«Den norske nesten-korrupsjonen»

Av Bjørn Røse, siviløkonom og toll- og avgiftsdirektør 2006-2016

I Transparency Internationals korrupsjonsindeks for 2025 (offentliggjort 10. februar 2026) havnet Norge på 5.plass med 81 poeng (av 100). Alle forstår at dersom datainnsamlingen hadde skjedd etter siste runde med Epstein-dokumenter, ville Norge skåret dårligere. En annen grunn til den høye norske skåren er at TI-indeksen er sterkt innrettet mot tradisjonell pengekorrupsjon, som heldigvis forekommer sjelden i Norge.

Det som imidlertid forekommer stadig oftere i norsk offentlig forvaltning er halvsannheter, misvisende kalkyler, ikke-objektive utredninger, misvisende beskrivelser og forhåndsbestemte konklusjoner, for å oppnå ønsket sluttresultat. Og denne nesten-korrupsjonen i offentlig sektor er like farlig som tradisjonell penge-korrupsjon, fordi den undergraver den livsviktige tilliten mellom folk og myndigheter.

Og forvitrer myndighetstilliten, så forvitrer demokratiet; vær ikke et øyeblikk i tvil om det. Her kommer et knippe relativt ferske eksempler på «den norske nesten- korrupsjonen» hentet fra offentlige dokumenter og beslutningsprosesser.

Offentlige utredninger

Er det korrupsjon hvis et departement formulerer mandatet i en offentlig utredning på en så innskrenkende måte- eller velger ut utvalgsmedlemmene så bevisst og målrettet at utredningens konklusjoner i realiteten er forhåndbestemt av departementet? Formell korrupsjon er det nok ikke, for ingen penger betales eller mottas. Men god forvaltningsskikk og i samsvar med utredningsinstruksen er det i et hvert fall ikke, og vi finner dessverre stadig flere eksempler på denne type nesten-korrupsjon i forvaltningen.

Selv kjenner jeg offentlige utredninger innen ruspolitikk, energipolitikk, politibevæpning og skatteinnkreving der konklusjonene og anbefalingene langt på vei var forhåndsbestemt.

Misvisende kalkyler

Noe som forekommer alt for ofte er urealistiske kalkyler og økonomiberegninger for å legitimere prosjekter som offentlige virksomheter ønsker å gjennomføre. Det finnes så mange eksempler på misvisende kalkyler og beregninger at det vanskelig kan dreie seg om bare regnefeil; og fellesnevneren er ofte at når de økonomiske realiteter kommer for en dag, er prosjektene kommet så langt at de er umulige å stoppe.

Et ferskt eksempel er Helse Sør-øst RHF sine investeringskalkyler og gevinstkalkyler for Nye Oslo Universitetssykehus. Disse kalkylene og beregningene er totalt urealistiske og minst på linje med kalkylene for Mongstad-raffineriet, Norges Banks nybygg, Follo-tunnelen, jernbanetraseen gjennom Moss, Regjeringskvartalet, Vikingskipmuseet og Fornebu-banen.

Et annet eksempel finner vi i Finansdepartementets proposisjoner til Stortinget i 2016 og 2017 om innføring av såkalt «utsatt avregning» for import-merverdiavgift. Der fortalte ikke departementet at endringen ville medføre et en-gangs inntektstap for staten og fellesskapet, og en tilsvarende gevinst for de avgiftspliktige på 10 milliarder kroner. Og formuleringene som ble brukt gjør det vanskelig å tro at dette dreide seg om feilberegninger.

Et tredje eksempel på misvisende anslag og beregninger, som mange husker godt, er Statnett SF sine beregninger av strømpris-konsekvensene av de nye strømkablene «North Sea Link» og «Nordlink» til henholdsvis England og Tyskland. Strømprisene vil øke med 1-2 øre pr Kwh sa Statnett. Realiteten er at strømprisene økte 10 ganger så mye i områdene der kablene går ut fra Norge. Mon tro om kablene hadde blitt vedtatt av Stortinget om de riktige tallene hadde kommet på bordet.

Habilitet

En annen type forvaltningsjuks i korrupsjonens grenseland, er habilitetsovertredelser. Disse kan være ubevisste, men kan også være bevisste eller grovt uaktsomme. En etter manges vurdering tiltakende tendens, er tendensen til å oppnevne sympatisører og styrbare personer til offentlige styrer og verv.

Gjør man det bevisst, har man ikke lenger selvstendige fagstyrer, slik man etter forutsetningene skal ha, men en slags marionette-styring i regi av den som oppnevner styremedlemmene. Blant annet fra helseforetakenes styrer finnes det eksempler på at styremedlemmer i viktige spørsmål stemmer etter forventninger fra oppnevnende myndighet.

