- Diskusjon om «samtykkelov» på misvisende premisser

Av advokatene Tonje Lilaas Larsen, Bendik Falch- Koslung, Petter Mandt og Mette Yvonne Larsen

Advokatene Kristin Fagerheim Hammervik, Silje Christine Hellesen, Kjersti Cecilie Jensen og Elisabeth Rød tok i Juristen 16.09.2024 til ordet for at det er «på høy tid at Norge innfører såkalt samtykkelov».

Les innlegget fra Hammervik, Hellesen, Jensen og Rød her

Voldtekt er et alvorlig problem for de som rammes, og det høye antallet henleggelser og frifinnelser i voldtektssaker tyder på at noe bør gjøres annerledes i samfunnets håndtering av voldtektsanklager. Det pågår et lovarbeid om endringer i straffelovens kapittel om seksuallovbrudd. Spørsmålet om «samtykkelov» er bare en liten del av dette arbeidet.

Etter vårt syn er det behov for en helhetlig gjennomgang av kapittelet, slik straffelovrådet har gjort. Det er uheldig om enkelte forslag plukkes ut, slik det gjøres av de nevnte advokatene, uten henblikk på helheten.

Forpliktelser og holdninger

Spørsmålet om den strafferettslige definisjonen av voldtekt, er om straffeloven § 291 skal bygge på en «ja er ja»-modell eller en «nei er nei»-modell.

Etter vårt syn er det ikke straffebudets utforming som er hovedgrunnen til at relativt få saker ender med domfellelse. De fleste seksuelle situasjoner skjer med bare to personer til stede. Da vil bevissituasjonen alltid være vanskelig.

Der er vi enige med artikkelforfatterne. Våre oppfatninger skiller imidlertid lag når det i det påfølgende avsnittet fremgår at:

«I første omgang handler denne saken om at vi må ha et regelverk som er i overensstemmelser med internasjonale forpliktelser og som sørger for gode holdninger i samfunnet. Norge er gjennom Istanbul-konvensjonen forpliktet til å sikre kriminalisering av seksuell omgang uten samtykke. Etter at Europarådet vedtok Istanbul-konvensjonen i 2011 har land etter land endret sin voldtektslovgivning i overenstemmelse med internasjonale forpliktelser.»

Her blandes to argumenter sammen, og begge argumentene har betydelige svakheter. Vi er ikke ubetinget enige i at det norske regelverket ikke er i overensstemmelse med internasjonale forpliktelser, eller at straff er riktig løsning for å «sørge for gode holdninger i samfunnet».

Artikkelforfatterne trekker frem at blant annet FNs kvinnekomite, FNs barnerettskomite og FNs menneskerettighetskomite har kritisert Norge og oppfordret til å endre voldtektsbestemmelsen slik at mangel på samtykke blir det definerende elementet. Som et bidrag i reformdebatten, har professor Jørn Jacobsen ved Universitetet i Bergen tematisert blant annet ulike definisjoner av voldtekt i boken «Valdtektsstraffebodet».

Jacobsen tar for seg kravene som stilles i de ulike konvensjonene som gjerne trekkes frem av tilhengere av «samtykkelov», og oppsummerer at det ikke er noen presis definisjon i internasjonal rett som vi er forpliktet til å bygge inn i voldtektsstraffebudet. Jacobsen fremhever at det er «eit breitt internasjonalt spekter av måtar å organisere straffeboda mot seksuelle krenkingar på», og videre at

«Ein konklusjon om at det vil vere brot på Istanbul-konvensjonen ikkje å bruke «(manglande) samtykke» som eksplisitt kriterium i gjerningsskildringa, inneber at fleire land – inkludert fleire av dei som har føreteke nylege reformer – bryt med denne»

Etter Jacobsens syn «har dei ulike overvakingsorgana ikkje dekning for den klare kritikken».

Man må gjerne mene at voldtektsstraffebudet bør utformes på en annen måte, men dette er altså ikke noe Norge er forpliktet til.  Henvisningene til våre internasjonale forpliktelser er misvisende og upresise. Dette skaper en dårlig diskusjon om et viktig og vanskelig tema.

Hull i lovverket?

Utgangspunktet for straffelovens seksuallovbruddskapittel er at den enkelte har en seksuell selvbestemmelsesrett. Den som utsettes for vold og truende atferd og den som er ute av stand til å motsette seg andres handlinger har ikke den seksuelle selvbestemmelsen i behold. Seksuell omgang i slike situasjoner er definert som voldtekt.

