Fengselshistorie: Fra bøter og pisk til tukthus og fengsel

– Tidligere ble folk dømt til å betale en bot, til døden eller pisking, forteller Eva Furseth, konservator og formidlingsansvarlig ved Justismuseet i Trondheim.

En av museets utstillinger handler om nettopp straff gjennom Norgeshistorien; hva folk har blitt dømt for og hvordan straffene har blitt gjennomført.

– Det var et kollektivt statussamfunn frem til 1600-tallet. Var det en som drepte en annen på nabogården gikk familiene til den drepte og den som hadde drept sammen og ble enige om en bot. De skulle tross alt fortsette å leve sammen, så de kunne ikke være fiender, forteller hun.

Systemet fungerte også godt for å unngå at det ble tatt hevn. Bøtene var gjerne smertefulle i form av kyr eller landområder som måtte gis bort. Disputer som var vanskelige å løse ble tatt til tinget, som fant sted to ganger i året. Da reiste familiens overhode dit.

– Hadde man penger kunne man betale seg ut av mye. Et kongebrev fra 1563 forteller om soknepresten på Skjervøy som slo i hel en mann. Presten betalte stor bot til arvingene, og fikk fortsette som prest. Etter at reformasjonen setter seg, blir det igjen vanligere med dødsstraff – ikke lenger så enkelt å kjøpe seg fri med bøter for alvorlige forhold.

Konservatoren forteller at det fantes fangehull hvor dømte ble oppbevart i kortere perioder, men da i påvente av straffen, som kunne være bot, døden, pisking eller forvisning fra amtet eller landet.

Fengsel og straffearbeid

Men det var altså først med bydannelsene på 1600-tallet at man begynte å sperre fanger inne. Norge var i union med Danmark, og dette var en utvikling man kunne se over hele Europa.

Etter den svenske okkupasjonen av Trøndelag som opphørte i 1659 og samtidig med at eneveldet ble innført satte man i gang større festningsarbeider i Norge. Med festningsarbeidene tok man i bruk fanger som slavearbeidere på anleggene.

– Slavene arbeidet hardt, ble gjerne straffet på legemet om de brøt reglementet. Både kvinner og menn kunne dømmes til straffarbeid på fiskerleier langs hele kysten. Kvinner, og menn som sonet mildere straffer, kom på tukthuset og drev med arbeid som veving.

– Men å sperre folk inne var faktisk ganske vanskelig. Tenk så dyrt det var med jern og hvor mye jern som skulle til for å lage en god lenke.

Utenfor byene, der det ikke var slaverier og tukthus, falt ansvaret for å ta vare på fangene, bekoste mat, sørge for varme og vakthold ofte på lensmennene. Det var dyrt og utfordrende, og mange av de innsatte rømte eller forsøkte å rømme.

– Mange var farlige i rømningsforsøket. Vi kjenner flere eksempler på at vokteren ble drept. Lensmannen delegerte ofte ansvaret til en under seg, som igjen ga ansvaret til unggutter som ikke fullt ut forstod hvor farlig det var, forteller Furseth.

– Flere av disse guttene ble drept. Den innsatte fikk tak i en vedkubbe eller annet og slo for å få tak i nøklene. I september 1772 ble omstreiferen Knut O. Uggen arrestert i Flesberg i Buskerud fylke. Han var 16 år gammel, kunne ikke lese, og var ikke konfirmert, forteller Furseth.

Han var arrestert for flere innbrudd, og ble lenket fast i bryggerhuset på lensmannsgården. Da fangevokteren sovnet, lirket Knut til seg en vedøks. Med noen raske hugg slo han i hel mannen og rømte. Han ble tatt etter kort tid.

Knut ble dømt til døden. Han anket helt til høyesterett, men dødsdommen ble stående. I flere lignende tilfeller hadde kongen benådet den dødsdømte, men ikke denne gangen.