Åremål 

Et beslektet tema, som kom inn i statsforvaltningen etter grunnlovsendringen i 1992, er åremålsansettelser.  Åremålsordningen, som i dag omfatter ca. 1.300 embedsmenn i statsadministrasjonen og flere tusen tjenestemenn i andre deler av offentlig forvaltning, innebærer at man utnevnes for en periode på normalt 6 år, og med mulighet for en åremålsperiode nr. 2. 

At åremålsansettelser virker «oppdragende» på ledere som ønsker en åremålsperiode nr. 2, kan det være liten tvil om. Tidligere departementsråd Eva Hildrum, nåværende regjeringsadvokat Fredrik Sejersted og «Embedsmannsutvalget» (2023) er blant dem som er bekymret over åremålsordningen, og det er all grunn til å tro at åremålsordningen ikke bare bidrar til at skillet mellom fag og politikk i forvaltningen blir stadig mer utvisket, men også til økningen av halvsannheter, fortielser og ikke-objektive beskrivelser i offentlige beslutningsdokumenter.

Kontrollpyramiden

Også helt på toppen av den offentlige kontrollpyramiden, i Riksrevisjonen, finner vi eksempler som reiser tvil om hvorvidt Riksrevisjonslovens krav om uavhengighet, objektivitet, og faglighet overholdes. Eller hva skal vi kalle det når samtlige kollegiemedlemmer oppnevnt av partier som ønsker å gjennomføre et større offentlig utbyggingsprosjekt unisont sier «nei» når Riksrevisjonens administrasjon legger spørsmålet om å gjennomføre forvaltningsrevisjon av prosjektet frem for Riksrevisorkollegiet. Saken gjaldt «Nye Oslo Universitetssykehus», og spørsmålet om å gjennomføre forvaltningsrevisjon av prosjektet ble behandlet i Riksrevisjonens kollegium både i februar 2022 og i november 2023, med samme sluttresultat; «nei» til å gjennomføre revisjon med 4 mot 1 stemmer.

Og det blir ikke bedre av at innsynskravet i møteprotokollene ble avvist med begrunnelse at det ikke kan gis innsyn før revisjonen er forelagt Stortinget. Og det er en selsom begrunnelse når kollegiet nettopp har sagt «nei» til å gjennomføre slik revisjon.

Villedende situasjonsbeskrivelser

Til slutt noen ord om den såkalte «samordningsfellen» i pensjonsreformen i 2011, som mange mener er det største statlige tyveriet de siste 50 år, nest etter strømprisfastsettingen. Samordningsfellen har som konsekvens at for hvert år utover fylte 67 år som en offentlig ansatt født mellom 1944 og 1953 står i arbeid, så får vedkommende ca. 17.000 kroner mindre i årlig pensjon. Med en forventet levealder på 86 år, og ved å arbeide til fylte 72 år istedenfor å gå av ved 67, blir pensjonstapet over livsløpet ca. 2 millioner kroner. (Samordningsfellen rammer også ansatte født mellom 1954 og 1962, men i mindre grad).

Det tragikomiske er at samordningsfellen ikke bare rammer enkeltpersoner; den rammer også statskassen økonomisk samt motvirker formålet med pensjonsreformen, som var å motivere offentlig ansatte til å stå lenger i arbeid. «Samordningsfellen» begynte som brudd på utredningsinstruksens krav om grundige konsekvensbeskrivelser, da forslaget til pensjonsreform ble lagt frem for Stortinget i 2010.

Professor- og pensjonsekspert Axel West Pedersen har uttalt at departementets beskrivelser og formuleringer i proposisjonen var villedende og han sier rett ut at Stortings-representantene ikke hadde noen sjanse til å forstå at forslaget innebærer at man taper pensjon ved å arbeide ut over fylte 67 år.

Et sentralt ankepunkt er at departementet brukte villedende situasjonsbeskrivelser. Er «en får ikke høyere pensjon om en fortsetter å arbeide» det samme som å si «pensjonen blir mindre og mindre dersom en fortsetter å arbeide». Nei, selvsagt ikke; formuleringene som departementet brukte var ikke bare upresise og lite informative, de var uriktige og har påført mange pensjonister store økonomiske tap. «Samordningsfellen» oppstod i 2011. Senere er det gjort justeringer, men det grunnleggende problemet er ikke opphevet. 

Bjørn Røse var norsk tolldirektør 2006-2016. Han er siv. øk fra NHH og har også bakgrunn som forsker ved TØI og i Helsedirektoratet, byråsjef i Samferdselsdepartementet, ass. distribusjonssjef i Aftenposten, økonomidirektør, kemner og byutviklingsdirektør i Oslo kommune.