«Fantasivenner på cella»

Mina Hadjian

Mina Hadjian og Martine Rand driver radiokanalen RøverRadion, som lages av og med innsatte i norske fengsler.

Nå har de kommet med boken Røverhistorier, som består av sanne historier fra norske fengsler fortalt fra forbryterens perspektiv.

I dette utdraget fra boka forteller en innsatt om sine erfaringer med, og meninger om, å sitte i isolasjon.

«Jeg sitter isolert 23 timer i døgnet. Det gjør meg ikke til en god nabo når jeg kommer ut.

Jeg heter Marius, og jeg er isolert fra samfunnet.

Ja, jeg har brutt loven, og soner min straff i fengsel for å ha gjort det. Straffen i Norge er frihetsberøvelse. De norske verdiene er å rehabilitere, ikke å hevne.

Men isolasjonen føles som en hevn i stedet for straff. Rehabiliteringen er borte etter budsjettkutt fra regjeringa.

Å havne her under disse omstendighetene, unner jeg ingen. Jeg sitter 23 timer hver dag på en celle som er sju kvadratmeter. Det gjør noe med deg.

På det verste kan jeg tilbringe 27 timer i strekk her. Tårene renner, og alt fokus forsvinner. Savnet etter barn, familie, nettverk. Savnet etter å føle seg verdt noe.

Jeg sitter i niende avdeling, som er inntaksavdeling i Oslo fengsel. Her kan man ikke få det tilbudet som de har ellers i fengselet. Men folk blir sittende her i flere måneder. Jeg har sittet her en måned nå, men det er en annen her som har sittet fire måneder. Uten at han har blitt dømt til visse restriksjoner som isolasjon, brev- og besøkskontroll.

Jeg har sittet inne i snart to år. På grunn av en episode i et annet fengsel ble jeg sendt til Oslo fengsel. Jeg har sju uker igjen av soningen. Jeg avslutter min dom på to år med full isolasjon fordi fengselet ikke har nok penger, tilbud og folk på jobb.

I august ble det kjent at en innsatt ble løslatt fra varetekt på grunn av ulovlig isolasjon over to måneder. Selv om politiet mente at faren for gjentakelse var stor, slo Borgarting lagmannsrett fast at mannen har vært utsatt for alvorlige krenkelser av sine rettigheter etter både Den europeiske menneskerettighetskonvensjon og Grunnloven.

FNs torturkomité har i flere år kritisert bruken av isolasjon i norske fengsler. De advarer mot at bruken av isolasjon øker. Også norske fageksperter går ut og krever stans av systematisk ulovlig isolasjon umiddelbart.

Jeg mener at selvmord i fengsel i stor grad forårsakes av isolasjon. Du er fratatt friheten, du er helt alene. Da kommer de mørke tankene. Så får du tabletter for å sove, mot angsten. Du får ikke mange positive impulser i hverdagen av å være alene på en celle på sju kvadratmeter.

I begynnelsen av isolasjonen kan du snu døgnet, fordi du ikke får sove.

Du sitter i senga time etter time og bare venter på at betjentene skal lukke opp celledøra di. Cella di består av en pult, en hylle, et klesskap, en seng, en vask, et toalett, en TV og et mini-kjøleskap. Du spiser, går på do, sover og ser på TV i samme rom. Det kan være blodflekker eller avføring fra tidligere innsatte. Det er ikke gjort noe med cellene på 30 år. Utenom å bytte til flatskjerm.

Alle sanser skjerpes under isolasjon. Du ser støv på gulvet som du må tørke bort, tunfiskboksen står vendt feil vei.

Du begynner å ha samtaler med TV-en. Etter hvert prater du med deg selv. Du hører ting, som nøkler som klirrer eller stemmer som prater utenfor døra di.

Du blir så smått gal. Mange begynner med sovemedisin eller antipsykotiske medisiner.

Isolasjonen har skadet meg. Jeg har nå fått en rutine på å vaske gulvet etter hvert måltid fordi jeg mener gjestene mine søler for mye. Jeg har jo ingen gjester.

Mange av oss velger også å isolere oss, utenom isolasjonen. Det vil si at når man får den daglige timen med lufting, eller et mindre fellesskap, velger man å ikke gå ut av cella. Du holder deg på cella. Der er det trygt, for der har du dine rutiner.

Isolasjonen bryter deg ned psykisk. Du må spørre om alt. Fra å dusje, ringe, lufte, mat, vaske.

Du starter dagen din med de isolerte rutinene dine. Du føler deg med tiden hjelpeløs, maktesløs, udugelig og skamfull.

Alt dette skal du takle alene på cella, som er mørk fordi du ikke ser noen grunn til å ha på lyset. Mørket på cella blir din nye hverdag.

Dette er vår overgang til hverdagen utenfor murene.

Noen kan hevde at dette er dobbel straff. Men det verste med alt dette er at vi mennesker er så tilpasningsdyktige. Og ingen skal bli vant til en slik isolert hverdag. Når man som menneske blir så brutt ned, hvem skal da bygge deg opp igjen?

92 prosent av innsatte i norske fengsler viser tegn på at de har en psykisk lidelse, ifølge en norsk undersøkelse fra i 2014.

Det kommer folk fra hele verden for å se og lære av vårt «perfekte» fengselssystem i Norge. Det finnes riktignok mange fine fengsler som Bastøy, Halden og Eidsberg, der mulighetene er mange og resultatene er gode. Men det er mange norske fengsler som ikke er slike «modellfengsler». Denne siden ved kriminalomsorgen ser man sjelden. Det de ikke ser, er vi som er gjemt bort her i mørket.

De ser ikke han som dunker hodet i veggen. De ser ikke han som kutter seg opp. De ser ikke han med alle fantasivennene.

Jeg har hatt mange teselskaper med fantasivenner på cella. Alt er et resultat av isolasjon over lengre tid. Du blir 100 prosent avhengig av dem som jobber i fengselet.

Så skal du ut i den store verden, helt alene. Mennesker er ikke skapt for å være isolert over lengre tid.

Regjeringens nedskjæringer i kriminalomsorgen gjør at vi blir mer isolert. Omsorgen forsvinner helt. Da forsvinner alle tilbud her inne. De ansatte blir mer opptatt av å låse dører og å isolere mennesker enn å jobbe med dem. Denne sirkelen vil øke kriminaliteten, og gjøre folk mer sinte på systemet. Økt isolasjon skaper økt kriminalitet.

Konsekvensene av budsjettkutt er redusert skoletilbud, og færre rehabiliterende programmer, som Alternativ til vold, sinnemestring og pappaprogram. Helsetilbudet har færre ansatte, og er åpent færre dager. Psykologer er det umulig å få kontakt med. Men det største tapet her er tapet av ansatte som skal jobbe med mennesker. De som skal skape kontakt, bygge nettverk, og bli et bindeledd videre i livet etter soning. Med alt fra kontakten med Nav, skaffe bolig og jobb. Nå er jobben deres å låse døra vår.

Hvordan skal vi da klare å skape en krimfri hverdag og komme tilbake til et normalt samfunn?

Hvordan skaper man gode naboer, og gode ressurser for samfunnet når du sitter isolert 23 timer innelåst på cella?»