Tap av eiendeler – tap av rettigheter?

Av Mahima Thakur, saksbehandler ved Jussformidlingen

Flere innsatte har opplevd at eiendelene deres i fengselscellen har gått tapt etter en inspeksjon foretatt av fengselsbetjenter, eller ved overføring til et annet fengsel. De færreste får erstattet disse tapene fra Kriminalomsorgen.

Jussformidlingen synes det er uheldig at bevisbyrden pålegges den innsatte i slike tilfeller.

Fellesnevneren i sakene med avslag er at Kriminalomsorgen mener at den innsatte ikke har dokumentert tapet sitt godt nok. Har det blitt slik at dagens ordning i realiteten hindrer den innsatte fra å kunne hevde sine rettigheter fordi vedkommende sjeldent har mulighet til å innfri de urealistiske beviskravene som stilles?

Omvendt bevisbyrde?

Det alminnelige kravet i norsk rett om at det er den som mener å ha et krav som må bevise kravets eksistens og omfang, gjelder også i erstatningsretten. At et slikt krav også skal gjelde for innsatte som krever erstatning for tapte eiendeler, mener vi i Jussformidlingen er problematisk.

Den innsatte er i en posisjon som gjør det vanskelig for vedkommende å sikre tilstrekkelig bevis for å dokumentere et eventuelt erstatningskrav.

Det skjeve maktforholdet mellom den innsatte og de ansatte i fengselet tilsier at bevisbyrden i slike erstatningssaker må være omvendt. Dette vil innebære at det er fengselet og Kriminalomsorgen som må dokumentere at de ikke har mistet den innsattes eiendeler.

I motsetning til den innsatte, har fengselet tilgang på betydelig flere ressurser, noe som taler ytterligere for at det er rimelig å tillegge fengselet bevisbyrden. I tillegg må det nærmest anses som en selvfølge at fengselet oppbevarer innsattes eiendeler på en trygg og hensynsfull måte.

Manglende klageadgang

Dagens ordning innebærer også at de innsatte ikke kan påklage avslaget på erstatningskravet fra fengselet, da avgjørelsen ikke er fattet som et enkeltvedtak. Selv om saksbehandlingen i fengselet skal utføres i tråd med det ulovfestede forsvarlighetskravet, er det ikke tvil om at en ytterligere vurdering av saken vil sikre en mer objektiv saksbehandling.

En manglende klageadgang medfører at den innsatte avskjæres fra å få erstatningskravet overprøvd av en høyere og kanskje mer uavhengig instans, noe som er svært uheldig for rettssikkerheten.

Oppsummert

Jussformidlingen mener at dagens ordning, som innebærer en bevisbyrde som nærmest er umulig å imøtegå for de innsatte, og at de i tillegg er avskåret fra å få erstatningskravet prøvd av en høyere instans, ikke ivaretar rettsikkerheten til de innsatte tilstrekkelig.

Jussformidlingen etterlyser en bedre ordning som blant annet innebærer at bevisbyrden i slike erstatningssaker skal ligge på Kriminalomsorgen og det enkelte fengselet.

Etter Jussformidlingens syn bør i tillegg avgjørelsene i slike erstatningssaker treffes som enkeltvedtak, slik at den innsatte sikres en rettferdig og forsvarlig saksbehandling.