Voldtektsdefinisjonen bygger på at selvbestemmelsesretten benyttes så lenge den er i behold. Dette er kjernen i straffelovrådets forslag. Hvis man ikke sier nei, er det ikke voldtekt. Hvis man sier nei, antas det at seksuell omgang likevel skjer fordi det utøves vold eller trusler, eller fordi fornærmede er ute av stand til å motsette seg handlingen.

Straffelovrådet ser at det kan oppstå situasjoner der terskelen for å anse fornærmede som «ute av stand» ikke er oppfylt fordi fornærmede for eksempel gjør verbal motstand. Dette er noe av begrunnelsen for at straffelovrådet foreslår å utvide vernet om selvbestemmelsesretten ved at det holder å uttrykke at man ikke ønsker handlingen. Etter vårt syn tettes da de hull som bør tettes ved en slik løsning.

Artikkelforfatterne trekker frem to situasjoner som de mener ikke dekkes av straffelovrådets foreslåtte bestemmelse: tilfeller der fornærmede «velger å forholde seg passiv» og de såkalte «frys»-tilfellene. Artikkelforfatterne skriver:

«Det foreslåtte straffebud vil eksempelvis ikke kriminalisere tilfeller hvor fornærmede velger å forholde seg passivt til at noen gjennomfører seksuell omgang med vedkommende».

Og videre:

«Frys-reaksjoner hos personer med traumehistorikk er for eksempel et veldokumentert fenomen fra forskning og klinisk praksis».

Vår erfaring er at «frysreaksjoner» er et temmelig uklart fenomen. Slike reaksjoner har antagelig liten vitenskapelig forankring og begrepet brukes nokså ukritisk i visse sammenhenger. Uansett, hvis det er frys-reaksjonen som er årsaken til at vedkommende ikke motsetter seg seksuell handling, vil alternativet «ute av stand» kunne aktualisere seg.

Når det gjelder situasjonen der fornærmede «velger å forholde seg passiv» er det etter vårt syn ikke grunnlag for å definere situasjonen som voldtekt. I dette tilfellet har fornærmede nettopp et valg.

Straff som virkemiddel

I debatten om reform av voldtektsstraffebudet kan det synes som om målet er at flere straffes.

Det vil alltid være et rom mellom hva som er greit, hva som er uakseptabelt og hva som er straffbart, og sånn må det være i en rettsstat. Holdningsarbeid er viktig, og det er en god læresetning at seksuell aktivitet, både seksuell handling, seksuell omgang og samleie skal bygge på frivillighet og samtykke. Men det er ikke dermed sagt at grensen for det straffbare bør gå på samme sted.

Straffelovens klarhetskrav stiller krav til hva et samtykke kan være for at man skal bygge straff på at samtykke mangler. Grunnloven stiller også krav om forholdsmessighet mellom handlingers klanderverdighet og den straffen som risikeres. I voldtektssaker er tiltalte og fornærmede ofte to unge mennesker som gir seg ut i en seksualisert situasjon i en festsammenheng, og hvor den ene på et tidspunkt, enten samme kveld eller senere, oppfatter situasjonen som ufrivillig. Det er ikke vanskelig å se for seg at begge tilnærmer seg den andre uten et tilstrekkelig samtykke. I en slik situasjon kan straff for den ene virke både urimelig og uforholdsmessig.

Selv om strafferetten har en viktig samfunnsoppdragende effekt, er den ikke tilstrekkelig til å skape gode holdninger til seksuallivet. Kvinner, som ofte er den fornærmede i voldtektssaker må gis frihet til å bruke sin seksuelle autonomi til å velge å inngå i seksuell aktivitet, ikke bare til å være en mottakende, samtykkende part. Dette aspektet vies etter vårt syn for lite oppmerksomhet i reformdebatten.

Fullstendig gjennomgang

Spørsmålet om utforming av straffebudet om voldtekt må ses i sammenheng med en fullstendig gjennomgang av straffelovens kapittel om seksuallovbrudd, herunder blant annet minstestraff for voldtekt, og den seksuelle lavalder. Vi mener at straffelovrådets primære forslag er godt.

Uansett hvordan straffebudet utformes, må vi regne med at det vil oppstå ugreie situasjoner som ikke er straffbare. Men det er dette prinsippet vi bygger hele vår rettstradisjon på. Det er tross alt statens sterkeste maktmiddel det er snakk om.

Det er forskjell på oppdragelse og straff.