Vi trenger en frist for tilbakekall av norsk statsborgerskap
Dagens regler om tilbakekall av norsk statsborgerskap skaper uakseptabel usikkerhet, og gjør at mange aldri føler seg trygge på at de er norske. Det er på høy tid at politikerne innfører en frist for tilbakekall, skriver Sveinung Liland Hartveit i Jussbuss.
Mahad-saken er igjen aktuell. Mahad Mahamud hadde bodd i Norge i 17 år og jobbet som bioingeniør ved Ullevål sykehus. Livet hans var her. Så, i 2018, konkluderte lagmannsretten med at Mahad ikke var fra Somalia, men en annen person fra Djibouti. Derfor ble statsborgerskapet tilbakekalt og Mahad utvist etter 17 år i Norge. Advokaten hans har uttalt at ny dokumentasjon viser at mannen som utlendingsmyndighetene og domstolene identifiserte som Mahad, er død. Saken viser at det er en alvorlig risiko for feilvurdering i tilbakekallssaker.
Den illustrerer også et annet overordnet problem med tilbakekallsinstituttet: Det er ingen tidsfrist for hvor lang tid det kan gå før statsborgerskap tilbakekalles. Mange stiller seg uforstående til at de kan miste statsborgerskapet sitt etter å ha bodd her hele eller store deler av livet sitt. Dette påvirker mennesker som har bodd lenge i og har utviklet identiteten sin i Norge. Det er som om regjeringen bevisst legger kjepper i eget integreringsarbeid.
Motstandernes kronargument er at man ikke skal kunne lyge til seg norsk statsborgerskap. Det er flere problemer med dette argumentet, og jeg skal peke på et par.
For det første er foreldelsesfrister vanlig i norsk rett. Det er eksempelvis foreldelsesfrister for straffansvar, også for alvorlige straffbare handlinger. Et bærende hensyn er innrettelseshensynet: At man ikke for alltid skal bli hjemsøkt av tidligere feilsteg. Det samme hensynet tilsier at det åpenbart må innføres en frist for når tilbakekallssaker kan opprettes. På et tidspunkt må det settes strek.
Et annet poeng er at dagens regelverk er arvesynden i lovs form. Barn og barnebarn av borgere som har gitt uriktige eller tilbakeholdt vesentlige opplysninger, kan, under gitte betingelser, bli fratatt statsborgerskap. Dette harmonerer dårlig med norsk rettstradisjon. Hvem i all verden hadde vel akseptert at barn ble straffet i foreldres sted?
Videre er det utrolig nok tilstrekkelig med alminnelig sannsynlighetsovervekt for at søkeren har gitt uriktige eller tilbakeholdt vesentlige opplysninger. Det er rettssikkerhetsmessig hårreisende at det ikke som et minimum kreves kvalifisert sannsynlighetsovervekt. NOU 2015:4 fastslår at tap av statsborgerskap «generelt [må] anses som en alvorlig straffereaksjon».[2] Det er også åpenbart at risikoen for feilvurderinger er stor når det dreier seg om saker med faktum som strekker seg over tiår. Dette er Mahad-saken et kroneksempel på. Rettssikkerhetsutfordringene gjøres betydelig verre av at man har krav på svært lite gratis rettshjelp i tilbakekallssaker.
I bunn og grunn er det et verdispørsmål om en frist skal innføres eller ikke. Kan folk slå seg til ro når de har fått vedtak om innvilget statsborgerskap i posten, eller er de dømt til å leve i evig usikkerhet om at det blir tilbakekalt?
Det er mangelen på politisk vilje som er grunnen til at vi ikke har frist for tilbakekall i dag. I 2019 ble et forslag fremmet av SV, MDG og Rødt nedstemt på Stortinget.
Nå går både SV, MDG, Rødt og SP inn for å innføre en tilbakekallsfrist i sine partiprogrammer. AP har ikke tatt stilling til det, men de bør ta dette inn over seg ved et eventuelt maktskifte etter valget. Det er tid for å sikre et minimum av sikkerhet, trygghet og likeverdighet for alle norske borgere.
[1] Lov om norsk statsborgerskap § 26.
[2] NOU 2015:4 Tap av norsk statsborgerskap kapittel 10.4.1.
