Advokater for samtykkelov

Av Kristin Fagerheim Hammervik, Silje Christine Hellesen, Kjersti Cecilie Jensen og Elisabeth Rød

Dagens voldtektsbestemmelse er ikke fullstendig og ikke i overenstemmelse med folks rettsoppfatning. Som Advokatforeningens bistandsadvokatutvalg har påpekt, skjer det i dag handlinger i Norge som er så klanderverdige at de bør straffes som voldtekt - og som i henhold til internasjonale standarder er definert som voldtekt - men som ikke kan straffes som voldtekt etter gjeldende norsk rett.

Straffeloven skiller mellom seksuell handling og seksuell omgang. Seksuell handling (eksempelvis berøring av bryst) uten samtykke er straffbart i henhold til straffeloven § 297, men straffeloven mangler en egen bestemmelse som kriminaliserer et mer alvorlig forhold som seksuell omgang (samleielignende forhold) uten samtykke. Dette er et paradoks, og fremstår som et hull i lovgivningen.

Ytterligere paradoksalt er det at seksuell omgang uten samtykke i dag - etter det som fremstår å ha vært en kursjustering hos politi og påtale de siste årene - faktisk belegges med straff etter straffeloven § 297, som i utgangspunktet rammer et langt mindre alvorlig forhold, nettopp fordi dagens straffelov ikke har en egen bestemmelse som kriminaliserer seksuell omgang uten samtykke.

Straffbar voldtekt forutsetter at vedkommende har skaffet seg seksuell omgang ved vold eller truende atferd eller har seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen jf. straffeloven § 291. Etter dagens voldtektsbestemmelse er det ikke tilstrekkelig for domfellelse at fornærmede ikke har samtykket, vridd seg unna, grått eller sagt stopp. Dette er i strid med folks rettsoppfatning. Vårt inntrykk er at folk flest tror at ufrivillig seksuell omgang er voldtekt, men det er det ikke.

FNs kvinnekomite, FNs tortur­komite, FNs barnerettskomite, FNs menneskerettighetskomite med flere har kritisert Norge og sagt at landets voldtektsbestemmelse må endres slik at mangel på samtykke blir det definerende elementet.

I 2017 ratifiserte Norge Europa­rådets konvensjon om forebygging og motarbeiding av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner, den såkalte Istanbul-konvensjonen. Etter Istanbul-konvensjonen art. 36 om seksuell vold, inkludert voldtekt kommer det frem i første ledd bokstav a, at partene ved lovgivning eller på annen måte er forpliktet til å sikre kriminalisering av seksuell omgang uten samtykke.

For å overvåke de enkelte landenes implementering av konvensjonen, har Europarådet opprettet et uavhengig overvåkningsorgan GREVIO. I november 2022 i fjor fastslo Europarådets overvåkingsorgan for vold mot kvinner at Norge bryter Istanbul-konvensjonen.

Beskjeden Norge fikk var klar:

«GREVIO urges the Norwegian authorities to amend the criminal legislation on sexual violence and rape to ensure that provisions are firmly rooted in lack of freely given consent as required by Article 36, paragraph 1, of the Istanbul Convention”.

Seksuallovbrudd, inkludert voldtekt, skal ha manglende samtykke som straffebudets sentrale og definerende element. Dette har organisasjoner som Amnesty og JURK ropt høyt om dette i mange år – i stor grad til døve ører.

Men i mars 2021 fikk det såkalte Straffelovrådet i oppdrag å gjennomgå kapittelet om seksuallovbrudd og «vurdere alternativer til dagens regulering av voldtekt». Etter stortingsvalget i 2021 ble mandatet utvidet gjennom dagens regjering som i Hurdalsplattformen fastslo at den vil legge frem et forslag til endring i straffeloven der lovens ordlyd «speiler at seksuell omgang uten samtykke er forbudt og definert som voldtekt».

Den 19. desember 2022 kom Straffelovrådet med sitt forslag til hvordan Norges samtykkebaserte voldtektslovgivning skal se ut. Det er foreslått å innta i straffeloven at det er «forbudt å ha seksuell omgang med noen som ikke vil det, og gir utrykk for dette gjennom ord eller handling» (det såkalte nei er nei-forslaget).

Det er et steg i riktig retning at vernet om seksuell selvbestemmelse foreslås styrket, men forslaget går etter vår mening ikke langt nok.

Straffelovrådets primære forslag er uheldig og ikke godt nok fordi fornærmede pålegges en aktivitetsplikt for at det strafferettslige vernet skal inntre, og går ikke langt nok i å beskytte borgernes rett til å bestemme over egen kropp. Det foreslåtte straffebud vil eksempelvis ikke kriminalisere tilfeller hvor fornærmede velger å forholde seg passivt til at noen gjennomfører seksuell omgang med vedkommende. Som likestillings- og diskrimineringsombudet understreker i sitt høringssvar er det uheldig at det foreslåtte straffebudet ikke kriminaliserer dette typetilfellet, og at det er ulike grunner til at en person forholder seg passiv i seksuelle sammenhenger, hvor frykt, redsel eller opplevelse av manglende handlingsalternativer kan være aktuelle grunner. Frys-reaksjoner hos personer med traumehistorikk er for eksempel et veldokumentert fenomen fra forskning og klinisk praksis. Det må være den initiativtakende part sitt ansvar å sikre at den andre part samtykker og ønsker seksuell omgang før dette innledes. Det er ikke tilstrekkelig for å verne om en person sin seksuelle selvbestemmelse og integritet å pålegge offeret å avverge en voldtekt i ord elle handling.

