Senere drev jeg galleriet og kunstbokforlag ved siden av jobben som kemner i Nedre Romerike. Jeg har vært utrolig heldig som klart å få til det å jobbe med det som opptar meg, sier Snare.

I jobben som museumsdirektør er Snare opptatt av å ta vare på kunsten og musikken de forvalter og vil sørge for å få med seg samtiden inn i museet.

- Museet skal selvfølgelig føles viktig for Bergen og Vestlandet, men også for resten av landet og internasjonalt.

Opphavsrett og ytringsfrihet

Selv om han bruke lang tid på å fullføre jusstudiet er han i dag veldig glad i faget som han mener er nyttig i nesten alt han gjør.

- Jusen er både et kreativt og nyttig felt. Jeg mener det er utrolig nyttig å ha jusen i bunn når jeg nå skal gjøre en jobb for kunst og kultur i Norge. Juridisk metode er alltid nyttig når man går inn i et nytt felt; man må se helheten, kildene, bakgrunnsmaterialet og hva som er en nyttig strategi.

Ved en stor institusjon som Kode drar Snare nytte av jusen når det kommer til administrasjonsoppgaver som økonomi, personal, kontrakter og opphavsrett. Jusen gir også god uttelling i kontakt med myndigheter.

- Ytringsfrihet er også en juridisk utfordring vi møter på ofte; hvor går grensene, hva er etisk riktig? Debatten om ytringsfrihet og kunst er helt sentral for oss og noe vi må ha et bevisst forhold til, sier Snare.

- Det vi gjør skal selvfølgelig være faktuelt riktig, men også i den utvidede sammenheng; det vi viser skal være basert på noen som mener dette er viktig for samfunnet.

Han understreker at de som et museum i Norge er privilegerte i den forstand at de ikke trenger å ta kommersielt hensyn til sponsorer og givere eller være politisk korrekte.

- Men vi må ha et bevisst forhold til ytringsfrihet og etikk likevel. I november skal vi vise frem Vanessa Bairds verk hvor hun ser på flyktningkrisen. Det kan være ubehagelig for mange, men er veldig viktig, sier Snare.

Bairds «To everything there is a season» ble avvist av myndighetene i 2013 på grunn av frykt for angst- og sorgreaksjoner hos de ansatte. Verket skulle stå i regjeringskvartalet i Oslo.

Samlestopp

Interessen for kunstsamling startet med det første kjøpet som 13-åring, og i dag har Petter Snare og ektemannen Knut flere hundre verk hjemme i Oslo. Nå er imidlertid samlingen lagt på hylla, ettersom han som museumsdirektør ikke har lov til å kjøpe kunst privat.

- Det er et brudd på retningslinjene. Det er klart det er et savn. Å leve med kunst har stor verdi, sier han.

Etter mange år i juristjobber har Snare et inntrykk av at jurister i mange tilfeller er litt mer opptatt av kunst enn andre.

- Det føles i alle fall sånn. Det er i alle fall ikke vanskelig å finne jurister som samler, sier han og nevner navn som Viggo Hagstrøm, Knut Brundtland og Erling Kagge.