Ny dom fra Høyesterett om konsekvenser ved skifte av tariff­avtale

Ti sykepleiere ved Grefsenhjemmet sykehjem hadde et særskilt lønnstillegg, kalt stabiliseringstillegg, som fulgte av tariffavtalen med Virke. I 2014 meldte arbeidsgiver seg ut av Virke og inn i NHO, og fikk dermed en ny tariffavtale. Denne inneholdt ikke noe tilsvarende lønnstillegg. Stabiliseringstillegget ble gitt etter en særskilt avtale mellom partene etter tariffoppgjøret i 1998. Det skulle sikre et lønnsmessig tiltak for å rekruttere og beholde sykepleiere i Oslo kommune. Lønnstillegg ble gitt etter ansiennitet og skulle likestilles med ordinær lønn og blant annet inngå i pensjonsgrunnlaget.

På bakgrunn av dette varslet Grefsenhjemmet de ansatte at de ikke lenger ville få utbetalt lønnstillegget. Sykepleierne bestred dette, og mente at lønnstillegget måtte anses som en del av den enkelte arbeidstakerens individuelle arbeidsavtale.

Både i tingretten og i lagmannsretten fikk arbeidsgiver medhold. Høyesterett har imidlertid nå avsagt en enstemmig dom med motsatt resultat.

Dommen innebærer at sykepleierne får beholde stabiliseringstillegget, men siste ord er ikke sagt i denne saken som følge av at Høyesteretts behandling har vært begrenset. Høyesterett har ikke behandlet spørsmålet om ettervirkning i et tilfelle hvor en tariffavtale blir erstattet av en ny tariffavtale. Dette spørsmålet vil dermed i første omgang bli behandlet på nytt av lagmannsretten.

Høyesteretts vurderinger

I dommen la Høyesterett til grunn at tre vilkår må være til stede for at sykepleierne skal ha krav på fortsatt utbetaling av stabiliseringstillegget. For det første må det tidligere avtalte tarifftillegget ha blitt en del av sykepleiernes individuelle arbeidsavtale. For det andre må ikke et slikt individuelt avtalt vilkår ha falt bort som en konsekvens av at den tidligere tariffavtalen er utløpt. Og for det tredje må ikke bestemmelsen om lønnstillegget stride mot den nye tariffavtalen partene nå er bundet av.

Var lønnstillegget blitt en del av sykepleiernes individuelle arbeidsavtale?

For å vurdere dette spørsmålet, tok førstvoterende utgangspunkt i ufravikelighetsregelen arbeidstvistloven § 6. Denne regelen innebærer at bestemmelser i arbeidsavtalen som strider mot tariffavtalen som partene er bundet av, vil være ugyldig. Ordlyden i bestemmelsen gir ikke svar på spørsmålet om tariffavtalens normative bestemmelser, det vil si tariffavtalens bestemmelser om individuelle lønns- og arbeidsvilkår, blir en del av den individuelle arbeidsavtalen. Videre ga verken forarbeidene eller juridisk teori direkte svar på spørsmålet, men disse ga førstvoterende flere viktige holdepunkter.

Førstvoterende viste til flere avgjørelser fra Arbeidsretten hvor det er lagt til grunn at tariffavtalens lønnsbestemmelser uten videre og uten uttrykkelig avtale blir en del av de individuelle arbeidsavtalene. I avsnitt 80 i dommen konkluderer deretter førstvoterende og skriver:

«Etter mitt syn gir gjennomgangen av rettskildene solide holdepunkter, ikke bare for at tariffavtalen er bindende for tariffpartene og deres medlemmer i tariffavtalens gyldighetstid, men også for at de normative bestemmelsene i tariffavtalen blir en del av de individuelle arbeidsavtalene mellom de tariffbundne parter».

Stabiliseringstillegget var ifølge førstvoterende «klart en normativ tariffbestemmelse av en slik karakter at den ble en del av den enkelte sykepleiers individuelle lønnsvilkår».

Hadde det individuelt avtalte lønnstillegget falt bort som følge av at tariffavtalen var utløpt?

Det Høyesterett deretter måtte ta stilling til, var om den tidligere tariffavtalen hadde ettervirkning i de individuelle ansettelsesvilkårene. Førstvoterende la til grunn at fra et rent avtalerettslig utgangspunkt så krever en endring av de individuelle avtalevilkårene et rettslig grunnlag. Ufravikelighetsreglene i arbeidstvistloven § 6 vil komme inn som et slikt grunnlag i de tilfeller hvor det inngås ny tariffavtale.

