Fagartikkel Rapport: Hva er årsaker til forskjellene i kommunenes byggesaks­gebyr ?

Det var KS, tidligere Kommunenes Sentralforbund, som ønsket mer kunnskap om årsakene til forskjeller i kommunale plan- og byggesaksgebyr. Og at forbedringspunkter ble identifisert.  

Oppdraget gikk til Oslo Economics som fikk bistand av Fredrik Holth, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet og Nikolai K. Winge, Universitetet i Oslo.  

En viktig årsak til forskjellene er ifølge rapporten at gjeldende rett er upresis og at bestemmelsene gir kommunene utstrakt rom for å utøve skjønn. Kommunene tar dessuten politiske og strategiske hensyn ved bevisst å subsidiere enkelte gebyrer.

Det er plan- og bygningsloven § 33-1 som åpner for at kommunen innen rammen av selvkost kan ta gebyr for behandling av søknad om tillatelse mv. Men ordlyden er unødvendig uklar og kommunene gis i dag liten veiledning i hvordan bestemmelsen skal praktiseres. 

Treffer ikke godt nok

Kommunal- og moderniseringsdepartementets rundskriv om selvkostberegning er ment for alle tjenesteområdene og treffer ikke godt nok det særlige behovet kommunene har som bygningsmyndighet. Konsekvensen blir usikkerhet i kommunen om hvilke kostnader som kan inngå i selvkostberegningen.

Det er i tillegg liten styring av hvordan beregningsgrunnlaget skal benyttes i utforming av gebyrregulativer. Videre få krav om dokumentasjon overfor innbyggerne. Dertil er det svakheter i systemet for kontroll med kommunenes gebyrfastsettelse, slik at eventuelle feil i liten grad fanges opp, heter det i rapporten.

Praksis blir dermed lett ulik både for å beregne selvkost og utforme gebyrregulativet. 

Jeg oppfatter rapporten likevel slik at majoriteten av kommunene praktiserer en mer nøktern tilnærming til hvilke satser som skal gjelde.

Tiltak

Oslo Economics presenterer flere tiltak som kan bidra til en mer ensartet praksis mellom kommunene: 

• Generell klargjøring av det rettslige hjemmelsgrunnlaget for beregning av plan- og byggesaksgebyrer. Herunder om det er behov for en sentral forskrift.
• Utarbeidelse av en nasjonal standard med felles mal for hvordan selvkostregulativer kan utformes. 
• Kommunenes gebyrregulativer må utformes på en mer enhetlig måte, for å unngå unødig kompleksitet for tiltakshaverne.
• Kommunen bør i større grad enn i dag formalisere rutiner for timeregistrering, særlig tidsbruken innenfor de ulike gebyrklassene, men også på enkeltsaker. Utrederne mener det kan være hensiktsmessig at selvkost knyttes spesifikt til den konkrete søknadstypen og ikke for hele tjenesteområdet.

Spredning i satsene

Ordningen med at fylkesmannen måtte godkjenne kommunenes gebyrregulativ på denne sektoren opphørte i 1995. Som et av flere mulige tiltak mener Oslo Economics at en gjeninnføring bør vurderes.

For et flertall av kommunene viser en studie at gebyrene varierer relativt lite. For 56 % av kommunene ligger gebyret for enebolig i 2017 på mellom 5 000 kroner og 15 000 kroner. 

Men mellom laveste og høyeste gebyr er konstatert en stor spredning i satsene. 

- Våre analyser gir ingen grunn til å tro at kommuner systematisk har gebyrer som gjør at deres kostnadsdekning går utover den tillatte rammen av selvkost. Men det utelukkes heller ikke at enkelte kommuner kan ha ulovlig høye gebyr. Samtidig kan det diskuteres om enkelte gebyrsatser er urimelige, selv om de er lovlige, heter det i rapporten.

Direktør for interessepolitikk i KS, Helge Eide, uttalte til bladet Kommunal Rapport i sommer at rapporten med all tydelighet demonstrerer hvor komplekst det er å beregne gebyr i plan- og byggesaker. 

Han tar til orde for å gjøre gebyrregulativene mer transparent og forståelige. Det vil også gi et bedre sammenligningsgrunnlag kommunene imellom. Han understreker samtidig at KS er opptatt av å bevare det politiske handlingsrommet i Kommune-Norge.

Kan oppleves urettferdig

Så langt rapporten. Jeg er enig i at tiltak er nødvendig. Store variasjoner kan oppleves urettferdig for de som rammes av høye gebyrer. Det er derfor grunn til å tilstrebe en mer ensartet praksis på tvers av kommuner. Om tiltakshaver opplever det ilagte gebyret som uforståelig kan det rokke ved gebyrets legitimitet. 

For et større næringsbygg er gebyret 300 000 kroner i en kommune, mot halvparten eller lavere i en annen. Generelt spriker de mye og i litt for mange retninger disse gebyrene. Er noen urimelige? Enn ulovlige? 

Et kjapt søk på nettsiden til et utvalg kommuner viser at prislappen på å utferdige midlertidig brukstillatelse for store nybygg kan være inntil 50 000 kroner. Mens andre isteden velger å dekke inn denne kostnaden i det ordinære søknadsgebyret. Gebyr ved avslag kan variere mellom fullt gebyr, halvt gebyr eller et grunngebyr. 

Også for forhåndskonferansen forekommer gebyr. Departementet har tidligere uttalt seg noe kritisk til denne gebyrtypen. Begrunnelsen er at forhåndskonferansen kan være ressursbesparende for begge parter, og at det vil være uheldig hvis gebyret hindrer tiltakshavere fra å benytte denne muligheten.

Når en tillatelse er betinget av dispensasjon fra formålet i arealplanen må søknaden ofte sendes på høring til regionale myndigheter. Kommunens gebyr for behandling av spørsmålet om dispensasjon, som kommer i tillegg til det ordinære gebyret, kan da variere fra for eksempel 5 000 kroner til 20 000 eller mer, og er i utgangspunktet uavhengig av tiltakets størrelse. 

Har lenge vært kjent

En avis i Vestfold omtalte i august i år behandlingen av en søknad om erstatningsbrygge. En gammel brygge med 1 meter bredde og 3 meter lengde var søkt revet og erstattet med en ny med tilnærmet samme mål. Ifølge søknaden skulle ny brygge isteden ligge parallelt med landsiden. 

Kommunen mente tiltaket blir en forbedring så vel for trafikken i sundet som for søker og ga tillatelse. Tiltakshaver anslo materialkostnaden til mindre enn 10 000 kroner. Han mente jobben er enkel og ville ifølge avisen gjøre den selv. 

Kommunens behandlingsgebyr ble 33 870 kroner. 

Grunnbeløpet for søknadspliktige tiltak er kr 3 940, to dispensasjoner 12 600 kroner, innhenting av høringsuttalelse 7 880 kroner og endelig 9 450 kroner som er standardgebyret i vedkommende kommune for behandling av søknad om endring av brygge.

For det byggende Norge er det mange kvalitetskrav som skal ivaretas. Det er derfor grunnleggende viktig at kommunene har høyt kvalifisert personell på sektoren. Men at gebyrfastsetting ikke er helt enkelt har lenge vært kjent. 

Det er flere år siden kommunerevisorer bemerket det samme. 

Den ferske rapporten om gebyrer er utvilsomt den mest grundige hittil. Og den inneholder konkrete forslag til tiltak.

Noen har en oppfordring om å ta rapportens konklusjoner videre. Av hensyn til kommunene selv og ikke minst av hensyn til brukerne av tjenestene.