– Den tiden var folk dypt religiøse, det å dø før man var konfirmert var en katastrofe. Derfor lærte presten ham opp. Det tok sin tid, Knut rakk å bli 18 år før han ble konfirmert, og deretter halshugget av skarpretter F. Lædel. Det vesle han eide ble solgt for å dekke utgifter til rettssaken og fengselsoppholdet, sier Furseth.

Kvinner på tukthusene

Mot slutten av 1600-tallet kom imidlertid festningsarbeidet som et alternativ til tukthus, og mange av de innsatte ble militært ansvar. Festningsarbeid var en form for straffearbeid som ble utført på festningene. Fredriksten, Fredrikstad, Akershus, Bergenhus, Kongsvinger og Vardøhus ble brukt som straffeanstalter med egne bygninger hvor fangene holdt til.

Fangene kommer under militær disiplin, må jobbe og får lenke på beina, gjerne på 30-40 kilo så de ikke kan rømme så lett.

– De finner ut at fangene må jobbe, og at det blir for mye spetakkel hvis de bare holdes innesperret uten å ha noe å gjøre. Det ble smuglet inn alkohol og ble fort uro, forteller Furseth.

Det var utelukkende menn i slaveriene, mens kvinnene som ble dømt havnet på tukthusene.

– Og det skulle ikke mye til. Levde du et litt løssluppent liv og fikk en klage mot deg kunne du havne på tukthuset, særlig hvis du ble gravid uten å være gift, forteller Furseth.

På tukthusene måtte kvinnene jobbe, med for eksempel veving og spinning av produkter som ble solgt. Det var forholdsvis mange kvinner i fengsel sammenlignet med i dag ettersom de ble straffen for ting som i dag ikke lenger er ulovlig.

– Selv om det var mye mer kriminalitet på 1600, 1700 og 1800-tallet, og da tenker jeg på drap, vold og tyveri, så hadde omtrent 80 prosent av de som satt i fengsel og ble straffet ikke blitt straffet i dag. «Løsaktig oppførsel», barn utenfor ekteskap, utroskap og banning var typiske ting man ble dømt for.

– Og det var egentlig ikke så rart. Barn utenfor ekteskap som ingen tok ansvar for kunne virkelig skade et lite bygdesamfunn. Det handlet ikke bare om religion, men om en kontrollfaktor. I dag trenger vi ikke bry oss med religion og sedelighet på den måten i Norge, men vi er gjennomregulert på alle andre måter, mener Furseth.

Dødsstraff

I Christian den femtes norske lov av 1687 står det at utroskap skal dømmes med pisking, mens to som er gift på hver sin kant og rømmer sammen skal dømmes til døden. Homofili gir dødsstraff i loven, men Furseth forteller at hun fortsatt ikke har funnet eksempler på at noen faktisk ble henrettet for dette.

– Det vi derimot finer flere eksempler på er at folk ble dømt til døden for sodomi, og da gjerne fordi de skal ha hatt sex med en hest.

– Når jeg kikker nærmere på disse sakene tror jeg nok at en del av de kan være justismord, mener konservatoren.

– Det kan være en nabo som har oppdaget det sammen med et annet vitne og melder fra om det. Leter man litt viser det seg i mange av tilfellene at det ligger en nabokonflikt i bakgrunnen.

Synet på dyrene var også annerledes på den tiden, og også hestene ble i slike tilfeller dømt til døden og drept med øks, før de ble brent.

– Kunne tyne fangene i større grad

Allerede da man begynte med innesperring ble forholdene til fangene til en viss grad kontrollert. Ble en fange funnet død eller skadet med mystiske spor på kroppen, lå fangevokteren tynt an. Det er likevel mange eksempler på at fangene ble behandlet hardt og mer brutalt enn det som var lov.

– Det var veldig harde straffereglement i fengslene. Hvis den innsatte var urolig, obsternasig eller viste dårlig oppførsel kunne de miste goder eller straffes, forteller Furseth.