Spørsmålet for Høyesterett var imidlertid om utløpet av tariffavtalen i seg selv innebar at de individuelle arbeidsvilkårene ble endret når disse har hatt sitt grunnlag i tariffavtalen.

Førstvoterende gikk deretter inn på betydningen av arbeidstvistlovens regler om tariffavtalens ettervirkning og særreguleringen av tariffavtalens ettervirkning ved virksomhetsoverdragelse i arbeidsmiljøloven § 16-2, men fant at ingen av disse kunne avgjøre spørsmålet om individuell ettervirkning.

Videre konkluderte førstvoterende med at spørsmålet ikke er omtalt i forarbeidene, med unntak av en uttalelse i Voldgiftskomiteens innstilling side 103 og en uttalelse fra Ole Solnørdal. Spørsmålet var heller ikke løst i rettspraksis. Førstvoterende omtalte likevel flere relevante avgjørelser fra Arbeidsretten og oppsummerte i avsnitt 104 at rettspraksis gir «visse holdepunkter for at normative bestemmelser i tariffavtalen, som er blitt en del av den individuelle arbeidsavtalen, i utgangspunktet består ved utløpet av tariffavtalens gyldighetstid».

Førstvoterende presiserte også at det ikke foreligger «avgjørelser som underbygger at tariffavtalens bortfall uten videre innebærer endringer i den individuelle arbeidsavtalen».

Fra avsnitt 107 til 109 viste førstvoterende til reelle hensyn. Hun viste for det første til at tariffavtalen som reguleringsinstrument vil kunne bli svekket dersom tariffastsatte, normative rettigheter uten videre faller bort ved tariffavtalens utløp.

For det andre fremholdt hun at hensynet til vern om arbeidstakerens sentrale rettigheter i arbeidsforholdet taler klart imot at rettigheter som er en del av den individuelle arbeidsavtalen, uten videre faller bort ved utløpet av tariffavtalens gyldighetstid.

For det tredje mente førstvoterende at en rettstilstand hvor sentrale deler av arbeidsavtalen, som har grunnlag i en tariffavtale, faller bort ved utløpet av tariffavtalen, vil kunne bety at den individuelle arbeidsavtalen må spille en mer sentral rolle for reguleringen av arbeidsforholdet. Videre oppsummerte hun med: «Tariffavtalens funksjon og rolle som fundamentet i dagens lønnsdannelsesmodell taler mot en slik utvikling».

På den andre siden påpekte førstvoterende at en utstrakt grad av individuell ettervirkning for tidligere tariffavtalte rettigheter vil kunne undergrave tariffavtalenes egnethet som styringsverktøy i den koordinerte lønnsdannelsen. Formålet om likebehandling av arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår vil også kunne utfordres.

Deretter konkluderte førstvoterende med at bestemmelser i tariffavtalen som har blitt en del av den individuelle arbeidsavtalen ikke faller bort som en direkte følge av at tariffavtalen opphører, men har individuell ettervirkning med grunnlag i den individuelle arbeidsavtalen.

Kunne arbeidsgiver fjerne stabiliseringstillegget i kraft av arbeidsgivers styringsrett?

Med utgangspunkt i Grefsenhjemmets påstand, tok førstvoterende stilling til om arbeidsgivers styringsrett kunne gi grunnlag for å fjerne stabiliseringstillegget. Førstvoterende viste til at lønn er den sentrale ytelsen fra arbeidsgiveren i arbeidsavtalen. Endringer i slike typer avtalevilkår må skje etter avtale, individuelt eller i tariffavtale, eller alternativt gjennom reglene om endringsoppsigelse. Arbeidsgiver kunne dermed ikke fjerne stabiliseringstillegget i kraft av styringsretten.

Hvilken betydning har dommen?

I dommen legger Høyesterett til grunn at tariffavtalebestemmelser som regulerer rettigheter og plikter for arbeidstakerne, dvs. normative rettigheter, også blir en del av den individuelle arbeidsavtalen. Det betyr at tariffbestemmelsene fortsetter å gjelde selv om tariffavtalen opphører. Imidlertid har ikke Høyesterett i denne dommen tatt stilling til hva som gjelder mellom partene når det inngås en ny tariffavtale etter at en annen har opphørt.

Dette spørsmålet må i første omgang behandles på nytt av lagmannsretten som følge av at lagmannsretten har bygget på feil rettsanvendelse og Høyesterett har opphevet lagmannsrettens dom. De konklusjoner som kommer ved en ny behandling av saken og en rettskraftig dom, vil dermed kunne få betydning.

Dommen kan leses her.