Straffelovrådets alternative forslag til utforming med et straffalternativ som rammer den som «har seksuell omgang med noen som ikke i ord eller handling gir uttrykk for å ville det» (ja er ja – alternativet) vil derfor være det klart beste alternativet av de to forslagene som er lagt frem fra Straffelovrådet.

Når det er sagt, kan vi ikke se hva som er kontroversielt eller vanskelig med å utarbeide en bestemmelse som klart og tydelig definerer voldtekt som seksuell omgang uten samtykke. Samtykkebegrepet er allerede godt innarbeidet i norsk straffelov og rettsvesen, blant annet gjennom den nevnte bestemmelsen som kriminaliserer seksuell handling uten samtykke.

Straffelovrådet foreslår imidlertid nå også endre denne bestemmelsen til «å straffe den som berører noen på en seksuelt krenkende måte».  Dersom Norge fjerner bestemmelsen som kriminaliserer seksuell handling uten samtykke og på samme tid ikke innfører en samtykkebasert vold­tekts­bestemmelse er det vår bekymring at en stor gruppe sårbare mennesker står uten reelt rettsvern og at Norge som rettsstat ikke etterlever sine internasjonale forpliktelser etter Istanbul­konvensjonen.

En samtykkelov fører selvsagt ikke til at seksuell omgang krever en skriftlig kontrakt eller digital samtykkeapp, som enkelte har fremholdt. Denne type kommentarer er med på å undergrave alvoret i saken. Straffeloven har allerede bestemmelser som stiller opp samtykkekrav, for eksempel i bestemmelsene som kriminaliserer seksuell handling uten samtykke og seksuelt krenkende atferd uten samtykke. Etter norsk lov kreves ikke et uttrykkelig samtykke. Konkludent atferd er tilstrekkelig. Frivillighet kan komme til utrykk ved ord eller handling som for eksempel blikk og berøring.

Bevisbildet er krevende i voldtektssaker. Bevisbildet vil også være krevende med en fremtidig samtykkelov. Det at klanderverdige forhold kan være vanskelig å bevise kan imidlertid ikke være et argument mot kriminalisering.

En samtykkelov skal naturligvis ikke gå på bekostning av borgernes rettssikkerhet. Kriminalisering av ikke-samtykkende seksuell omgang vil ikke påvirke uskyldspresumsjonen, bevisbyrden eller det strenge beviskravet som er i straffesaker. Det vil fortsatt være påtalemyndigheten som har bevisbyrden, enhver er fortsatt uskyldig til det motsatte er bevist og enhver rimelig tvil skal fortsatt komme den tiltalte til gode. 

Forskjellen ved lovendring, er at spørsmålet om det forelå samtykke blir en del av bevisvurderingen. Spørsmålet for retten vil bli: Kan det utover enhver rimelig tvil bevises at tiltalte gjennomførte seksuell omgang med noen som ikke hadde samtykket, og har hen utvist nødvendig subjektiv skyld? Hvis fravær av samtykke og subjektiv skyld ikke kan bevises utover enhver rimelig tvil kan vedkommende ikke dømmes for voldtekt ved fremtidig samtykkelov.

I første omgang handler denne saken om at vi må ha et regelverk som er i overensstemmelser med internasjonale forpliktelser og som sørger for gode holdninger i samfunnet. Norge er gjennom Istanbul-konvensjonen forpliktet til å sikre kriminalisering av seksuell omgang uten samtykke. Etter at Europarådet vedtok Istanbul-konvensjonen i 2011 har land etter land endret sin voldtektslovgivning i overenstemmelse med internasjonale forpliktelser.

Sverige, Danmark, Island og Finland har nå alle innført samtykkelov. Landene har valgt ulik utforming, men felles for disse landene er at de alle tar utgangspunkt i at det definerende elementet i hva en voldtekt er, er at offeret ikke aktivt har gitt utrykk for frivillighet eller samtykke til den seksuelle omgang – altså en ja er ja- bestemmelse. Det er ingen grunn til at staten Norge skal tilby sine borgere et svakere rettsvern og beskyttelse enn våre naboland.

Nå er det på høy tid at politikerne tar ansvar for å følge opp anbefalinger fra Europarådets overvåkningskomite og FN og sørger for at vi får en lov som er i overensstemmelse med internasjonale forpliktelser og som i tilstrekkelig grad beskytter borgernes rett til å bestemme over egen kropp.