De kunne for eksempel få det de kalte «hardt sengeleie», som gikk ut på at de ble lenket til en dør som ble lagt på bakken og som de måtte sove på. Å bli plassert 3–6 dager i en isolasjonscelle uten lys og med dårligere mat ble også brukt.

– Pisk og vanntårn var også vanlige straffemetoder. Vanntårnet var et bittelite rom som fangene ble presset inn i før det ble helt iskaldt vann over dem fra et hull i toppen. Man straffet med smarte og offentlighet, det motsatte av i dag, sier Furseth, som forteller at de kjenner til eksempler på at fanger døde etter å ha blitt straffet i vanntårnet.

– Det var også mye psykiatri i fengslene, og vann har ikke lange tider blitt brukt som et middel for å roe ned.

De brutale straffemetodene inne i fengslene fortsetter langt oppover på 1800-tallet, og straffearbeid ble gjort helt frem til 1950-tallet.

– De kunne tyne fangene i mye større grad enn det som er lov i dag, og det var også forventet. Vi ser at mange som ble dømt til straffearbeid ikke ble særlig gamle. Arbeidet var for hardt, helsa var for dårlig og det var ikke nok næring i maten.

På tukthusene var situasjonen noe annerledes. De fleste som havnet der bodde i utgangspunktet på gata, og på tukthusene fikk de mat, seng og varme. Til tross for stigmaet og at det var vanskelig å bli anerkjent i samfunnet etterpå, levde i mange tilfeller de som ofte var innom tukthusene lenger enn de hjemløse som ikke var det.

Pisking som straff

Furseth ved Justismuseet forteller at pisking ble brukt som straff oppover til 1800-tallet, men at det er usikkert akkurat når det ble slutt på det. Straffen gikk ut av lovverket på slutten av 1700-tallet, med unntak av grove forbrytelser.

Hun forteller om Ole Høiland (1797-1848), som i januar 1835 var den første som klarte å bryte seg inn i Norges Bank. Han fikk med seg 64 000 spesidaler – omtrent 12 millioner kroner etter dagens verdi. Da han ble tatt ble han straffet med både kakstrykning (piskestraff) og fengsel. Piskestraffen ble anket helt til høyesterett, men ble stående, og straffen gjennomført.

– Det er noe med hva som er lov og hva som er praksis – det er ikke alltid samsvar mellom de to. Det ser ut som det er litt baskere enn loven skulle tilsi, men ikke alltid, sier hun.

– Det var, og et kanskje også i dag, et ekstremt sårbart system, mener Furseth:

– De som sitter inne er prisgitt så mange ulike faktorer – de andre fangene, vokterne – de er veldig sårbare der inne. Selv om det på et vis har vært kontrollinstanser fra fengselshistorien begynnelse, hvor uegnede voktere ble luket bort for eksempel, må det ha vært skremmende å være på en institusjon som fengsel.

Hun forteller at myndighetene allerede da de begynte å sperre fanger inne var opptatt av om de var «sinnssyke» eller ikke.

– Helt tilbake til slutten av 900-tallet var det andre lover for de som «ikke tenker som oss», som de kalte det. Samfunnet hadde allerede da en oppfattelse av at det var uverdig å straffe mennesker som ikke forstod hva de gjorde.

I Frostatingsloven finner man en tidlig versjon av straffrihet for drap: «Om ein far vert så galen at han drep son sin, eller sonen far sin, eller bror sin, då skal han fara or landet i utlegd og aldri komma att i landet. (…)»

– Men det skulle mye til. Det skulle være tydelig sinnssykdom. Og drepte du for eksempel noen ble du kanskje ikke straffet her i Norge, men du ble landsforvist.

Furseth peker på at det gjennom historien ofte er de fattige og de som havner i uheldige livssituasjoner som havner i fengsel.

– Man skal ikke glemme det aspektet. De fleste oppførte seg fint, og det skal man la seg imponere over. Det er sørgelig å se hva mange ble straffet for.